Costa Ricas litteratur

Artikkelstart

Costa Ricas første forfatter av betydning var Aquileo J. Echeverría (1866–1909), med sine realistiske folkelivsskildringer på vers. Realismen er representert av Jenaro Cardona (1863–1930), Joaquín García Monge (1881–1958) og Carmen Lyra (1888–1949), som benyttet seg av folkloristiske elementer i sine fortellinger Cuentos de mi tía Panchita (Min tante Panchitas fortellinger) fra 1920.

Innen lyrikken fulgte Roberto Brenes Mesén (1874–1947) «modernista»-bevegelsen, mens Rafael Cardona og Julián Marchena søkte nye uttrykksmidler. Blant de betydeligste prosaforfattere fra mellomkrigstiden bør nevnes José Marín Cañas, med sin ekspresjonistiske roman El infierno verde (Grønt helvete) fra 1935 om Chaco-krigen, Max Jiménez og proletarforfatteren Carlos Luís Fallas.

Fra årene etter den annen verdenskrig kan nevnes romanforfattere som Yolanda Oreamuno, den marxistisk-inspirerte Fabián Dobles, med sine romaner Ese que llaman pueblo (Den de kaller landsbyen) og Puerto Limón (Sitron havn), Joaquín Gutiérrez, Alberto F. Cañas og Julieta Pinto. Blant vår tids lyrikere bør nevnes Alfonso Ulloa Zamora, Alfredo Cardona Peña, Eunice Odio og blant de yngste, Jorge Debravo (1938-1967), Laureano Albán (født 1942) og Alfonso Chase (født 1944). Eduardo Calsamiglia, H. Alfredo Castro, Manuel G. Escalante Durán, A. F. Cañas og Daniel Gallegos har utmerket seg som dramatikere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg