magnetbane

Magnetbane, magnetsvevebaner, maglev (av magnetisk levitasjon), jernbanesystem basert på bruk av magnetisme og lineære induksjonsmotorer. Togene kan oppnå en toppfart på over 550 km/h, og man regner normal kjørehastighet til 500 km/h

Prinsippet bak magnetsvevebane ble beskrevet av amerikanerne R. H. Goddard og E. Bachelet ved starten av 1900-tallet. I 1930-årene ble ideen videreutviklet av tyskeren Hermann Kemper, og i 1969 tok amerikanerne James R. Powell og Gordon T. Danby patent på et design for magnetsvevetog. Utviklingen har videre skjedd hovedsakelig i Tyskland og Japan, fra 1990-årene også i USA

Det har vært arbeidet ut fra to prinsipper: elektromagnetikk, dvs. utnyttelse av magnetenes tiltrekningskraft til å trekke vognen fremover, og elektrodynamikk, der superledende magneter utnyttes for å holde vognene svevende. Begge systemer bruker lineær induksjonsmotor. Banesystemene kan oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn høyhastighetstog.

I Tyskland brukes elektromagnetisme som prinsipp for Transrapid-systemet på en prøvestrekning i Lathen i Emsland, drevet av selskapet IABG på oppdrag fra Deutsche Bahn AG. En Transrapid-bane mellom Berlin og Hamburg vedtatt 1994, ble oppgitt i 2000, isteden bygde man her en ny ICE-linje, åpnet 2004. Det japanske systemet baseres på elektrodynamikk. På en 42 km lang teststrekning kjøres tog som har niob-titan elektromagneter til å løfte seg fra bakken; de har en toppfart på 552 km/t. En ny Shinkansen-linje, Chuo-linjen, mellom Tokyo og Osaka er planlagt bygd for slike tog med en normal kjørehastighet på godt over 500 km/h. Også i USA driver man forsøk med magnetbaner.