Borgerlønn er en garantert grunninntekt til alle, det vil si «en inntekt som vilkårsløst betales til alle på individuell basis, uten økonomisk prøving eller arbeidskrav», ifølge «Basic Income Earth Network» (BIEN).

Borgerlønnen kan sies å svare til en universell rettighet: Alle skal garanteres et visst økonomisk grunn-nivå, uavhengig av hvem de er og hvordan de velger å leve sine liv.

Idéen om en borgerlønn er flere hundre år gammel. Den engelske forfatteren Thomas Paine presenterte det første utarbeidete forslaget til en grunninntekt i sitt essay «Agrarian Justice» fra 1796. Ifølge ham er jorden i sin ubearbeidete form et felleseie, derfor bør alle medlemmene av et samfunn motta en grunnkapital som kompensasjon for det som er blitt fratatt dem gjennom etableringen av den private eiendomsretten.

Idéen om like rettigheter til jordas verdi er senere blitt en begrunnelse for innføring av en delvis borgerlønn i Alaska i 1982. Den skulle sikre befolkningen felles arverettigheter til land og naturressurser som olje.

Hvert år fordeles overskudd fra de investeringene som «The Alaska Permanent Fund» har plassert i aksjer, obligasjoner og statlig eiendom, til alle voksne og barn som har vært bosatt i Alaska i minst ett år. I 2014 vil inntekten bli omtrent 11.500 norske kroner.

Like rettigheter og rettferdighet er med andre ord viktige begrunnelser for en borgerlønnsordning. Andre begrunnelser er særlig knyttet til idéer om økt økonomisk aktivitet og kreativitet, administrativ effektivitet, og fattige menneskers verdighet.

I de senere år er det særlig myndighetenes manglende evne til å møte arbeidsløshet, marginalisering og fattigdom som har gitt idéen om en borgerlønn gradvis større oppmerksomhet.

Allerede på 1960- og 1970-tallet ble diskusjonen om en universell borgerlønn en sentral del av den offentlige fattigdomsdebatten i USA. En viktig talsmann var den markedsliberale økonomen Milton Friedman som foreslo en såkalt «negativ inntektsskatt». Negativ inntektsskatt er en form for borgerlønn som innebærer at de som har inntekt under et visst politisk bestemt nivå, eller ikke har inntekt overhode, får en støtte fra staten opp til det nivået.

Friedman er én av syv vinnere av Nobels minnepris i økonomi som har vært positive til ulike varianter av en borgerlønn. De andre er James Meade, Paul Samuelson, Herbert Simon, Robert Solow, Jan Tinbergen og James Tobin.

I perioden 1968-80 ble det utført fem eksperimenter med negativ inntektsskatt i USA og Canada. Hensikten med eksperimentene var å teste bivirkningene av en borgerlønnsgaranti, blant annet for å få en indikasjon på hva en slik ordning ville koste. Resultatene ble imidlertid tolket i ulike retninger og eksperimentene ble utsatt for sterk metodekritikk.

I dag foregår det eksperimentering med borgerlønn i blant annet Namibia og India, og i 2014 ble det etablert et europeisk nettverk i Brussel, «Universal Basic Income Europe» (UBIE), etter et borgerinitiativ i EU. I Sveits skal det holdes folkeavstemning i 2017 om innføringen av en borgerlønn på 2,500 francs pr. måned, noe som i 2014 tilsvarer omtrent 17 000 kroner.

Iran innførte i 2010 en betingelsesløs borgerlønn på omtrent 3.200 kroner pr. år til alle borgere. Hensikten var å kompensere de fattige for et utdatert subsidiesystem som særlig gjaldt bensin. Ettersom det oppstod store problemer med å identifisere målgruppen, ble behovstestingen forlatt og myndighetene erklærte at alle borgere var kvalifiserte med det samme beløpet. Begrunnelsen var altså svært pragmatisk. Den iranske modellen er fortsatt under utvikling.

Ingen av de nordiske landene har seriøst vurdert idéen om en borgerlønn som praktisk politikk. Og det er kanskje et paradoks at de nordiske land, som blir beskrevet som universelle og sjenerøse velferdsstater, ikke har en opinion for en universell inntektssikring. Dette gjelder særlig Norge og Sverige; I Finland og Danmark har borgerlønn periodevis vært på den politiske dagsorden.

En borgerlønn antas imidlertid ikke bare gi fattige, arbeidsledige og marginaliserte en verdig behandling. Flere økonomer hevder at den også vil kunne bidra til økt deltagelse på arbeidsmarkedet. Grunnen er at den arbeidsledige ikke mister retten til borgerlønn ved overgang til arbeidslivet. Det er altså færre negative insentiver ved borgerlønn enn med arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp, som begge avkortes når man får annen inntekt.

Ettersom borgerlønnen kan kombineres med andre inntekter, inntil et visst politisk bestemt nivå, reduseres den inntektsusikkerheten som ofte oppstår for den som i dag går ut av en sikker trygdeordning og over i et uforutsigbart og turbulent arbeidsmarked.

For dersom arbeidsdeltagelsen blir kortvarig på grunn av overtallighet, egen manglende kapasitet, sykdom eller lignende, og man igjen mister sitt inntektsgrunnlag, må man på ny gå igjennom den omstendelige og ofte krenkende prosessen som kreves for å oppnå rett til stønad, som dagpenger eller sosialhjelp. Frykten for en slik situasjon kan være så sterk at den skaper en ”trygdefelle”; man forblir trygdet av frykt for en større usikkerhet i møte med arbeidslivet.

Ved innføringen av en vilkårsløs grunninntekt vil ikke de marginale arbeidstakerne lenger være fanget i trygdefellen. Å akseptere et arbeidstilbud vil ikke lenger være hasardiøst; de som befinner seg i arbeidsmarkedets ytterkant kan bevege seg inn og ut.

Det er bare i en ideell verden det er mulig å skille mellom de som ikke vil og de som ikke kan arbeide. En borgerlønnsordning vil kunne hindre at de mest sårbare individene, de minst attraktive på arbeidsmarkedet og de som må utføre arbeid på betingelser få andre hadde akseptert føler seg krenket.

Likevel er en garantert grunninntekt en kontroversiell sosialpolitisk idé, ikke minst fordi den berører velferdsstatens moralske kjerne, arbeidsetikken og den beslektete idéen om rettferdighet som gjensidighet: «du skal yte for å nyte».

En borgerlønnsordning rammer imidlertid ikke nødvendigvis denne idéen om rettferdighet. En rekke forskningsresultater viser at folk har mangfoldige motiver for å arbeide, ikke bare økonomiske, og at arbeid snarere kan oppleves som et gode enn et onde. Det er dermed ikke gitt at en borgerlønn vil skape et samfunn av mennesker som passivt venter på å bli matet av staten.

I tillegg til den normative kritikken av en borgerlønn er den økonomiske kritikken sentral. Har vi råd? Svaret på dette spørsmålet avhenger naturligvis av grunninntektens størrelse; den kan ligge på, over eller under nivået for tilfredsstillelse av grunnleggende behov. I Norge blir ofte 2 G nevnt. I 2014 vil det tilsvare 176 740 kroner pr. år.

Svaret på spørsmålet om økonomisk bærekraft avhenger også av hvor mange av de eksisterende ytelser en borgerlønn skal erstatte og hvor store de administrative besparelsene blir. Og sist, men ikke minst diskuteres det om folks atferdsmønstre vil endre seg. Vil arbeidsmotivasjonen bli sterkere eller svakere?

Ettersom de eksperimentene som er utført ikke gir entydige svar på hva en slik ordning vil koste har flere økonomer foretatt egne beregninger. Svarene varierer avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres. Enkelte hevder at en ordning med grunninntekt ikke nødvendigvis vil innebære store skattemessige økninger.

Andre mener at finansieringen av en grunninntekt forutsetter fundamentale endringer i skattesystemet, for eksempel fra inntektsskatt til forbruksskatt, noe som til gjengjeld kan skape en mer dynamisk økonomi.

I de fleste forslagene til finansiering av en slik ordning er etableringen av økonomiske fond sentrale. Disse er tenkt bygd opp av ”økologiske” skatter på naturressurser og beskatninger av finansielle transaksjoner, som den foreslåtte Tobin-skatten.

  • Andersson, J.-O. & Kangas, O. (2005) ”Universalism in the age of workfare: attitudes to basic income in Sweden and Finland”, i N. Kildal og S. Kuhnle (eds) Normative Foundations of the Welfare State: The Nordic Experience. London/New York: Routledge.
  • Basic Income Studies: An International Journal of Basic Income Research
  • Standing, Guy (2005) Promoting income security as a right: Europe and North America. London: Anthem Press.
  • White, S. (2003) The Civic Minimum: on the rights and obligations of economic citizenship. Oxford: Oxford University Press.
  • Widerquist, K. and M. Howard (eds.) (2012) Exporting the Alaska Model: Adapting the Permanent Fund Dividend for Reform around the World, New York: Palgrave Macmillan, 
  • Widerquist, K. and  J. Noguera, Y. Vanderborght, and J. De Wispelaere (eds)(2013) Basic Income: An Anthology of Contemporary Research. Oxford: Wiley-Blackwell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.