Thorstein R. Diesen

Diesen vokste opp på Enerhaugen i Christiania. Etter examen artium 1881 måtte han greie seg selv økonomisk, og finansierte mye av jusstudiene som korrekturleser og senere journalist i den kristelig-konservative avisen Fædrelandet. Han ble cand.jur. 1886 og var 1888–90 edsvoren fullmektig ved Voss og Hardanger sorenskriveri. Det ble to interessante år med ustanselige reiser i et omfattende distrikt, men ofte lengtet han tilbake til en avisredaksjon.

Da stillingen som redaktør i Bergens Aftenblad ble ledig, ble Diesen varmt anbefalt av sorenskriveren, som satte stor pris på ham, men forstod at han foretrakk å skrive fremfor å være jurist. Han fikk stillingen, satt i redaktørstolen fra 1890 til 1898, og brakte avisen frem til å bli den største på Vestlandet og en innflytelsesrik høyreavis. Hans politiske interesser ble stadig sterkere, og han ble en fryktet agitator, både skriftlig og muntlig. Han likte store politiske møter og ble en dreven folketaler.

Da Høire-lederen Emil Stang 1898 ville ha Diesen til Kristiania som sekretær for partiets sentralstyre, aksepterte han tilbudet under tvil. Han var blitt glad i Bergen og hadde 1896 fått sin ektemake der. Deres to eldste sønner, Einar (1897–1994) og Halvor (1899–1983), skulle komme til å følge i farens yrkesmessige fotspor – Einar sågar i samme avis. Senere kom det ytterligere fire barn. Familien bosatte seg etter hvert i Aker, hvor Diesen blant annet grunnla og redigerte lokalavisen Akersposten (1901–08); han var også medlem av kommunestyret og skolestyret i bygda i en del år.

Thorstein Diesen hadde lenge vært imponert av Emil Stang og regnet ham i mange år som sin læremester. Da Stang ønsket å trekke seg som leder av sentralstyret, ville ikke Diesen fortsette som generalsekretær.

Etter vel et år i Høire gikk Diesen i 1899 over til Aftenposten hvor han ble politisk redaktør. Det varte også et år. Amandus Schibsted hadde fra før to sterke politiske medarbeidere, Yngvar Nielsen og Frederik Bætzmann. De ville ikke ha en ny politisk redaktør. Diesen sa opp stillingen.

Disen ble da praktiserende sakfører, i kontorfellesskap med en annen markant Høire-mann, Otto B. Halvorsen. Redaktøren gjorde seg bemerket som en dyktig skrankeadvokat, og ble høyesterettsadvokat 1904.

Men avisarbeidet fristet. Da det roet seg i Aftenposten, ble han fra 1908 igjen politisk redaktør, en stilling han hadde til sin død 1925. Etter Schibsteds død 1913 overtok han dessuten som avisens ansvarlige redaktør.

Under sitt bumerke, en hammer, banket Diesen fast klare og poengterte meninger som ble lest og diskutert i politiske kretser og like mye blant vanlige folk. Han skrev folkelig, i et språk og en form som ingen kunne kopiere. Alle forstod det han skrev, og de fulgte ofte hans meninger. Han hadde makt, derfor ble han en fryktet, til dels hatet redaktør, mens han i virkeligheten var en jovial og tolerant mann med et varmt hjerte.

Thorstein Diesen var rettskaffen og ikke redd for å bruke sin makt. Det erfarte ofte høyere embetsmenn. En av dem var avholdsforkjemperen, amtmann Sven Aarrestad, som i et foredrag hadde uttalt at hvert femte dødsfall i hovedstaden skyldtes alkohol. «Det er skamløs løgn,» skrev Diesen og betegnet amtmannen som løgner. Aarrestad gikk til injuriesøksmål, som han tapte i to rettsinstanser. Uttrykket «skamløs løgn» ble ikke mortifisert, og amtmannen fant det riktig å søke avskjed og trekke seg ut av det offentlige liv.

Noen av hammer-artiklene var døgnfluer, mange var tankevekkende og bygde på Diesens store kunnskaper, mens han i andre kunne overdrive i forenklingens kunst. Men felles for alle var at han skrev et språk som alle forstod. «Alt for mange skriver bare for akademikere,» sa han, og la til: «... for meg er alle Aftenpostens lesere like viktige som en professor eller amanuensis.»

Diesen var flink til å lytte, han så mye som andre ikke så, og han var utrolig nysgjerrig. Når han var ute på byen, hvor han var vel kjent, sporet han alltid opp noe nytt. På samme måte når han vugget inn i stortingets korridorer. Ingen så at han snakket med så mange, men nyheter fikk han, bedre og ofte raskere enn egne medarbeidere på Løvebakken. Han fikk mange nyheter også på sitt eget kontor. Han ville gjerne ha åpen dør, leserne skulle kunne snakke med redaktøren. «Han tronet på kontoret, bred og blid og uforstyrrelig rolig, oppmerksom, velvillig. En hel liten Budda å se på, og lot snakket skylle over seg. Selv sa han nesten aldri noe større. Han lyttet bare,» skrev hans mangeårige medarbeider, redaktør Birger Gotaas, som også fortalte om hans begeistring for alle aviskarikaturene av ham selv. Diesen fikk eller kjøpte tegningene, og kontorveggene ble etter hvert dekket av snille eller slemme portretter.

Thorstein Diesen hadde en rekke politiske og pressefaglige tillitsverv. Han var formann i Bergens Grundlovsforening 1891–98 og senere i Aker Samlingsparti. 1900 var han formann i Det norske Studentersamfund, og fra 1910 til sin død var han formann i Den konservative presseforening.

Diesens store glede var å reise, helst til Frankrike. Hver eneste morgen, minst en time, leste han fransk. «Et vakrere språk har vi ikke,» sa han ofte når han frydet seg med å oversette franske romaner.

Thorstein Diesen døde 1925 under et ferieopphold på Larkollen, 63 år gammel.

• Skuffelsernes Ministerium, Bergen 1893
• Et mindeværdigt Halvaar, Bergen 1897 (særtrykk av artikler i Bergens Aftenblad)
• Folkeafstemning. En historik og en udredning, 1912
• Fra riksretten til 1905, 1922
• Reisebreve fra Middelhavslandene, 1924 (særtrykk av artikler i Aftenp.)

• E. Diesen: Vagtmester Søren Diesens Slegt 1819–1916, 1916
• B. Gotaas: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
• G. C. Wasberg: Aftenposten i hundre år 1860–1960, 1960
• Konservative menn i Norges nyere historie. 15 politiske essays. Tilegnet C. J. Hambro i anledning av hans 75 års dag 5. januar 1960, 1960

• Folkeafstemning, en historik og en udredning, 1912
• Fra riksretten til 1905, 1922