Magnetbane, magnetsvevebaner, maglev (av magnetisk levitasjon), jernbanesystem basert på bruk av magnetisme og lineære induksjonsmotorer. Togene kan oppnå en toppfart på over 550 km/h, og man regner normal kjørehastighet til 500 km/h

Prinsippet bak magnetsvevebane ble beskrevet av amerikanerne R. H. Goddard og E. Bachelet ved starten av 1900-tallet. I 1930-årene ble ideen videreutviklet av tyskeren Hermann Kemper, og i 1969 tok amerikanerne James R. Powell og Gordon T. Danby patent på et design for magnetsvevetog. Utviklingen har videre skjedd hovedsakelig i Tyskland og Japan, fra 1990-årene også i USA

Det har vært arbeidet ut fra to prinsipper: elektromagnetikk, dvs. utnyttelse av magnetenes tiltrekningskraft til å trekke vognen fremover, og elektrodynamikk, der superledende magneter utnyttes for å holde vognene svevende. Begge systemer bruker lineær induksjonsmotor. Banesystemene kan oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn høyhastighetstog.

I Tyskland brukes elektromagnetisme som prinsipp for Transrapid-systemet på en prøvestrekning i Lathen i Emsland, drevet av selskapet IABG på oppdrag fra Deutsche Bahn AG. En Transrapid-bane mellom Berlin og Hamburg vedtatt 1994, ble oppgitt i 2000, isteden bygde man her en ny ICE-linje, åpnet 2004. Det japanske systemet baseres på elektrodynamikk. På en 42 km lang teststrekning kjøres tog som har niob-titan elektromagneter til å løfte seg fra bakken; de har en toppfart på 552 km/t. En ny Shinkansen-linje, Chuo-linjen, mellom Tokyo og Osaka er planlagt bygd for slike tog med en normal kjørehastighet på godt over 500 km/h. Også i USA driver man forsøk med magnetbaner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.