Akropolis

Platået på toppen ble antagelig mest brukt som tilfluktssted i forhistorisk tid; i mykensk tid (omkring 1500-1200 fvt.) ble det bygget et palass som det bare er beskjedne rester igjen av, og en festningsmur. Høyden var senere dels festning, dels helligdom for byens skytsgudinne Athene Polias. Tyrannen Peisistratos og hans familie bodde på borgen i det 6. århundret fvt. og skapte noen praktbygninger, som ble herjet og ødelagt av perserne i år 480 fvt.

Gjenoppbyggingen etter seieren over perserne kom først i gang omkring 450. Da gikk Akropolis over til utelukkende å være helligdom. Grunnflaten ble utvidet og planert, og i fyllmassene har det gjennom nyere utgravninger frembrakt og oppbevart viktige levninger av arkaisk kunst fra tiden før perserkrigene, blant annet en fin serie med kvinnestatuer (korer).

Under Perikles og i Peloponneskrigens tid fikk Akropolis sin klassiske utforming. Midtpunktet var Parthenon, bygd som et tempel i dorisk stil av Iktinos og Kallikrates i perioden 448–438 på samme sted som et ufullført tempel som var under konstruksjon da perserne kom i 480. Det er usikkert hvilken kultisk rolle bygningen hadde. Nyere undersøkelser har vist at det også har ligget enda eldre templer på det store blokkfundamentet som var nødvendig for å få byggegrunn her.

Mnesikles var arkitekt for de såkalte Propyleene (437–432), som var monumental inngang til helligdommen. Også den var i dorisk stil, men med joniske søyler i interiøret. På en bastion sør for Propyleene ble det lille Nike-tempelet reist for seiersgudinnen Athene Nike, også dette antagelig i 430-årene og i jonisk stil. Innenfor Propyleene var Feidias' kolossalstatue av Athene Promakhos stilt opp; i Parthenon stod en annen Athene-statue av ham, laget av gull og elfenben. Det sto også ellers en mengde statuer og andre dedikasjoner i helligdommen, og flere mindre bygninger og monumenter som det er svært lite igjen av.

Nord for Parthenon lå Akropolis' egentlige hovedtempel, Erekhtheion, oppført i jonisk stil perioden 420–407 fvt. og viet Athene Polias, bybeskytterinnen. Hennes gamle kultfigur av tre ble oppbevart her. Templet har en eiendommelig plan, tilpasset en serie gamle kultsteder som det også rommet. Den lille karyatidehallen på sydsiden har et tak som bæres av ungpikefigurer, de såkalte karyatidene. Den markerer graven til Athens mytiske urkonge, Kekrops.

Etter at helligdommen ble stengt i år 391 evt., ble Parthenon ombygd til kirke, og under tyrkerherredømmet til moské. I middelalderen omdannet en tid frankiske grever Propyleene til sin residens. Erekhtheion gjorde tjeneste som bolig for en tyrkisk kommandants harem, og Nike-templet ble demontert og brukt som bygningsmateriale for en kanonstilling. Da venetianerne under den svenskfødte general Königsmarck beleiret Athen i 1687, eksploderte et kruttmagasin og ødela Parthenons midtparti.

I 1802 tok lord Elgin med seg det meste av det som var igjen av Parthenons skulpturdekorasjon til England, og dette finnes i dag i British Museum. Akropolis ble to ganger beleiret og beskutt under den greske frihetskrigen i 1820-årene.

Helt siden Hellas' uavhengighet i 1832 er det drevet arkeologiske utgravninger og andre undersøkelser på Akropolis. Bygg fra senere tid, som det frankiske borgtårnet, ble raskt revet, og bygningene ble så langt mulig ført tilbake til sin klassiske form. De er blitt restaurert i flere omganger, sist i et stort EU-finansiert program fra 1980-årene av. Akropolis ble i 1987 ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Det meste av funnene er samlet i det nye Akropolismuseet ved foten av høyden, som er bygget stort nok til at det også kan romme skulpturene i British Museum hvis Hellas får dem tilbake; foreløpig er de representert med gipskopier. I moderne tid har Akropolis, og spesielt Parthenon, en særlig betydning som nasjonalt identitetssymbol for Hellas.

• Parthenon
• kunst i Hellas
• Hellas