Økonomi og næringsliv i Malaysia

Malaysia hører til blant verdens raskest industrialiserende utviklingsland. Utviklingsmessig fulgte landet i fotsporene til Taiwan, Sør-Korea, Hong Kong og Singapore, men landet har et klart forsprang på nabolandene Thailand, Filippinene og Indonesia.

Landets næringsutvikling er et resultat av en klar og målstyrt strategi med bruk av femårsplaner og med en aktiv statlig deltakelse. En typisk blandingsøkonomi ble utviklet før myndighetene fulgte opp med en rekke privatiseringsprogrammer i 1990-årene. Landet har unngått fattigdomsproblemer og arbeidsløshet forårsaket av overbefolkning og store barnekull på landsbygda og ukontrollert innflytting til byene i samme grad som nabolandene. Tvert imot har landet manglet arbeidskraft, og et stort antall gjestearbeidere er importert fra nabolandene for å arbeide i lavtlønnsyrker.

Etter alvorlige raseopptøyer 1969 lanserte landet 1970 den såkalte bumiputera-politikken (eller NEP: eng.New Economic Policy). Politikken tar sikte på å utjevne økonomiske forskjeller mellom de ulike folkegruppene. Det ble bl.a. innført særrettigheter for malayene for å sette dem bedre i stand til å konkurrere med kineserne, som tradisjonelt har dominert det økonomiske liv i byene. I 1991 ble den gamle økonomiske politikken erstattet med en ny utviklingsstrategi (NDP: eng. New Development Policy), hvor man tar sikte på å bruke lokkemidler der man tidligere brukte kvotering. Myndighetene har også lansert en langsiktig utviklingsstrategi kalt Wawasan 2020 ('Visjon 2020'), hvor målet er at landet skal være et fullt utviklet industriland innen år 2020. Bumiputera-politikken er blitt møtt med kritikk, særlig i utlandet, for sin favorisering av malayene. Imidlertid har politikken i stor grad lykkes i å utjevne de økonomiske forskjellene mellom de etniske gruppene, og landet opplever nå en mer balansert og harmonisk utvikling. Inntektsforskjellene mellom folk bosatt på landsbygda og folk bosatt i byene er imidlertid fortsatt betydelige. I og med at en stor andel av bumiputera bor på landsbygda mens kineserne for det meste bor i byene, er den statistiske forskjellen mellom disse to gruppene fortsatt merkbar. Landet preges også av en viss regional ulikhet. Delstatene på vestkysten av Peninsular Malaysia (fra Pulau Pinang til Johor) regnes som de mest utviklede. I delstatene på østkysten og i Kedah og Perlis samt i Sarawak og Sabah er næringslivet mindre utviklet og fattigdommen mer tydelig. Et særpreg for den malaysiske økonomien er igangsettelsen av mange svært store bygningsprosjekter. I tillegg til storstilt utbygging av transportsektoren (motorveier, flyplass, jernbane og havner) og av et stort antall nye boliger, ble det i 1990-årene igangsatt flere store megaprosjekter med symbolverdi. Blant disse var et gigantisk vannkraftprosjekt (Bakundammen) i Sarawak, verdens høyeste tvillingtårn (Petronas Towers) i Kuala Lumpur, et nytt regjeringssenter (Putrajaya) og en internasjonal racerbane for Formel 1 (Sepang). Se for øvrig avsnittet om Malaysia Historie.

Som medlem av Association of South East Asian Nations — ASEAN har Malaysia vært en av de ivrigste initiativtakerne til økt økonomisk samarbeid med nabolandene. Et frihandelsområde (ASEAN Free Trade Area — AFTA) forventes å tre i kraft 2008. For øvrig er flere regionale samarbeidstiltak iverksatt. Det mest suksessfulle er et veksttriangelområde i sør som inkluderer Johor, Singapore og indonesiske Riau-arkipelet. De ulike områdenes komparative fortrinn utnyttes industrielt hvor Singapore står for de mest kapitalintensive tjenestene, Johor for de mer plasskrevende kunnskapsintensive virksomhetene og Riau-arkipelet bidrar med sin billige arbeidskraft. Et annet regionalt vekstsenter er et samarbeid som Pulau Pinang og andre nordlige delstater på Peninsular Malaysia har med det sørlige Thailand og det nordlige Sumatra.

Landbruket var lenge landets viktigste økonomiske sektor, men dens andel har gradvis minsket i takt med landets økonomiske utvikling. Ca. 18 % av landarealet er oppdyrket hvorav 8 % brukes til produksjon av palmeolje, 5 % til produksjon av rågummi, 2 % til risdyrking og resten til produksjon av kakao, kokosnøtter og frukt (2000). Tradisjonelt har jordbruksvarer bidratt til betydelige eksportinntekter for Malaysia. Landets industrielle vekst har imidlertid ført til stadig økende mangel på billig og tilgjengelig arbeidskraft for jordbruket, og det har derfor vært vanlig å introdusere nye jordbruksprodukter som erstatning for de gamle. Gummi og palmeolje har tradisjonelt vært de viktigste eksportproduktene. Gummiproduksjonen startet med den såkalte «gummirevolusjonen» i 1890-årene da gummiprisen steg kraftig. Mens gummieksporten bidrog med halvparten av eksportinntektene i 1961, var dens andel sunket til 4 % i 2001. Siden 1989 har produksjonen av gummi hatt en jevn nedgang, men Malaysia er fortsatt verdens tredje største gummiprodusent etter Indonesia og Thailand. Gummien produseres hovedsakelig av enten lokale småbønder eller på føderale jordeiendommer. 85 % av landarealet som brukes til gummiproduksjon, ligger på Peninsular Malaysia. Produksjonen av palmeolje kom i kjølvannet av gummiproduksjonen, og har hatt en enorm vekst siden begynnelsen av 1960-årene. I 1998 stod Malaysia alene for halvparten av verdensproduksjonen og 2/3 av den internasjonale handelen med palmeolje. Siden 2000 har landet imidlertid fått stadig økende konkurranse fra Indonesia hvor arbeidskraften bare er en tredjedel av i Malaysia. Siden 1975 har myndigheten satset på å bruke palmeoljen til produksjon av ulike industrivarer. Ca. 60 % av arealet avsatt for palmeoljeproduksjon er organisert som store industrielle plantasjer. Delstatene Johor, Pahang, Perak og Sabah står til sammen for 3/4 av produksjonen. Produksjonen av kakao vokste kraftig i siste halvdel av 1980-årene til en topp i 1991 da landet var verdens fjerde største produsent av kakao. Siden da har produksjonen minsket betydelig. Malaysia var i 2000 verdens femte største produsent av pepper; nesten hele produksjonen skjer i Sarawak. Malaysia er på det nærmeste selvforsynt med frukt og grønnsaker. De viktigste lokale fruktene er durian og bananer, ellers dyrkes papaya, ananas, meloner, stjernefrukt, mango, rambutan, guava og sitrusfrukter. Ellers dyrkes te, tobakk og kokosnøtter for salg. Viktigste matvekst er ris. Utviklingen av risproduksjonen har vært preget av gjeld og lav inntjening for bøndene, og fattigdommen i risdyrkingsområdene er utbredt. Landet har aldri vært selvforsynt med ris i moderne tid. Selvforsyningsgraden var i 2000 på 71 % og er synkende grunnet den høye befolkningsveksten. Over halvparten av produksjonen foregår på risfeltene i Kedah og Perlis. Produksjonen av kjøtt har økt kraftig i takt med den økonomiske veksten. Landet er delvis selvforsynt med produksjon av egg, kylling og svinekjøtt, men er avhengig av import av storfe- og fårekjøtt.

Malaysia har store skogreserver, og skogbruket er en viktig økonomisk sektor. Store mengder tømmerprodukter eksporteres til Øst-Asia og India. Siden begynnelsen av 1990-årene har tømmerhogsten vist en fallende tendens, noe som bl.a. skyldes at myndighetene har innført restriksjoner og krav om bærekraftig skogsdrift. Myndighetene har likevel pådratt seg kritikk fra både utenlandske og innenlandske miljøorganisasjoner for sin skogbrukspolitikk. Nær 60 % av tømmerhogsten i 2001 fant sted i Sarawak, hvilket bl.a. skyldes ryddinger av store områder for bygging av Bakundammen. I 2003 var andelen av landarealet som fortsatt var skogkledd, 46 % på Peninsular Malaysia, 65 % i Sarawak og 59 % i Sabah (ikke iberegnet plantasjeskoger med gummi- og palmeoljetrær).

Befolkningen hører til blant Sørøst-Asias største konsumenter av marine produkter regnet per hode. Landet er imidlertid ikke helt selvforsynt med fisk. En modernisering av havfiskeflåten kom først i gang i 1980-årene, og en tilsvarende modernisering av mottaksanleggene på land enda senere. Oppdrettsnæringen er relativt sent utviklet og stod i år 2000 for kun ca. 10 % av den totale sjømatproduksjonen. Myndighetene har som mål at oppdrettsnæringen innen år 2010 skal utbygges kraftig.

Malaysia er selvforsynt med petroleumsprodukter. Råolje og naturgass hentes fra kontinentalsokkelen utenfor Terengganu, Sarawak og Sabah. Produksjonen av råolje har siden 1990-årene ligget på i overkant av 600 000 fat per dag (inkl. konsentrat fra naturgass), hvorav 63 % fra Peninsular Malaysia, 23 % utenfor Sarawak og 14 % utenfor Sabah. Også produksjonen av naturgass er siden 1990 kraftig utbygd for å møte langtidskontrakter på salg til Japan, Sør-Korea og Taiwan. I tillegg har myndighetene bygd ut petrokjemisk industri i Terengganu og metanolfabrikk og jernverk i Sabah for å nyttiggjøre seg naturgassen. Et stort kompleks i Bintulu i Sarawak produserer naturgass (LNG) for eksport til Japan og Sør-Korea. Naturgass brukes innenlands til elektrisitetsproduksjon og et eget program søker å utvide bilparkens bruk av gass som energikilde.

Utvinningen av andre mineraler har vist en generell fallende tendens siden begynnelsen av 1990-årene. Tinnmalmsbrytning har lange tradisjoner i Malaysia, og har foregått helt fra oldtiden. I nyere tid tok utviklingen fart med kinesisk initiativ omkring 1850. Tinnforekomstene kom til å prege utviklingen av landets byer under kolonitiden, og særlig var utvinningen konsentrert til området omkring Ipoh. En høy utvinningstakt ble opprettholdt frem til tinnprisen på verdensmarkedet kollapset i begynnelsen av 1980-årene. Så sent som i 1980, da 847 gruver var i drift, var Malaysia verdens største tinnprodusent med nær 1/3 av verdensproduksjonen. I 2003 var antall operative gruver sunket til 26. Malaysia hører imidlertid fortsatt til blant verdens ledende tinnsmeltesentre da tinn importeres fra utlandet for å utnytte den innenlandske smelteverkskapasiteten. Andre mineraler som utvinnes er bauxitt, jernmalm, kull og gull, fosfat, marmor og granitt, ilmenitt, porselensjord og zirkon. Betydelige uutnyttede forekomster av kobber og uran finnes i fjellene på Peninsular Malaysia.

Malaysia har siden begynnelsen av 1990-årene bygd ut elektrisitetsproduksjonen kraftig. Siden 1996 har landet hatt et vedvarende overskudd på kraftbalansen etter tidligere å ha hatt et underskudd. Landets totale utbygde kapasitet var 2004 på 19 505 MW. Energiforsyningen baseres i hovedsak på landets egne fossile energikilder, og da først og fremst naturgass. Gassrørledninger er bygd fra Terengganu til de store byene på vestkysten. En mindre del av elektrisitetsproduksjonen er basert på vannkraft og kull. Landet har et vannkraftpotensial beregnet til 29 000 MW, og 69 % av den fremdeles uutnyttede kapasiteten finnes i Sarawak. Det fra et miljøsynspunkt meget kontroversielle prosjektet Bakun i Sarawak vil, når det står ferdig 2007, ha en kapasitet på 2400 MW.

Malaysia hadde ved selvstendigheten 1957 en svakt utviklet industribase. Med en målbevist planlagt utvikling gjennom flere femårsplaner, er industrien gradvis blitt utbygd. Direkte utenlandsinvesteringer (hovedsakelig fra USA, Japan, Singapore og Storbritannia) har spilt en ledende rolle i landets industriutvikling. I 1987 erstattet industrien jordbrukets tidligere rolle som landets største økonomiske sektor. I 1960-årene førte landet en import-substitusjons-politikk hvor målet var å utnytte landets råvarer og å produsere enkle konsumentvarer for det innenlandske markedet. På 1970-årene la man om til en mer eksportorientert strategi. Landets billige arbeidskraft ble utnyttet for å produsere arbeidskraftkrevende industriprodukter som tekstiler og elektriske apparater. I første halvdel av 1980-årene ble offentlig kapital investert i utbygging av landets tungindustri. Blant annet ble en egen nasjonal bilmodell (Proton) utviklet. Fra siste halvdel av 1980-årene har man fokusert på utvikling av en mer moderne industrisektor med utvikling og produksjon av avanserte industriprodukter som kan hevde seg på verdensmarkedet. Som et ledd i denne strategien, ble utdannelsesinstitusjonene bygd ut for å forsyne landet med høyt kvalifisert arbeidskraft. Myndighetene oppmuntret til etablering av høyteknologiske, kunnskapsbaserte og kapitalintensive næringer. I 1996 etablerte myndighetene prosjektet Multimedia Super Corridor (MSC). Korridoren strekker seg fra Kuala Lumpur via det nye administrasjonssenteret Putrajaya og den nye byen Cyberjaya til den nye flyplassen Sepang. Bedrifter som etablerer seg her, drar nytte av økonomiske fordeler. Landets industrisektor kan i dag inndeles i følgende grupper: den elektriske og elektroniske industrien, transportindustrien, kjemikalieindustrien, konfeksjonsindustrien, den råvarebaserte industrien, materialproduksjonsindustrien og fødevareindustrien. Kjemisk industri omfattet produksjon av bl.a. industrielle gasser, industrielle kjemikalier, gjødningsstoffer, desinfeksjonsmidler, maling, lakk, farmasøytiske produkter, såpe og vaskepulver samt plastprodukter. Petrokjemisk industri finnes i Pasir Gudang (Johor), Kuantan (Pahang), Bintulu (Sarawak) og Labuan. Fem oljeraffinerier finnes henholdsvis i Port Dickson (Negeri Sembilan, 2 stk.), Lutong (Sarawak), Kerteh (Terengganu) og Melaka. Gummibaserte produkter omfatter bl.a. produksjon av latekshansker, kondomer, dekk og gummislanger samt gummifottøy. Annen omfattende råvarebasert produksjon omfatter sement og bygningsvarer, fødevarer samt ulike treprodukter som kryssfinér og møbler. Den ikke-råvarebaserte industrien har vokst raskt og passerte 1995 den råvarebaserte industrien i produksjonsverdi. I overgangen til år 2000 utviklet den elektriske og elektroniske industrien seg til å bli landets bærende industrisektor. Store mengder elektroniske komponenter produseres for eksport til USA. Malaysia er blant verdens største produsenter av både halvledere og luftkjølingsanlegg. Ellers produseres bl.a. transistorer, fjernsynsapparater, radioer og kjøleskap. Også produksjon av syntetiske tekstiler har vokst betydelig. Det viktigste industrielle vekstsenteret er Kelangdalen sørvestover fra Kuala Lumpur, men også Johor og Penang er viktige sentre. Johor er en del av det regionale vekstsenteret rundt Singapore, og mange plasskrevende og arbeidskrevende fabrikker er overflyttet dit fra Singapore.

Turistindustrien har vokst betydelig etter at myndighetene i 1986 besluttet å satse på turismen. Malaysia utviklet seg raskt som et attraktivt reisemål for både storbyturisme (Kuala Lumpur og Penang), rekreasjonsreiser (Langkawi og andre øyer), kulturhistoriske reiser (Melaka, Johor og østkysten) og økoturisme (høylandet i det indre av Peninsular Malaysia samt Sarawak og Sabah). En overveiende del av de utenlandske turistene kommer fra andre ASEAN-land, Japan, Kina og India. I 1990-årene ble det innenlandske markedet utviklet gjennom flere kampanjer knyttet til de enkelte delstater. Malaysiere som ferierer i eget land, er nå en svært viktig inntektskilde for landets turistnæring.

Utenrikshandelen omfatter en betydelig del av BNP og er svært viktig for landets økonomi. Tradisjonelt har landet et overskudd på varehandelen. Den overveiende del av eksportverdien består av ferdige industrivarer, og elektriske og elektroniske produkter står alene for over halvparten. Malaysia er verdens 8. største eksportør av naturgass (2004) (1/3 av Norges eksportvolum av naturgass). Mens landbruksvarer inntil første halvdel av 1970-årene omfattet over halvparten av eksportverdien, var deres andel redusert til 13 % i 2001. Palmeolje står alene for over halvparten av jordbrukets andel, mens tømmerprodukter for ca. 1/4 (2001). Eksporten av rågummi, som 1961 omfattet nær halvparten av eksportinntektene, er i dag helt ubetydelig. Rundt 3/4 av importen består av halvfabrikata. Totalt sett er Japan den viktigste handelspartner fulgt av USA og Singapore.

Jernbanenettet på Peninsular Malaysia omfattet 1811 km i 2003. Tradisjonelt består nettet av en hovedbane mellom Singapore og Butterworth med forbindelse videre til Hat Yai og Bangkok i Thailand, og en østkystlinje som knytter Gemas på hovedbanen med Kota Bahru og med forbindelse videre til Hat Yai. I siste halvdel av 1990-årene ble en rekke moderniseringsprogrammer iverksatt. For å avlaste veinettet i Kelangdalen (Klangdalen) ble flere sporveislinjer bygd. En høyhastighets ekspresslinje ble bygd mellom Kuala Lumpur og den nye hovedflyplassen Sepang. En høyhastighets jernbane er planlagt bygd mellom Kuala Lumpur og Singapore. På Sabah finnes en 138 km lang smalsporet jernbane som forbinder Kota Kinabalu med kysten og innlandet i sørvest.

På Peninsular Malaysia er veinettet relativt godt utbygd på vestkysten og mindre utbygd på østkysten. I alt omfatter det 56 550 km hvorav 89 % med fast dekke (2003). En ca. 900 km lang motorvei løper langs vestkysten fra Johor Bahru til den thailandske grensen. Øst–vestgående forbindelser krysser den sentrale fjellkjeden og forbinder Kuala Lumpur med Kuantan, og Penang med Kota Bahru. I Kelangdalen er veinettet kraftig utvidet i takt med næringsutviklingen der. Imidlertid har urbaniseringen ført til betydelige trafikkproblemer i byer som Kuala Lumpur, Johor Bahru og Georgetown. Veinettet i Sarawak og Sabah er langt dårligere utbygd. Sarawak har 6307 km med veier hvorav 62 % har dekke; og Sabah tilsvarende 14 545 km med 37 % fast dekke.

Skipstrafikken er viktig for Malaysias eksportrettede økonomi siden mer enn 90 % av utenrikshandelen foregår med skip. Etter at Singapore forlot føderasjonen i 1965, ble det satt i verk et storstilt program for utbygging av havnebyene. På Peninsular Malaysia har Kelang, Johor, Penang og Kuantan status som føderale havner. Flere havner er under utvikling av delstatsmyndighetene. Port Kelang som betjener industrien i Kelangdalen, er en av verdens ledende godshavner. I Sarawak betjener havnene i Kuching, Rajang og Miri henholdsvis den sørlige, midtre og nordlige delen av staten, mens Bintulu er en føderal havn for utskipning av naturgass. Elvene fungerer som viktige samferdselsårer mellom kysten og innlandet. I Sabah betjener en rekke havner de ulike delene av staten.

Luftfarten er viktig for forbindelsen mellom de forskjellige landsdelene, men også for forbindelsen til isolerte steder i Sarawak og Sabah. Internasjonale lufthavner finnes ved Kuala Lumpur, Penang, Johor Bahru, Langkawi, Kuching og Kota Kinabalu.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.