Havbruk, akvakultur, omfatter i vid forstand alle former for kulturbetinget produksjon av fisk og andre akvatiske organismer, til mat og andre formål, i sjø, brakkvann og ferskvann. Virksomheten kan være intensiv eller ekstensiv, men omfatter også integrerte oppdrettsformer.

Intensiv virksomhet finner man i vanlig fiskeoppdrett. Her får et stort antall organismer det fôret de trenger innenfor et avgrenset område, miljøet er gjort ensartet og alle former for predatorer (rovfisk/dyr) er fjernet.

Ekstensive former for havbruk har man når organismene etter klekking, og som oftest yngelfasen i intensivt oppdrett, settes ut for å ernære seg av den naturlige næringen som finnes på en lokalitet. Lokaliteten kan påvirkes med sikte på større avkastning, gjennom gjødsling for økt primærproduksjon, eller utplassering av kunstige rev og såkalte fiskehus. Fasen mellom utsetting og gjenfangst kalles fjord- eller havbeite, alt etter som det er tale om arter som holder seg innen et begrenset område, eller som vandrer over store avstander. Denne formen for havbruk gir grunnlag for det som kalles kulturbetinget fiske.

Integrerte former for havbruk omfatter bl.a. oppfôring av levende fangst, og kombinasjoner av hav- eller fjordbeite og turistfiske i nærmere avgrensede områder.

Havbruksnæringen i Norge omfatter (2004) intensivt oppdrett av laks og ørret (se fiskeoppdrett), og i noen utstrekning oppdrett av torsk, kveite, steinbit, sjørøye, piggvar (yngel for eksport), haneskjell, kamskjell, blåskjell og østers (se skalldyroppdrett). Foruten laks og ørret satses det i forskningssammenheng særlig på torsk og kveite som ansees som de mest lovende artene. I 2003 ble det produsert rundt 5 millioner torskeyngel og en halv million kveiteyngel. Det foregår også virksomhet med oppfôring av levende fangst i merder, bl.a. torsk.

Kulturbetinget fiske har vært utprøvd i stor skala i andre land, utsettingene av laks på Stillehavskysten av USA, Canada og Japan er eksempler på utsetting i stor skala for å styrke den naturlige bestanden. Hvorvidt kulturbetinget fiske i Norge kan bli næringsmessig og kommersielt interessant, beror på flere faktorer. Fysisk ligger forholdene godt til rette. Norge har juridisk råderett over svært store havområder som er av de mest produktive i verden, og som er relativt lite forurenset. Det knytter seg imidlertid en rekke uløste, til dels kompliserte spørsmål til en slik utvikling, dels av økonomisk, biologisk og juridisk art. Se havbeite.

Havbruksnæringen er av myndighetene utpekt som et satsingsområde som i fremtiden skal være en av bærebjelkene i norsk kystnæring. Mens lov av 14. juni 1985 om oppdrett av fisk og skalldyr poengterte dette ved å begrense mulighetene for eierskap til ett oppdrettsanlegg (én konsesjon), åpnet en lovendring av 20. juni 1991 for at en kunne ha eierinteresser i flere anlegg (konsesjoner). Havbeiteprogrammet PUSH (1991–97) har i hovedsak konsentrert arbeidet rundt følgende arter: torsk, sjørøye (avsluttet 1994), laks og hummer. I årene 1997–2002 ble programmet NUMARIO (Næringsutvikling av marine arter i oppdrett) gjennomført med fokus på kveite, skjell og steinbit, foruten at det så på muligheten av å styrke grunnlaget for næringsmessig oppdrett av marine arter som allerede er i gang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.