Før den spanske koloniseringen var Costa Rica sparsomt befolket. Kristoffer Columbus ankom kysten på sin siste reise i 1502, og ga landet navnet som hentydet til håpet om store rikdommer («den rike kysten»).
Likevel var den spanske interessen for Costa Rica liten. Landet unngikk de karakteristiske storgodsene, idet mindre enheter ble drevet som gårdsbruk uten å bruke urbefolkningen som slaver. Likevel ble områdets opprinnelige befolkning raskt fordrevet til marginale deler av landet.
Sammen med de øvrige mellomamerikanske koloniene ble Costa Rica uavhengig i 1821 og utgjorde en del av den Mellomamerikanske Føderale Republikk til 1838. Da ble landet egen republikk, bestående stort sett av selvstendige småbønder. Kaffe utviklet seg til å bli landets viktigste økonomiske grunnlag allerede fra midten av 1800-tallet.
I 1871 undertegnet den amerikanske jernbaneingeniøren Minor Keith kontrakt med regjeringen i Costa Rica for konstruksjon av en jernbanelinje som skulle forbinde stillehavskysten med Karibia via hovedstaden San José. Arbeidskraften ble for en stor del hentet fra Jamaica, og arbeiderne fant senere sysselsetting i Keiths bananplantasjer som han anla langs jernbanelinjen i det tropiske lavlandet ved den karibiske kysten. Dette var begynnelsen til United Fruit Company, og Costa Rica var snart verdens største bananleverandør.
Bananplantasjene var økonomiske enklaver drevet direkte av United Fruit, mens kaffeproduksjonen var grunnpilaren til det nasjonale aristokratiet i de sentrale delene av landet. I 1913 utgjorde bananer og kaffe om lag 85 prosent av landets eksportinntekter.
I forhold til de øvrige mellomamerikanske republikkene utviklet Costa Rica seg til å bli et dynamisk samfunn. Siden 1889 har landet med ubetydelig avbrekk blitt styrt under en demokratisk forfatning. Det ble innført allmenn stemmerett i 1913, selv om den svarte befolkningen i bananenklaven ikke ble regnet som fullverdige borgere og ikke engang hadde tillatelse til å forlate provinsen Limón. Utdanning og helsevern ble prioritert fremfor militæret. Arbeiderne oppnådde atskillig mer gjennom fagorganisering enn det som var vanlig i nabolandene, og i 1921 fikk de innført 8-timersdagen.
Den økonomiske krisen i 1930-årene var en katastrofe for kaffe-eksporten og kom samtidig med at banansykdommer ødela plantasjene, som for en tid ble forlatt av selskapene. Kommunistpartiet ble opprettet i 1929, og sammen med det mer moderate sosialistpartiet støttet de fagforeningene, som først i 1940 ble godkjent av United Fruit.
President León Cortes (1936–1940) representerte den reaksjonære delen av borgerskapet og motarbeidet arbeiderbevegelsen. Cortes var under innflytelse av fascistiske ideer og var en viktig støtte for de tyske immigrantene, som var blant de største kaffeprodusentene. Hans etterfølger Rafael Ángel Calderón opprettet i 1940 det nasjonale republikanske parti (PRN). Han fikk støtte av kommunistene og fagforeningene og innførte nye sosiale reformer. PRN vant valget også i 1944, og president Picado fikk økende vanskeligheter med opposisjonen som kritiserte samarbeidet med kommunistene. Valget i 1948 ble vunnet av opposisjonen, men Picado annullerte valget, og en seks ukers borgerkrig brøt løs.
José Figueres («Don Pepe») mobiliserte en nasjonal frigjøringshær og fikk hæren til å overgi seg. En ny grunnlov ble utarbeidet hvor det mest oppsiktsvekkende var total avskaffelse av hæren. Videre fikk kvinner stemmerett, bankene og store deler av industrien ble nasjonalisert, den fargede befolkningen fikk fullverdig status som borgere og den sosiale sektoren ble prioritert. Hæren ble erstattet av sivilgarden, en paramilitær politistyrke.
Figueres høstet enorm popularitet, og hans sosialdemokratiske parti PLN har ledet landet gjennom mange perioder i det som må betegnes som et av Latin-Amerikas mest velorganiserte politiske systemer. Men den økonomiske avhengigheten av USA som måtte supplere den svake eksporten av kaffe og bananer, gjorde det etter hvert vanskelig å opprettholde den levestandarden som costaricanerne vennet seg til. På grunn av landets stabilitet og behagelige klima har mange europeere og nordamerikanere immigrert til Costa Rica.
Costa Rica ble i 1970- og 1980-årene innblandet i konfliktene i nabolandet Nicaragua. Forholdet mellom de to landene har aldri vært godt, og i sin kamp mot Somoza-diktaturet hadde sandinistene en viktig støtte i Costa Rica. Costa Rica har lenge vært tilholdssted for eksilgrupper fra hele Latin-Amerika, og da flyktningene fra Somozas Nicaragua vendte hjem, gjorde de plass for misfornøyde nicaraguanere som ikke så noen gagn i revolusjonen.
President Luis Alberto Monge (1982–1986) fikk en vanskelig oppgave idet USA satte harde betingelser for Costa Ricas gjeld og samtidig forventet at landet skulle spille en militær rolle i forsøket på å svekke sandinistregjeringen i Nicaragua. Costaricanerne er stolte av ikke å ha en militær tradisjon, og i november 1983 erklærte Monge landet for nøytralt i konflikten. Likevel la USA press på Costa Rica for å godta en gradvis opprustning.
Oscar Arias (PLN) som ble valgt i 1986, kritiserte åpent USAs manglende vilje til å respektere Costa Ricas nøytralitet og la svært konkrete hindringer i veien for videre militarisering av landet. Arias tok initiativet til den mellomamerikanske fredsplanen som han mottok Nobels fredspris for i 1987.
Arias viste seg å være en dyktig utenrikspolitiker, men han forsømte innenrikspolitikken. Denne var preget av dramatiske omstruktureringer etter anvisning fra Det internasjonale valutafondet (IMF), noe som innebar sterke reduksjoner i velferdsstaten som costaricanerne har hatt grunn til å være stolte av. Det var derfor ikke noen stor overraskelse at det kristeligdemokratiske opposisjonspartiet (PUSC) vant valget i 1990 med Rafael Ángel Calderón som president.
Calderón forsøkte å forbedre forgjengerens dårlige forhold til USA, men måtte også forsvare ytterligere innstramninger for å kvalifisere til nye IMF-kreditter. Calderón innledet en omfattende privatiseringsprosess av viktige statsbedrifter og satte seg som mål å redusere statlig sektor med 25 000 ansatte. Costa Rica hadde da en av verdens høyeste andeler utenlandsgjeld per innbygger. Da konfliktene i Nicaragua, El Salvador og Panama løste seg tidlig i 1990-årene, kunne Costa Rica konsentrere seg i større grad om sin egen økonomiske politikk i stedet for den diplomatiske rollen landet hadde spilt gjennom 1980-årene.
Valget av José María Figueres (PLN) som president i februar 1994 førte til at en sønn av én berømt president fulgte en annen (Calderón og Figueres). Figueres la stor vekt på økonomisk stabilitet med tilnærming til NAFTA-landene og på en felles miljøpolitikk i Mellom-Amerika. Hans politiske profil var atskillig sterkere sosialdemokratisk enn hos hans forgjengere fra PLN. I mai 1995 overlevde Figueres en dramatisk flyulykke.
Miguel Ángel Rodríguez fra det kristensosiale partiet PUSC (Partido Unidad Socialcristiana) vant presidentvalget i 1998. I 2002 overtok partifellen Abel Pacheco, i det første presidentvalget på 50 år som krevde to valgomganger, da en tredje kandidat utfordret det fremherskende topartimønsteret. Den politiske avstanden mellom PUSC og PLN er blitt stadig mindre.Etter en periode preget av korrupsjonsskandaler og svekket økonomi gav valget i 2006 en knepen seier til PLNs Óscar Arias Sánchez, som også var president 1986-1990.
Siste del av 1990-årene hadde Costa Rica et solid økonomisk oppsving, med en vekst helt opp i 8 prosent og sterkt redusert inflasjon. Planene om en storstilt privatisering av teleselskapene og elektrisitetsselskapene møtte kraftig motstand og måtte legges på is. Landet lyktes imidlertid godt i å trekke til seg utenlandske investorer. Datateknologi og særlig turisme gjorde Costa Rica mindre avhengig av de tradisjonelle eksportvarene kaffe og bananer, men synkende kaffepriser forårsaket en ny stagnasjon tidlig på 2000-tallet.
Costa Rica sluttet seg til den sentralamerikanske frihandelsorganisasjonen CAFTA i 2007, som det sjette og siste landet og dessuten det eneste hvor sterk motstand gjorde det nødvendig med folkeavstemning. 52 prosent sa ja til det som president Arias hadde lansert som et hovedtiltak for ny vekst i økonomien. Turismesatsingen ble spisset inn mot såkalt økoturisme, og rundt 25 prosent av landets areal har status som nasjonalpark eller naturreservat. I 2007 erklærte også Costa Rica seg som den første frivillige CO2-nøytrale nasjon. Årene med vekst har gitt grunnlag for en ganske omfattende velferdspolitikk, fattigdommen er redusert og kriminaliteten er lav – men Costa Rica er ikke lenger i særklasse i Mellom-Amerika.
Luis Guillermo Solís, som ble valgt ved presidentvalget i 2014, mener nyliberalismen har bidratt til store inntektsforskjeller i Costa Rica. Planen er å lette på landets budsjettunderskudd ved strengere håndheving av skatter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.