Borgerlønn er en garantert inntekt til alle medlemmer av et politisk fellesskap, for eksempel alle borgere i et land. Begrepet brukes løselig om en rekke ulike ordninger og tiltak. I de aller fleste tilfeller regnes borgerlønn, i motsetning til andre velferdsytelser, som betingelsesløs og ikke gjenstand for behovsprøving. At inntekten er stor nok til å leve av, forstås også vanligvis, men ikke alltid, som sentralt for borgerlønnsbegrepet.

Selv om ideen om en eller annen form for universell grunninntekt garantert av staten er gammel, og selv om temaet har vært mye diskutert, har borgerlønn, slik begrepet som regel brukes i dag, aldri vært praktisert. Flere politiske fellesskap praktiserer en form for betingelsesløse overføringer til alle medlemmer, men disse overføringene har ikke som mål, og er ikke store nok til, å dekke grunnleggende levekostnader.

Diskusjoner om borgerlønn har fått et oppsving i en rekke land på 2010-tallet, deriblant Norge, i tilknytning til bredere debatter om økonomisk ulikhet og automatisering av arbeidslivet. En rekke eksperimenter med borgerlønn-inspirerte tiltak har blitt satt i gang i begrenset skala.

Forslag om en inntekt for alle innbyggere garantert av staten uten krav eller vilkår, har historisk ofte vært fremmet i tilknytning til spørsmålet om eierskap til land og naturressurser.

Den engelske forfatteren Thomas Paine presenterte det første forslaget om en universell, vilkårsløs grunninntekt i sitt essay «Agrarian Justice» fra 1796. Ifølge ham er jorden i sin ubearbeidede form et felleseie, derfor bør alle medlemmene av et samfunn motta en grunnkapital som kompensasjon for det som er blitt fratatt dem gjennom etableringen av den private eiendomsretten.

Med utbygging om omfattende velferdsstater i de fleste vestlige land utover på 1900-tallet, ble borgerlønn i økende grad fremmet i forbindelse med kritikk av eksisterende velferdsytelser, som en alternativ velferdspolitikk.

Ideen om borgerlønn kan blant annet ligne ideen om negativ inntektsskatt, foreslått av den markedsliberale økonomen Milton Friedman. Ideen sto sentralt i fattigdomsdebatten i USA på 1960- og 1970-tallet. Negativ inntektsskatt innebærer at de som har inntekt under et visst politisk bestemt nivå, eller ikke har inntekt overhode, får en støtte fra staten opp til det nivået. Siden negativ inntektsskatt forutsetter inntekt under et visst nivå, er den ikke vilkårsløs og universell, og slik sett ikke en borgerlønn.

Foruten Friedman har også en lang rekke andre fremtredende økonomer fra Storbritannia, USA og en del andre land, gått inn for ulike typer tiltak som har mye til felles med borgerlønn.

Ikke i noe politisk fellesskap har borgerlønn, i betydningen en tilstrekkelig grunninntekt til alle medlemmer uten vilkår, vært prøvd ut i praksis, og knapt noe sted har ideen fått noen bred politisk oppslutning. Flere steder har det likevel vært gjort forsøk med begrensede, betingelsesløse offentlige ytelser til alle eller noen medlemmer av et politisk fellesskap.

I perioden 1968–1980 ble det utført fem eksperimenter med negativ inntektsskatt i USA og Canada. Hensikten med eksperimentene var å teste virkningene av en inntektsgaranti, blant annet for å få en indikasjon på hva en slik ordning ville koste. Resultatene ble imidlertid tolket i ulike retninger og eksperimentene ble utsatt for sterk metodekritikk.

Idéen om like rettigheter til land og naturressurser var en begrunnelse for innføring av en delvis borgerlønn i Alaska i 1982. Hvert år fordeles overskudd fra de investeringene som «The Alaska Permanent Fund» har plassert i aksjer, obligasjoner og statlig eiendom, til alle voksne og barn som har vært bosatt i Alaska i minst ett år. I 2014 var inntekten omtrent 11 500 norske kroner

Iran innførte i 2010 en betingelsesløs overføring på omtrent 3200 kroner per år til alle borgere. Hensikten var å kompensere de fattige for et utdatert subsidiesystem. Ettersom det oppstod store problemer med å identifisere målgruppen, ble behovstestingen forlatt og myndighetene erklærte at alle borgere var kvalifiserte med det samme beløpet. Begrunnelsen var pragmatisk.

Ingen av de nordiske landene har vurdert borgerlønn-lignende tiltak som praktisk politikk, selv om debatt om slike tiltak, særlig i Finland og Danmark, i perioder har fått en del oppmerksomhet.

Det har også blitt iverksatt eksperimentering med borgerlønn i blant annet Namibia og India, og et forsøk er allerede avsluttet i Finland.

Forslag om borgerlønn har fått ny offentlig oppmerksomhet på 2010-tallet i tilknytning til bredere debatter om økonomisk ulikhet og automatisering av arbeidslivet. En har sett flere organiserte borgerlønnsinitiativer. I tillegg har en rekke samfunnsdebattanter, i første rekke en del økonomer, fremmet spørsmålet på ulike måter. Borgerlønn (eller beslektede ordninger) vil, hevder forkjemperne, avhjelpe noen av de sosiale og økonomiske skadevirkningene av en fremtidig massearbeidsledighet som følge av utstrakt automatisering.

Automatiseringsargumentet fremmes gjerne sammen med mer tradisjonelle argumenter for borgerlønn. Disse går bl.a. ut på at en universell, betingelsesløs ordning er mindre innvaderende og sosialt stigmatiserende enn eksisterende velferdsordninger. Det pekes også på at større grad av økonomisk sikkerhet kan føre til økt arbeidsvilje, kreativitet og verdiskaping. Om borgerlønn kommer til erstatning for eksiterende velgferdsytelser, vil velferdsbyråkratoiet kunne reduseres vesentlig.

Når disse og en lang rekke andre argumenter ikke har vunnet nevneverdig politisk gjennomslag, skyldes det særlig, slik en rekke kritikere har vært inne på, at omkostningene ved en universell overføringsordning i alle tilfeller vil være store – og særlig om de kommer i tillegg til eksisterende velferdsytelser i godt utbygde velferdssystemer, slik som i Norge.

Dersom en borgerlønn skal komme til erstatning for eksisterende velferdsytelser, vil det, i hvert fall i de vestlige velferdsstatene, bety en avskaffelse av tradisjonell sosialpolitikk, ettersom velferdsmidlene ikke lenger vil styres mot politiske mål, men fordeles uten vilkår jevnt på alle borgere.

  • Andersson, J.-O. & Kangas, O. (2005) ”Universalism in the age of workfare: attitudes to basic income in Sweden and Finland”, i N. Kildal og S. Kuhnle (eds) Normative Foundations of the Welfare State: The Nordic Experience. London/New York: Routledge.
  • Fasting, M. (2017) Borgerlønn, Civita-notat 38, 2017.
  • Basic Income Studies: An International Journal of Basic Income Research
  • Standing, Guy (2005) Promoting income security as a right: Europe and North America. London: Anthem Press.
  • White, S. (2003) The Civic Minimum: on the rights and obligations of economic citizenship. Oxford: Oxford University Press.
  • Widerquist, K. and M. Howard (eds.) (2012) Exporting the Alaska Model: Adapting the Permanent Fund Dividend for Reform around the World, New York: Palgrave Macmillan,
  • Widerquist, K. and J. Noguera, Y. Vanderborght, and J. De Wispelaere (eds)(2013) Basic Income: An Anthology of Contemporary Research. Oxford: Wiley-Blackwell.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.