Italias historie fra 1945 til 1990

Paristraktaten i 1947 var en var en fredsavtale etter andre verdenskrig, der Italia hadde deltatt på aksemaktenes side frem til 1943. 10. februar 1947 undertegnet grev Carlo Sforza fredsavtalen i Paris. De viktigste bestemmelser i traktaten var disse: Italia avstod til Jugoslavia praktisk talt hele Venezia Giulia med byene Pola og Rovigno, dessuten øyene på Dalmatiakysten. Byen Trieste og omland (fra Cittanova i sør til Duino i nord) ble skilt ut og skulle danne et selvstendig område under FNs sikkerhetsråds overhøyhet.

Den såkalte franske linje, som stormaktene vedtok etter langvarig tautrekking, skulle danne grensen mellom Italia og Jugoslavia. Det ble gjort mindre grensereguleringer mellom Italia og Frankrike, slik at Frankrike fikk områdene Briga og Tenda. Østerrike fikk ikke gjennom sitt krav på den nordlige delen av Sør-Tirol. Dodekanesene ble avstått til Hellas. Italia forpliktet seg til å gi avkall på alle sine tidligere kolonier i Afrika, og måtte betale skadeserstatninger til Sovjetunionen, Jugoslavia, Hellas, Etiopia og Albania.

Folkeavstemningen der et knapt flertall av befolkningen hadde stemt for å avskaffe monarkiet viste tydelige geografiske skillelinjer i stemmegivningen. Flertallet for republikk var betydelig større i Nord-Italia enn i Sør-Italia, eksempelvis stemte 68 prosent av innbyggerne i Milano for republikk, mens bare 21 prosent av innbyggerne i Napoli gjorde det samme. I hovedstaden Roma stemte et knapt flertall (51 prosent) for å beholde monarkiet.

Den nye republikkens grunnlov ble vedtatt i desember 1947 og trådte i kraft 1. januar 1948. Den dannet grunnlaget for den italienske velferdsstaten som skulle vokse frem i etterkrigstiden, og det ble presisert i grunnloven at enhver form for reorganisering av det fascistiske paritet skulle være forbudt.

De første valgene etter at fredsavtalen var undertegnet, ble holdt i april 1948. Den nye koalisjonsregjeringen som vant valget, bestod av kommunistpartiet (PCI), sosialistpartiet (PSI) og det kristelig-demokratiske partiet (Democrazia Cristiana). Den konsentrerte seg om landets økonomiske gjenoppbygning. I motsetning til den fascistiske proteksjonismen ble økonomien bygd på liberalistiske økonomiske prinsipper. Mens verden samme året var i ferd med å dele seg i to blokker, ble kommunistpartiet i Italia utestengt fra regjeringen. Samtidig ble det stiftet et parti, Movimento Sociale Italiano (MSI), som bestod av personer som tidligere hadde støttet fascismen.

Regjeringen førte en vestorientert politikk, og i 1949 ble Italia medlem av NATO. Takket være hjelpen fra Marshallplanen fikk Italia en rask økonomisk vekst. I 1950 ble det innført en landbruksreform som innebar at staten konfiskerte en stor del av jorden fra de store landeierne, for så å selge den videre til bønder som ikke hadde land. Det foregikk også en rask industrialisering, og Nord-Italia var i ferd med å konkurrere med Europas industri. Samme år åpnet regjeringen et eget fond til finansiering av industrialiseringen i Sør-Italia. Det ble bygd anlegg (motorveier, flyplasser), og det ble tilbudt lån til de som ville investere i sør, men til tross for dette økte den økonomiske avstanden mellom Nord- og Sør-Italia.

Ved parlamentsvalgene i 1953 fikk ikke regjeringspartiene flertall, og etter langvarige forhandlinger ble det dannet et forretningsministerium, ledet av Amintore Fanfani.

I desember 1955 ble Italia medlem av FN, og samme år ble det lansert en storstilt tiårsplan med målsetning om å heve levestandarden, fjerne arbeidsledigheten og bygge ut jordbruket og industrien. I mars 1957 undertegnet Italia, sammen med Benelux-landene, Frankrike og Vest-Tyskland, Roma-traktaten, som opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap, EEC (senere EU), og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1959 inntraff flere regjeringskriser, men kristelig-demokratene beholdt stadig regjeringsmakten.

I årene 1958–1963 opplevde Italia en usedvanlig rask økonomisk vekst takket være deltagelsen i EEC (EU), som virket stimulerende for landets eksport. Men «boomen» gjaldt i første rekke for Nord-Italia, og særlig det industrialiserte området rundt de store byene Torino og Milano. Eksportindustrien (bilindustri, i første rekke Fiat, men også tekstil-, nærings- og klesindustri, i tillegg til kjemisk, metallurgisk og mekanisk industri) ledet den økonomiske fremgangen, mens landbruket ble rammet av sterk konkurranse fra andre europeiske land. Det foregikk også en storstilt migrasjon fra Sør- til Nord-Italia, der industrien hadde stort behov for billig arbeidskraft. Arbeidsledigheten i 1963 var kun 3 prosent.

På det innenrikspolitiske plan ble det i 1962 dannet en koalisjonsregjering med deltagelse av kristelig-demokratene, sosialdemokratene og republikanerne. Sosialistpartiet gav parlamentarisk støtte til denne regjeringen, og Amintore Fanfani ble statsminister. I 1963 dannet Aldo Moro en ny samlingsregjering. Dette var første gang siden 1947 at sosialistene var med å danne regjering. Regjeringen satset på å overføre arbeidskraft fra landbruk til industri, og på en sterkere industriell utbygging av distriktene i Sør-Italia, i tillegg til å øke investeringene til sosiale formål.

Fra slutten av 1960-årene ble Italias økonomiske situasjon forverret. Landet ble rammet av den internasjonale økonomiske lavkonjunkturen. Arbeidsledigheten økte, og hyppige streikeaksjoner gjorde det vanskelig å opprettholde produksjonen i privat og offentlig virksomhet. Den økonomiske krisen kompliserte den parlamentariske situasjonen. I begynnelsen av 1970-årene ledet kristelig-demokratene Giulio Andreotti og Aldo Moro skiftevis regjeringer som var bygd på sentrum-venstre formelen fra 1962. Samarbeidet mellom kristelig-demokratene og venstregruppene var en forutsetning for flertall i Parlamentet.

Kommunistpartiet, som stod utenfor regjeringssamarbeidet, hadde i disse årene en betydelig fremgang. Den skyldtes særlig to forhold: for det første var stadig større deler av velgermassen skuffet over sentrum-venstres manglende evne til å løse landets økonomiske og sosiale problemer, samtidig som stadig flere korrupsjonssaker ble avslørt. Dessuten hadde Kommunistpartiet lykkes i å vinne demokratisk troverdighet. Partiets leder, Enrico Berlinguer, hadde i flere år forsikret at PCI ville gå inn for et demokratisk, pluralistisk samfunn, at Italias medlemskap i internasjonale organisasjoner som NATO og EF (EU) skulle opprettholdes, at den private eiendomsrett skulle vernes og at partiet var helt uavhengig i forhold til Moskva.

Allerede i slutten av 1960-årene hadde Berlinguer lagt frem et forslag om et såkalt «historisk kompromiss» som innebar at kristelig-demokrater og kommunister i fellesskap skulle utarbeide et reformprogram for å få Italia ut av krisetilstanden. En konsekvens av dette ville bli at kommunistene fikk del i regjeringsansvaret. Ved valgene i 1976 fikk kommunistene 34,4 prosent av stemmene, mens kristelig-demokratene beholdt stillingen med 38,7 prosent. Da kristelig-demokratene fremdeles var det største partiet, anmodet presidenten Giulio Andreotti om å danne regjering. Andreotti erklærte at han ikke ville ha kommunistene med. Denne holdningen ble sannsynligvis påvirket av varsler fra USA og andre NATO-partnere.

Kommunistene holdt seg i bakgrunnen under regjeringsforhandlingene, men Andreotti drøftet sitt programutkast med dem, og han valgte å danne en ren kristelig-demokratisk mindretallsregjering.

Samtidig med at den parlamentariske situasjonen ble stabilisert, økte uroen og kriminaliteten i det italienske samfunn. Mafiaen, som lenge hadde terrorisert områder på Sicilia, utvidet sin virksomhet til andre deler av landet. Videre ble terror på politisk grunnlag skjerpet. Voldsaksjoner med mord og bortførelser ble i stigende grad foretatt av høyre- og venstreekstremistiske grupper.

I begynnelsen av 1970-årene ble landet rammet av den internasjonale økonomiske krisen og senere av energikrisen. Produksjonen gikk ned mens inflasjonen, offentlige utgifter, statsunderskuddet og statsgjelden økte betydelig. Korrupsjonen i de politiske kretsene spredte seg og de første bestikkelsessaker ble kjent. Klimaks ble nådd i 1978 da venstregruppen De røde brigader ble særlig aktiv. I forbindelse med en straffesak mot 15 av dens medlemmer for terrorhandlinger, ble den kristelig-demokratiske partilederen Aldo Moro bortført 16. mars i Roma, og hans fem livvakter ble drept. Regjeringen nektet å forhandle med terroristene, og 9. mai ble Moro funnet drept i en bil i hovedstaden. Forbrytelsen utløste en voldsom harme i folket og førte til stor oppslutning om kristelig-demokratene i valget samme år.

I 1983 dannet sosialisten Bettino Craxi en koalisjonsregjering av kristelig-demokrater, sosialister, republikanere, sosialdemokrater og liberale. Han var den første sosialistiske statsminister i republikkens historie. Alliansen og den sterke rivaliseringen mellom sosialistene og kristelig-demokratene i regjeringsposisjon førte til en utmattende maktkamp som aksentuerte de nedrigste aspekter ved systemet. Først og fremst gjaldt dette jakten på oppslutning ved hjelp av klientell-vesenet, særlig i Sør-Italia, i tillegg til bruk av korrupsjon.

Utviklingen i internasjonal politikk mot slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene, med oppløsningen av Sovjetunionen og Berlinmurens fall, førte til endringer i det politiske systemet også i Italia. Partito Comunista Italiano ble oppløst i 1991, og det ble opprettet et nytt venstreparti, Partito Democratico della Sinistra, med et partiprogram som beveget seg i sosialdemokratisk retning. Dette partiet ble senere oppløst da enda et nytt parti, Democratici di Sinistra, ble opprettet. Dette partiet ble i sin tur også oppløst da Partito Democratico ble grunnlagt.

• Italias forhistorie
• Italias historie før samlingen
• Italias historie
• Italias historie etter 1990
• Oversikt over Italias historie
• Italias politiske system
• Italias administrative inndeling
• Italias rettssystem
• Italias internasjonale forbindelser
• Statsoverhoder i Italia
• Statsministre i Italia