sentrumspartier

I partipolitikken er betegnelsen «sentrum» i Norge gjennom store deler av etterkrigstiden brukt om partiene Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Også betegnelsen «mellompartier» er brukt om de samme partiene.

Det er spesielt partiene selv som har omtalt seg som «sentrum», men også de øvrige partier har i noen grad akseptert begrepet. I 1959 skiftet Bondepartiet navn til Senterpartiet. Regjeringen Bondevik I, som tiltrådte i 1997 og bestod av de tre ovennevnte partiene, omtalte seg som «sentrumsregjering» og lyktes i å få også de andre partiene og mediene til å bruke betegnelsen.

Senere har sentrumspartiene gått hver sin vei i regjeringssamarbeid. Kursendringen skjedde i 2001, da KrF og Venstre inngikk samarbeid med Høyre, mens Senterpartiet valgte å gå i opposisjon. I 2018 gikk Venstre et skritt lenger til høyre og valgte å delta i regjering med Fremskrittspartiet. Senterpartiet deltok i regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og SV fra 2005 til 2013 (den rødgrønne regjeringen Stoltenberg II).

Både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre foretrekker likevel fortsatt å kalle seg selv «sentrumsparti». Det skyldes blant annet at de i sentrale deler av økonomisk politikk, distriktspolitikk, miljø- og ressurspolitikk og sosiale fordelingsspørsmål mener å innta en mellomposisjon mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Men etter 2001 er avstanden mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet blitt mindre, slik den også er blitt mellom Venstre og Høyre. Dermed vil Kristelig Folkeparti med størst rett kunne kalle seg et "sentrumsparti" i tradisjonell forstand. Men i andre typer spørsmål, for eksempel knyttet til moralske og religiøse verdier, er Kristelig Folkeparti snarere et fløyparti enn et sentrumsparti.

Betegnelsen sentrum ble brukt i Frankrike fra revolusjonen i 1789 om representantene som befant seg mellom høyre og venstre. I Tyskland ble betegnelsen brukt på lignende måte fra revolusjonsåret 1848.