Ovid

Faktaboks

Ovid
lat. Publius Ovidius Naso
Uttale
ovˈid
Født
43 fvt.
Død
17 evt.
Statue av Ovid i Constanta (1887) av . Gjengitt med tillatelse

Publius Ovidius Naso, Ovid på norsk, var en romersk poet og regnes som en av de mest betydningsfulle forfatterne i verdens litteraturhistorie. I over to tusen år har skolebarn lest ham; store forfattere har imitert ham, kirkens lærde har tilpasset hans hedenske og vellystige univers til en kristen verdensorden, malere har blitt inspirert av ham og komponister har tonesatt et mangfold av hans verker. Også i dag nyter Ovid ubestridt popularitet og anseelse.

Studiet av Ovid står sentralt i noen av de viktigste retningene innenfor forskningen på antikkens litteratur. Dette kan man blant annet se av at Ovid, som den eneste romerske forfatteren, er blitt viet hele fem artikler i Oxford Bibliographies, et internasjonalt standard referanseverktøy innen akademia. Videre er Ovids samlede verk i ferd med å oversettes til kinesisk og i Norge har han inspirert forfattere i minst åtte hundre år.

Les mer om latinsk litteratur og om Hellas' litteratur i antikken

Biografi

Ovid ble født 20. mars i år 43 fvt. i Sulmo, dagens Sulmona i Italia, i en velstående familie. I barneårene flyttet han til Roma. Ifølge ham selv var han en tenåring første gang han resiterte offentlig fra sine dikt om Corinna, som han forteller at han elsket. Ovid fikk utdannelse i retorikk med tanke på en embetskarriere, men hoppet av i ung alder til fordel for dikterkallet. Dette forfulgte han til sin død, også da han ble landsforvist av keiser Augustus, delvis på grunn av verket Ars amandi, i år 8 evt. Da måtte han reise til Svartehavet, der man antar at han døde cirka år 17/18 evt. Ovids tekster er overlevert til oss i manuskripter fra middelalderen. Han er den romerske dikteren som det er flest verselinjer bevart av. Men ikke alt han skrev kan leses i dag, blant annet vet vi at han skrev en populær tragedie, Medea, som ikke finnes bevart i manuskripter.

Forfatterskap

Ovids bevarte forfatterskap er sinnrikt oppbygget, inneholder mange krysshenvisninger og bærer tydelig preg av en overordnet plan, som Ovid tydelig justerte og redigerte etter hvert som han skrev.

Forfatterskapet kan deles inn i tre deler:

  • en kjærlighetselegisk del, der kjærligheten er hovedtema og klagen (elegien) er hovedmodus.
  • en mytisk del, der forvandlinger som forklarer naturfenomener og skikker står sentralt.
  • en del som kretser rundt sorgen over å være sendt i eksil.

De kjærlighetselegiske verkene (cirka 27 fvt.– 3 evt.)

Heroides 1–15 er en samling av 15 brev i elegiske kupletter (en elegisk kuplett = en heksameter-linje etterfulgt av en pentameter-linje) angivelig ført i pennen av legendariske heltinner til deres ektemenn og elskere, som har forlatt dem og ofte også bedratt dem. Parene er kjent fra en rekke greske og romerske verk, men i motsetning til disse er det bare heltinnene som får komme til orde i Heroides. Det kvinnelige perspektivet gir Ovid dermed en unik anledning til å omskrive hele den gresk-romerske litteraturen forut for ham selv.

Amores er Ovids mest konvensjonelle verk i den kjærlighetselegiske sjangeren. Tittelen skal være lånt fra en annen romersk dikter, Gaius Cornelius Gallus; regnet som den første kjærlighetselegiker. Verket består av tre bøker der Naso poeta, «poeten Ovid», går omkring i Roma og lengter etter (nesten) bare Corinna. Navnet «Corinna» er mangetydig, det betyr «liten jente» på gresk, men er også navnet til den mest berømte kvinnelige dikteren etter Sapfo i antikken, og gir dermed et hint om at litteraturen selv er et vel så viktig tema som kjærlighet i dette verket.

Medicamina faciei femineae er et fragment i elegiske kupletter der Ovid setter seg fore å gi kvinner skjønnhetstips.

Ars amandi er et læredikt i tre bøker, to til menn og én til kvinner der Naso magister, «læreren Ovid» setter seg fore å gi tips om hvordan å finne, forføre og beholde en å elske i samtidens Roma. «Læreren Ovid» hevder å bygge sin autoritet på de feil han allerede har begått i Amores. Samtidig avslører han sitt mesterlige grep om sjangeren ved å legge inn lærde, dyptloddende digresjoner. Når kjærlighet konsekvent blir fremstilt som uforenelig med ekteskap, som keiser Augustus på denne tiden hegnet om, får verket en farlig politisk brodd.

Remedia amoris er et læredikt i elegiske kupletter der Naso legendus, «Ovid som bør leses», temmelig halvhjertet hevder at han har til hensikt å få Romas befolkning til å slutte å elske. For som tilnavnet Ovid denne gangen gir seg selv også tyder på, fremstår dette verket like mye som et forsøk på å overleve som dikter, som et forsøk på å få folk til å overleve kjærlighetssorg.

De mytiske verkene (cirka 3–8 evt.)

Metamorphoses er et epos i versemålet daktyliske heksameter og består av 15 bøker. Innenfor en løs kronologisk ramme som begynner med verdens skapelse og strekker seg helt fram til Julius Caesars guddommeliggjøring (cirka 40 fvt.), presenteres et panorama av mer enn 250 klassiske myter. Underveis bytter et mangfold av skikkelser på å ta ordet og på den måten drive verket framover i et forrykende perpetuum carmen, «uavbrutt dikt». Eposets dramatiske forvandlinger, som sikrer verkets tematiske enhet, åpner for mange tolkninger, ikke minst moralske, ettersom flere kan fremstå som straffer eller belønninger for menneskelige sinnelag og handlinger. Også dikterens egen stemme bryter gjennom i enkelte partier og er særlig merkbar i verkets programmatiske åpning og monumentale avslutning. Verket stiller til skue en rik litterær arv som strekker seg langt utover den episke sjangeren, går samtidens monarkiske kultur under keiser Augustus tett på klingen, og briljerer i medrivende narrativ, innsikter i den menneskelige psykologi og litterær originalitet.

Fasti er et kalenderdikt i elegiske kupletter som skildrer mytiske, legendariske og historiske opphav til hellige steder og seder i Roma. Verket presenteres som opprinnelig planlagt i tolv bøker, én for hver måned i året, men foreligger kun i seks bøker. Verket kan på mange måter sies å bygge opp under forestillingen om Roma som guddommelig sanksjonert, i tråd med Augustus’ ideologi. Samtidig sørger Ovid for å servere forskjellige forklaringer på hvordan ulike religiøse praksiser i Roma var oppstått. Slik rokker han ved den absolutisme som et eneveldig regime er avhengig av, samtidig som han sikrer sin egen kunstneriske integritet.

Eksil-verkene (8–17/18 evt.)

Tristia er en samling av fem bøker med brev i elegiske kupletter, skrevet i Ovids eget navn til ulike bekjente i Roma. Ingen av adressatenes navn er nevnt, med unntak av et, Augustus, som hele andre bok av Tristia er stilet til. Når Tristia samtidig er preget av dikterens egen selvfremstilling og inkluderer selvbiografien Tristia 4.10, iscenesetter dette verket på mange måter nettopp Augustus og Ovid.

Ibis er et spottedikt i elegiske kupletter, inspirert av et i dag tapt dikt av den greske poeten Kallimakhos med samme tittel. Gjennom hele diktet, som kan tidfestes til cirka 10 eller 11 evt. og som er kjent for å være Ovids mest kryptiske, blir en viss Ibis, som dikteren hater, æreskjelt på det mest kunstferdige.

Epistulae ex Ponto er en samling av fire bøker med brev i elegiske kupletter, skrevet i Ovids eget navn fra eksilet ved Svartehavet til ulike, navngitte bekjente som fortsatt bor i Roma. Blant dem er Mesalla, en venn av Augustus som fungerte som mesen for Ovid og andre diktere. Bøkene 1–3 ble publisert i en samleutgave i år 13 evt, bok 4 kan dateres til år 16 og kan ha blitt publisert posthumt.

Heroides 16–21 består av tre par brev i elegiske kupletter som alle bygger på myter som var gjort kjent av tidligere diktere. Brevvekslingen mellom Paris og Helena er inspirert av Homer, mellom Leander og Hero av Vergil og mellom Akontios og Kydippe av Kallimakhos. Det faktum at verket har metriske trekk som kun finnes i Ovids senere diktning og at det ikke nevnes i noen andre av hans verk, noe som er eksepsjonelt i forfatterskapet, gjør det nærliggende å anta at dette er hans siste.

Resepsjon

Ovid har hatt en vedvarende og mangfoldig resepsjon i Norge siden tidlig middelalder. Ovid blir referert til ved navns nevnelse og åpningen til Metamorfosene parafraseres i Norges første historieverk, Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium som ble skrevet av Theodoricus monachus cirka 1180 til erkebiskop Øystein Erlandsson ved Nidaros erkebispesete. Konrektor ved Trondheim katedralskole, språkforsker og poet Hans Skanke (1679–1739), oversatte episoden som forteller om Dafnes’ forvandling i Metamorfosenes første bok, og Niels Krog Bredal (1733–1778), først borgermester i Trondheim og siden direktør ved København teater, gjendiktet de fem første bøkene av det samme verket til aleksandrinerne. Siden ble Kunsten å elske gjendiktet til elegiske kupletter av Conrad Nicolai Schwach (1793–1860). I nyere tid har blant andre Mona Høvring latt seg inspirere av Ovids Heroides i diktsamlingen Å, Paradis (2008).

Oversettelser til norsk

  • Heroides – heltinnebrev (Thea Selliaas Thorsen, Gyldendal 2001)
  • Amores – kjærlighetseventyr (Thea Selliaas Thorsen, Gyldendal 2002)
  • Ars amandi – kunsten å elske (Thea Selliaas Thorsen, Gyldendal 2006)
  • Ovid – Kjærligehtskuren & Brevvekslinger (Heroides 16–21 og Remedia amoris, Thea Selliaas Thorsen, Gyldendal 2009).

Oversettelser av andre verk til dansk og svensk.

  • Metamorphoses foreligger i danske vers (Otto Steen Due, 2005)
  • Fasti foreligger på dansk (Carsten Høeg og Paul Rubow, 1945)
  • Tristia er oversatt til dansk (Otto Steen Due, 2008)
  • Epistulae ex Ponto er oversatt til svensk under tittelen Brev från Svarta havet (John W. Köhler, 1991).

Litteratur

For de som vil bli bedre kjent med Ovids forfatterskap kan to nyere, kortfattede og engasjerende oversiktsverk anbefales:

  • Ovid av Carole E. Newlands (I. B. Tauris, 2015)
  • Ovid : A Poet on the Margins av Laurel Fulkerson (Bloomsbury, 2016).

For de som vil ha videre tips til de ulike delene av Ovids mangfoldige forfatterskap anbefales Oxford Bibliographies-artiklene.

  • «Ovid» av K. Sara Myers
  • «Ovid’s Love Poetry» av Thea Selliaas Thorsen
  • «Ovid’s Metamorphoses» av Lee Fratantuono
  • «Ovid’s Exile Poetry» av Garth Tissol
  • «Ovid in the Middle Ages» av Jamie C. Fumo.

Alle artiklene i Oxford Bibliographies inneholder tips om oversettelser av Ovid til engelsk.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg