Havbeite, virksomhet hvor en setter ut akvatiske organismer (planter og dyr) med sikte på gjenfangst. Virksomheten gir grunnlag for kulturbetinget fiske, fiske på naturlige bestander som er styrket ved hjelp av ulike kultiveringstiltak; utsettinger av organismer eller forbedringer av det naturlige miljøet med sikte på større avkastning. Kulturbetinget fiske i form av fjord- og havbeite har fra 1990-årene vært et satsingsområde i Norge, og man forventer å oppnå betydelige resultater de nærmeste tiår.

Produksjonssyklusen ved havbeite kan deles inn i tre faser:

1) Kultiveringsfasen eller kulturfasen, som innebærer klekking av rogn og oppfôring av yngel.

2) Utsettings- og oppvekstfasen.

3) Gjenfangstfasen.

De biologiske spørsmål ved utsettingen har til nå vært konsentrert om grunnforskning, utviklingsarbeid og praktiske forsøk. For de aktuelle artene laks, torsk, kveite, hummer og røye behersker man i dag den første fasen i produksjonssyklusen. For alle fiskearter reiser det seg imidlertid en rekke spørsmål i tilknytning til masseutsetting av yngel for havbeite. En av de viktigste forutsetningene er miljøets evne til å opprettholde en økt bestand i det aktuelle området. Artens plassering i systemet av konkurrerende arter og byttedyr er sentralt. Man må legge vekt på virkningene for de ville bestandene i området. Det er en fare for spredning av parasitter og sykdommer, fordi tettheten av organismer som oppdrettsfasen innebærer, gir gunstige vilkår for utvikling av parasitter og sykdommer.

Som en følge av at oppdrettsfisken ofte er avkom av forholdsvis få stamfisk med selekterte egenskaper, vil den dessuten kunne være fattigere på genetisk variasjon enn naturlige bestander. Ute i naturen vil slik fisk konkurrere med vill fisk om både føde og gyteplasser. Dette vil kunne få negative virkninger på lokale stammer av villfisk både med hensyn til den naturlige reproduksjonen og uheldige genetiske virkninger. Det gjenstår et betydelig forsknings- og forsøksarbeid på dette feltet før et kommersielt kulturbetinget fiske av betydning kan bli en realitet.

Det sentrale økonomiske spørsmålet i forbindelse med utviklingen av havbeite som næringsvei er om gjenfangsten er stor nok til å forsvare utgiftene ved utsettingen. Foreløpig viser forsøk at gjenfangsten er for lav til å forsvare storstilt utsetting for kommersiell virksomhet, men det har variert vesentlig ved de enkelte forsøk. Gjenfangstprosenten av utsatt yngel som er nødvendig for lønnsom drift, avhenger av produksjonskostnadene; i 1994 var denne grensen ca. 8 % for laks, 40 % for torsk, 27 % for hummer og 67 % for røye. Disse tallene inkluderer ikke kapitalkostnader eller eventuelle ekspropriasjonskostnader, noe som tilsier enda høyere gjenfangstprosent.

Lov om havbeite ble vedtatt 21. des. 2000 (havbeiteloven) og har som formål å bidra til at havbeite kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom kystnæring. Loven gjelder utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder til næringsformål (havbeite). Virksomheter som har konsesjon etter lov av 14. juni 1985 om oppdrett av fisk, skalldyr m.m. er ikke omfattet av loven. Fiskeridepartementet avgjør i tvilstilfeller hva som skal regnes som havbeite etter loven. Arbeidet med loven startet som en del av havbeiteprogrammet PUSH (1990–97). I hovedtrekk bestod programmet i fullskala produksjonsforsøk med artene laks, røye, torsk og hummer, økonomiske analyser og juridiske/forvaltningsmessige utredninger. Juridiske rettigheter i forbindelse med utsettinger av havbeiteorganismer ble sett på som avgjørende i utviklingen av havbeite. Se også havbruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.