Sirener, omtales i Homers Odysseen 12. sang som vesener i fugleham, med skjønne kvinnehoder. Med sin sang lokket de de sjøfarende til de farlige skjærene hvor de oppholdt seg, og trakk skipene deres i dypet. Da Odyssevs seilte forbi skjærene med sine menn, sørget han for å unngå faren ved å fylle sjøfolkenes ører med voks; selv hørte han den lokkende sangen, men han hadde latt seg binde fast til skipsmasten. I klassisk og senere oldtid ble sirenefigurer iblant fremstilt på gravmonumenter som symbol på udødelighet.