Malayahalvøya domineres av en sentral kjerne av fjell, omgitt av smale og sumpige kystsletter, som i sør vider seg ut til et bølgende landskap. Det sentrale fjellområdet består av 7–8 parallelle kjeder med hovedretning nord–sør. Fjellkjedene består ofte av granitt med forekomster av tinnmalm, mens kalkstein fra jura–kritt ellers er vanligste bergart. Berggrunnen er gjerne dekket av tykke forvitringslag med tropiske gule og røde jordartstyper. Den midterste (hovedkjeden) Kerbaukjeden løper fra grensen mot Thailand i nord til Negri Sembilan i sør. Høyeste punkt her er Gunong Korbu (2182 moh.). Øst for hovedkjeden løper Tahanfjellene fra Terengganuhøylandet gjennom Johore og videre ut på Singapore og øyene utenfor. Her ligger Gunong Tahan (2187 moh.), det høyeste fjellet på fastlandet. De største lavlandsområdene er Kedahsletta i nord, Selangorsletta midt i landet, Johoreområdet i sør, Pahangsletta i øst og Kelantansletta i nordøst. De tre største elvene, Pahang (435 km lang), Perak (400 km) og Kelantan (250 km), springer ut i fjellkjeden Banjaran Besa, som danner det viktigste vannskillet på halvøya.

Sarawak og Sabah er også meget fjellrike, med smale, sumpige kystsletter. Høylandsområdene ligger på vestskråningene av Kelingkang-, Kapuas- og Iranfjellene på Midt-Borneo. Sabah er dominert av fjellkjeden Crocker Range, som løper nordøstover nesten parallelt med kysten og ender i det høye fjellmassivet Gunong Kinabalu (4101 moh.), mens Sarawaks høyeste topp er 2422 moh. De største elvene er Kinabatangan (550 km), som ligger i Sabah, og Rajang (560 km) og Baram (400 km), som ligger i Sarawak.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.