Kommunereformen var et initiativ fra Regjeringen Solberg for å endre kommuneinndelingen i Norge, med sikte på å legge grunnlag for det regjeringen kalte «større, mer robuste kommuner». Våren 2017 vedtok Stortinget å redusere antall kommuner i Norge fra 426 til 358. 

Et hovedformål for en slik inndelingsreform var fra regjeringens side å sikre at alle norske kommuner hadde de tilstrekkelige økonomiske og personellmessige ressurser for å ivareta tjenesteytingen. Dersom kommunene fortsatt skulle være sidestilte og likebehandles som ytere av velferdstjenester, måtte de være tilstrekkelig store til selv å sikre en kompetent bemanning – uten å gjøre tjenesteytingen avhengig av en rekke interkommunale samarbeidsordninger.

Våren 2014 ble en første delrapport fra et ekspertutvalg lagt frem, der det foreslås en meget omfattende reduksjon av det samlede antall kommuner gjennom å fastlegge minstestørrelsen til mellom 15 000 og 20 000 innbyggere. En sluttrapport fra dette ekspertutvalget forelå i begynnelsen av desember 2014, men før Kommunal- og moderniseringsdepartementet iverksatte konkrete tiltak for sammenslåinger mellom kommuner, skulle det foretas lokale sonderinger mellom en lang rekke av landets kommuner om mulige sammenslåingsalternativer.

Våren 2017 fremmet Regjeringen Solberg et konkret forslag til en inndelingsreform, og i juni samme året vedtok Stortinget å redusere antall kommuner i Norge gjennom sammenslåinger fra 426 til 358, der en reduksjon på 38 kommuner skjer frivillig, mens 32 kommuner ble «tvangsmessig» sammenslått til ni større kommuner.

Kommunereformen har vært meget kontroversiell rent politisk, og der det er regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet som har vært pådrivere for en slik reform. Det partiet som har vært den mest markerte motstander av reformen er Senterpartiet. Arbeiderpartiet har erkjent behovet for reform, men i dette tilfellet støttet frivillighetslinjen i hvordan en reform skulle gjennomføres – dvs. at kommunene selv skulle ha det avgjørende ordet i denne reformprosessen. Disse to partier – altså SP og AP – har etter Stortingets vedtak annonsert at de vil ta en omkamp om inndelingen særlig for de kommuner som ble sammenslått mot sin vilje.

I april 2016 la Kommunal- og moderniseringsdepartementet fram en stortingsmelding der det ble foreslått å utvikle og iverksette en ny forvaltningsstruktur på regionalt nivå; altså å erstatte dagens fylker og fylkeskommuner. I stortingsmeldingen ble det foreslått at det etableres omlag ti større politisk styrte regioner. Disse overtar de funksjoner dagens fylkeskommuner har, og tildeles også nye oppgaver, ikke minst i tilknytning til samordning av statlige og kommunale oppgaver på regionalt nivå. Vekten i disse nye oppgavene legges på en bred samfunnsutviklerrolle. Regjeringens forslag til en slik regionreform ble behandlet sammen med forslaget om en ny kommuneinndeling, og Stortinget vedtok at landets 19 fylker blir slått sammen til 11 regioner fra 2020.

Uttrykket kommunereform har også vært brukt om to tidligere initiativer for å redusere antall kommuner. Innstillingen fra Schei-komiteen (1952) ble fulgt opp av en omfattende kommunesammenslåing. Innstillingen fra Christiansen-utvalget (1992) førte ikke til endringer i kommuneinndelingen, bortsett fra å bidra til Stortingets vedtak fra juni 1995 om at alle kommunesammenslåinger skulle skje på frivillig basis etter at befolkningen i de berørte kommuner hadde hatt anledning til å markere sine preferanser, enten gjennom rådgivende folkeavstemninger eller gjennom andre prosedyrer for å kartlegge holdningene. 

Kommunesammenslåinger er kontroversielle både lokalt og i rikspolitikken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.