Costa Ricas første forfatter av betydning var Aquileo J. Echeverría (1866–1909), med sine realistiske folkelivsskildringer på vers. Realismen er representert av Jenaro Cardona (1863–1930), Joaquín García Monge (1881–1958) og Carmen Lyra (1888–1949), som benyttet seg av folkloristiske elementer i sine fortellinger Cuentos de mi tía Panchita (1920).

Innen lyrikken fulgte Roberto Brenes Mesén (1874–1947) «modernista»-bevegelsen, mens Rafael Cardona og Julián Marchena søkte nye uttrykksmidler. Blant de betydeligste prosaforfattere fra mellomkrigstiden bør nevnes José Marín Cañas, med sin ekspresjonistiske roman El infierno verde (1935) om Chaco-krigen, Max Jiménez og proletarforfatteren Carlos Luís Fallas.

Fra årene etter den annen verdenskrig kan nevnes romanforfattere som Yolanda Oreamuno, den marxistisk-inspirerte Fabián Dobles, med sine romaner Ese que llaman pueblo og Puerto Limón, Joaquín Gutiérrez, Alberto F. Cañas og Julieta Pinto. Blant vår tids lyrikere bør nevnes Alfonso Ulloa Zamora, Alfredo Cardona Peña, Eunice Odio og blant de yngste, Jorge Debravo (f. 1938), Laureano Albán (f. 1942) og Alfonso Chase (f. 1945). Eduardo Calsamiglia, H. Alfredo Castro, Manuel G. Escalante Durán, A. F. Cañas og Daniel Gallegos har utmerket seg som dramatikere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.