Underverdenens dronning Persefone overvåker Sisyfos mens han bærer stein. Bilde på en amfora fra cirka 530 fvt., Staatliche Antikensammlungen i Munchen.

Sisyfos er en skikkelse i gresk mytologi. Det finnes mange myter om Sisyfos, og han opptrer i tekstene til blant andre Homer, Xenofon, Apollodoros, Hyginus, Ovid og Fulgentius. Noen av variantene motsier hverandre, men vi har allikevel et godt bilde av de mest utbredte mytene.

Faktaboks

Uttale
sˈisyfos

I mytene er Sisyfos kjent for å ha lurt gudene. Som straff dømmes han til å rulle en stein opp til toppen av en skråning, men hver gang han nærmer seg toppen, mister han grepet på steinen slik at den ruller ned igjen til utgangspunktet. Dette gjentar seg til evig tid.

Denne myten har blitt gjenfortalt i utallige varianter fra antikken og fram til i dag, og hver tid og kontekst har lagt vekt på ulike sider av myten. Tolkningene er også mange. «Sisyfosarbeid» har gått inn i språket og brukes i overført betydning om noe man forgjeves nedlegger stort arbeid i – endeløst og fåfengt arbeid.

I mytologien

Sisyfos, sønn av Aiolos, var konge i Korinth. Han var gift med Merope, en av de syv pleiadene, døtre av Atlas og Pleione.

I Illiaden omtaler Homer Sisyfos som «den klokeste hersker som levde». Andre kilder, som Xenofon, omtaler han som «gudelignende» og «den dyktigste håndverker». Ifølge Platon skal Sokrates ha prøvd å avdramatisere sin egen kommende død ved å vise til at han ville treffe så mange berømte menn i dødsriket, deriblant Sisyfos.

Ifølge Apollodoros ble Korinth grunnlagt av Sisyfos. Den romerske dikteren Ovid skriver at han befolket byen med mennesker som sprang ut av sopper. Innbyggerne i Korinth kunne dermed hevde at de var autoktone (vokst opp av bakken) og dermed hadde en gudegitt rett på det korintiske området. Sisyfos får tre sønner sammen med Merope: Glaukos, Ornytion og Sinon.

Sisyfos' forbrytelse og straff

Sisyfos

Sisyfos ble ifølge gresk mytologi dømt av gudene til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid om noe man forgjeves nedlegger stort arbeid i, et endeløst og fåfengt arbeid uten slutt.

Sisyfos
Av .

Apollodoros forteller at da Zevs røvet nymfen Aegina, avslørte Sisyfos dette til hennes far, elveguden Asopos, som lette etter henne. Som belønning fikk Korinth sin egen vannkilde, Peirene, på Akrokorinth, høyden over byen. Av Zevs ble dog Sisyfos belønnet med døden. Da dødsguden Hades kom for å hente ham, klarte Sisyfos å lure seg unna ved å overtale Hades til å demonstrere hvordan lenkene han skal bindes med, fungerer. Hades ble deretter holdt fanget hos Sisyfos, noe som førte til at ingen kunne dø. Krigsguden Ares tar affære, frigjør Hades og fanger til slutt Sisyfos. Men før han dør, rekker Sisyfos å overtale Merope om å ikke begrave ham. I Hades drar han deretter rett til Hades’ kone Persefone og klager over at han ikke er begravet.

Uten en korrekt begravelse har han ingen rett til å være i dødsriket, og han ber derfor om å returnere, hevne denne overseelsen og ordne sin egen begravelse. Han lover å være tilbake innen tre dager. Da Sisyfos ikke returnerer til avtalt tid, er det til slutt guden Hermes som henter han og drar han med ned til dødsriket med kraft.

Her blir han straffet hardt for sine handlinger, og han dømmes til å rulle en stein opp til toppen av en skråning, men idet han nesten er oppe, mister han grepet på steinen slik at den ruller ned igjen til utgangspunktet. Dette gjentar seg til evig tid.

En ursynder

Sisyfos ble regnet som en av ursynderne i gresk religion. Sisyfos var et populært motiv på sør-italienske vasemalerier. Her avbildes han ofte som et av det faste inventaret i underverdenen sammen med Hades, Persefone, Kerberos, danaidene, Hermes og andre. I litteratur og kunst fra antikken nevnes han ofte sammen med andre ursyndere som Ixion, Tityos og Tantalos.

Den viktigste grunnen til at Sisyfos ble straffet så hardt, er hans overmot (hybris). Overmot, og tanken om at man kunne overskride sine grenser, ble sett på som en av de største syndene i antikkens Hellas. Dette er et kjent tema i mange av de greske mytene, deriblant mytene om Ikaros og Orfevs. Når Sisyfos overlister døden, så strider han mot selve verdensordenen. Hans hybris er dermed ekstrem, og straffen blir deretter.

Sisyfosarbeid

Sisyfos

Sisyfos. Tegning av Øyvind Sørensen som i mange år ble brukt som vignett til Aftenpostens kronikker.

Av /Aftenposten ※.

I hellenistisk og romersk tid var det mindre fokus på det religiøse og mer fokus på det symbolske ved Sisyfos’ forbrytelse og straff. De romerske tekstene tolket gjerne myten allegorisk som et symbol på det nytteløse ved menneskers handlinger og jaget etter mål som aldri blir oppfylt. Sisyfos’ tilværelse blir også sett på som bortkastet og meningsløs, noe som forblir standardtolkningen opp gjennom middelalderen og langt inn i renessansen.

Etter opplysningstiden, og særlig etter den industrielle revolusjon, kommer det flere tolkninger av myten. Karl Marx (1818–1883) brukte myten som et symbol på jaget etter å bli rik, noe han omtalte som et «Sisyphusarbeit» (Sisyfosarbeid). Samtidig så han på Sisyfos som et symbol på arbeideren som holdes nede av kapitalismen. I denne tolkningen ble Sisyfos fremstilt mer som en underkuet kulturhelt.

Psykoanalytikeren Jean Brun (1919–1994) tolket myten som et symbol på menneskets indre kamp. For Brun var steinen Sisyfos, noe som gjør at Sisyfos dytter seg selv i en meningsløs kamp om å bli noe annet.

En tredje tolkning finner vi i propaganda fra Øst-Tyskland. Her ble Marx’ tolkning snudd på hodet, slik at Sisyfos ble fremstilt (med en viss ironi) som symbolet på menneskets mulighet for selvrealisering gjennom et evig produktivt arbeid. Sisyfos ble dermed symbolet på den utrettelige og perfekte arbeider.

Sisyfosskikkelsen har spilt en viss rolle i diktningen, særlig dramaet. Flere moderne diktere har brukt sagnet om Sisyfos som motiv, blant andre Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) og Albert Camus (1913–1960, i Le Mythe de Sisyphe fra 1942).

Det er kanskje Camus’ tolkning som er den mest kjente i dag. Han tolker myten i lys av eksistensialismen og fremhever det meningsløse i Sisyfos’ straff som noe positivt. Sisyfos er for Camus en som innser sin egen rolle og det meningsløse i det arbeidet han gjør. Denne innsikten, mener Camus, gjør at han også klarer å overvinne det meningsløse, og dermed fungerer han som en rollemodell for mennesker i dag. Først når man innser at livet er meningsløst, vil man være i stand til å fylle sitt eget liv med mening.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Camus, A. (1967). Myten om Sisyfos (3. oppl.). Cappelen.
  • Simonsuuri, K. K. (2002). Rethinking Sisyphos. In S. des Bouvrie (red.), Myth and Symbol I. Symbolic phenomena in ancient Greek culture. Papers from the first international symposium on symbolism at the University of Tromsø, June 4-7, 1998 (pp. 259-274). The Norwegian Institute at Athens.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg