Gigantene, etter greske sagn veldige og ville jettevesener som var i slekt med gudene. Hesiod forteller at gigantene var sønner av Gaia, som ble befruktet av bloddråpene fra den kastrerte Uranos. Lyrikeren Pindar omtaler ofte deres kamp mot gudene, gigantomakhien: Gaia egget dem til å hevne drapet på titanene. De tårnet fjell, Ossa, Pelion, Oita m.fl., oppå hverandre for å nå opp til gudene og slynge klippeblokker mot dem. På gudenes side tok Herakles del i kampen fordi et orakel hadde forkynt at seieren bare kunne vinnes ved hjelp av en dødelig. Striden var hard, men Zevs og de andre olympiske gudene seiret. Lynet kløvde fjellene, og mange av gigantene ble begravd under dem. Jordskjelv og vulkanske utbrudd skyldes gigantene.

I billedkunsten finnes atskillige fremstillinger av kampene mellom guder og giganter, bl.a. av Feidias på Athenes skjold. I eldre tid blir gigantene avbildet i menneskelig skikkelse. Fra hellenistisk tid opptrer de derimot som mennesker med bena formet som slanger, bl.a. på den store relieff-frise fra Zevsalteret i Pergamon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.