Wollert Konow – 1845-1924

Wollert Konow var en norsk politiker og brukseier. Han var Norges statsminister fra 2. februar 1910 til 20. februar 1912. 

For å skille flere personer med samme navn fra hverandre, kalles den Wollert Konow som denne artikkelen handler om for Wollert Konow (SB). Det står for Søndre Bergenshus amt, som var det amtet han representerte på Stortinget. Fetteren med samme navn kalles vanligvis Wollert Konow (H), som står for Hedemarkens amt.

Konow var født i Fana i 1845. Han var sønn av gårdbruker Wollert Konow, og fetter av Wollert Konow. Under studietiden ble Konow grepet av grundtvigianismen og opprettet sammen med Nils Juel en folkehøyskole på Halsnøy kloster i 1868.

Fra 1873 var Konow brukseier på Stend i Fana.

Konow var stortingsrepresentant i årene 1879–1888, valgt av Venstre. Han var odelstingspresident i perioden 1884–1888. I 1888 hørte han til det radikale flertallet ved partisplittelsen i Venstre. Senere ble han mer moderat i sitt politiske syn, og var blant stifterne av Frisinnede Venstre i 1909. Han ble valgt som stortingsrepresentant for dette partiet samme år.

I 1910 dannet Konow en koalisjonsregjering av Høyre og Frisinnede Venstre, bestyrte selv Revisjonsdepartementet. En sympatiuttalelse for landsmålet førte til at han ble tvunget til å ta avskjed i 1912, men ble valgt til stortingspresident.

Etter valget i 1912 trakk Konow seg ut av politikken.

• Wollert Konow i Norsk biografisk leksikon

• Garvik, Olav: Wollert Konow : statsminister og stril, 2001, isbn 82-7674-766-3, Finn boken
• Mjeldheim, Leiv: Ministeriet Konow, 1910-1912 : ein studie i parlamentarisme og partipolitikk, 1955, Finn boken