Malaysias geografi

Malayahalvøya domineres av en sentral kjerne av fjell, omgitt av smale og sumpige kystsletter, som i sør vider seg ut til et bølgende landskap.

Det sentrale fjellområdet består av sju–åtte parallelle kjeder med hovedretning nord–sør. Fjellkjedene består ofte av granitt med forekomster av tinnmalm, mens kalkstein fra jura–og krittperiodene ellers er vanligste bergart. Berggrunnen er gjerne dekket av tykke forvitringslag med tropiske gule og røde jordartstyper. Den midterste (hovedkjeden) Kerbaukjeden løper fra grensen mot Thailand i nord til Negri Sembilan i sør. Høyeste punkt her er Gunong Korbu (2183 meter over havet). Øst for hovedkjeden løper Tahanfjellene fra Terengganuhøylandet gjennom Johor og videre ut på Singapore og øyene utenfor. Her ligger Tahan (2187 meter over havet), det høyeste fjellet på fastlandet.

De største lavlandsområdene er Kedahsletta i nord, Selangorsletta midt i landet, Johorområdet i sør, Pahangsletta i øst og Kelantansletta i nordøst. De tre største elvene, Pahang (436 kilometer lang), Perak (400 kilometer) og Kelantan (250 kilometer), springer ut i fjellkjeden Banjaran Besa, som danner det viktigste vannskillet på halvøya.

Sarawak og Sabah

Sarawak og Sabah på den malaysiske delen av øya Borneo er også meget fjellrike, med smale, sumpige kystsletter. Høylandsområdene ligger på vestskråningene av Kelingkang-, Kapuas- og Iranfjellene på Midt-Borneo. Sabah er dominert av fjellkjeden Crocker Range, som løper nordøstover nesten parallelt med kysten og ender i det høye fjellmassivet Gunong Kinabalu (4095 meter over havet), mens Sarawaks høyeste topp Gunong Murud er 2423 meter over havet. De største elvene er Kinabatangan (560 kilometer), som ligger i Sabah, og Rajang (563 kilometer) og Baram (400 kilometer), som ligger i Sarawak.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg