Jiddisk litteratur har røtter tilbake til høymiddelalderen. Emnene var både religiøse og verdslige. Fra slutten av 1500-tallet finnes bibelske dramaer. Opplysningstiden i Europa på 1700-tallet og den jødiske bevegelsen haskala, førte til utviklingen av både jiddisk og hebraisk litteratur. På 1800-tallet oppstod det i Øst-Europa en litteratur som fremmet sosialistiske og sionistiske tanker. Mange ville opphøye jiddisk til nasjonalspråk, men med sionismens fremvekst fikk også hebraisk en større betydning som litterært språk.
Moderne hebraisk lyrikk hadde sitt utspring i opplysningsperioden på 1700-tallet. Blant velutdannede jøder hadde hebraisk større litterær prestisje enn jiddisk, mens jiddisk, særlig i Øst-Europa, ble ansett for å være mer egnet til å uttrykke moderne strømninger, inntil blant andre Eliezer Ben-Yehuda (1858–1922) fornyet det hebraiske språket.
Flere forfattere benyttet begge språk, blant dem Mendele Mocher Seforim (bokselgeren), et pseudonym for Scholem Jacob Abramovitsj (1835–1917), og Isak Leib Perez (1852–1915). Mendele gjengir i sine populære bøker på jiddisk det jødiske miljø med alvor og humor, medfølelse og refsende satire. Humoristen og samfunnssatirikeren Scholem (Shalom) Aleichem (pseudonym for Scholem Rabinowitz, (1859–1916) skrev nesten samtlige av sine bøker på jiddisk. En del av hans forfatterskap er kjent også i den vestlige verden (Spillemann på taket/Melkemannen Tevje). Disse tre forfatterne regnes som grunnleggerne av moderne jiddisk litteratur.
Men det var også flere forfattere som skrev på hebraisk, både i Russland og i Litauen. Juda Leib Gordon (1831–1892) benyttet bibelske emner, og skrev senere også om pogromene i 1881. Abraham Mapu (1808–1867) ble den første som skrev hebraiske romaner (historiske og sosiale samtidsskildringer). Omstillingen til å skulle beskrive et moderne miljø skapte stilistiske og språklige vanskeligheter for ham, men han bante samtidig veien for neste generasjons østeuropeiske diktere som Peretz Smolenskin (1842–1885) og Reuben Ascher Braudes (1851–1902).
Etter 1880 fikk naturalismen sitt gjennombrudd med Moses Leib Lilienblums (1843– 1910) forfatterskap. For Lilienblum måtte kampen for frihet til slutt føre til sionisme, men han avviste kulturnasjonalismen hos Ascher Ginzberg/Achad Haam (1856–1927) som urealistisk. Ginzberg så i sionismen en tilbakevenden til den nasjonale idé, det nasjonale hjemland som et åndelig sentrum for jøder verden over, som skulle lede til en nasjonal kulturell renessanse. Han skapte det moderne hebraiske essay.
I Warszawa omfattet den impresjonistiske gruppen diktere som David Frischmann (1859–1922), som ofte skildret jøder som ville ut av barndommens trange verden, men ikke maktet det på grunn av familiebånd, gruppefølelse og skyldfølelse. Med Chaim Nachman Bialik (1873–1933) nådde den hebraiske diktningen i Europa et høydepunkt. I 1924 flyttet Bialik til Tel Aviv, og ble en viktig skikkelse innenfor kulturlivet. Han regnes fremdeles som Israels nasjonaldikter.
Kommentarer (2)
skrev Elin Nesje Vestli
svarte Bente Groth
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.