fiskesykdommer

Egtvedsyke forekommer fortrinnsvis i den kalde årstiden og er blant annet karakterisert ved svullen lever og nyre, samt tallrike blødninger i forskjellige organer og vev. Sykdommen er påvist i Norge. IHN (infeksiøs hematopoietisk nekrose) er påvist i flere europeiske land, mens den tidligere bare var kjent fra det nordamerikanske kontinentet og Japan. De patologiske forandringene ved IHN kan ligne de man ser ved egtvedsyke. IHN er ikke påvist i Norge. Karpe angrepet av SVC (spring viremia) viser ulike nervøse symptomer, ansamling av væske i huden (ascites), exophthalmus, blødninger i huden og indre organer. Rhabdovirusinfeksjon hos gjeddeyngel, først og fremst beskrevet fra Nederland og Frankrike, gir blant annet stor dødelighet, likevektsforstyrrelser, oppdrivninger i hodet (hydrocephalus) og blødninger i indre organer.

IPN (infeksiøs pankreasnekrose) angriper fortrinnsvis yngel av laksefisk, men er også beskrevet å gi sykdom hos andre fiskearter, for eksempel karpe, white sucker, piggvar og kveite. Sykdommen er forårsaket av et virus tilhørende gruppen aquabirnavirus. IPN kan ha ulike forløp fra en subklinisk infeksjon med liten eller ingen dødelighet til et mer akutt forløp med høy dødelighet. IPN er påvist i Norge. Fra den marine tallerkenmuslingen Tellina tenuis med betennelse i tarmvevet har det vært isolert virus som ligner IPN-virus. PD (pancreas disease) er påvist hos laks og regnbueørret i saltvannsoppdrett og er forårsaket av et virus tilhørende familien togavirus, Togoaviridae. Sykdommen ble første gang beskrevet fra Skottland i 1984, men er nå rapportert å forekomme i Irland, Norge, Spania og på stillehavskysten av Nord-Amerika. En lignende sykdom er beskrevet fra Frankrike under betegnelsen sleeping disease. PD er karakterisert ved letargi, avmagring og degenerative forandringer i pankreas (bukspyttkjertelen).

ILA (infeksiøs lakseanemi) forårsakes av et orthomyxovirus, påvist hos laks i oppdrett i Canada, Færøyene, Norge, Skottland og USA. ILA-virus er også isolert i prøver fra Coho-laks i Chile og fra regnbueørret i Irland. Utbrudd av ILA er blant annet karakterisert ved anemi, mørk lever og svullen milt. Et sykdomsutbrudd kan enten være akutt med høy dødelighet eller ha et mer vedvarende (protrahert) forløp med lavere dødelighet over tid.

Infeksjon med Nodavirus (VNN) er beskrevet hos en rekke ulike marine fiskearter fra ulike verdensdeler, og antallet mottakelige fiskearter er økende. Nodavirus forårsaker sykdom fortrinnsvis hos plommesekklarver og yngel, der det forårsaker stor dødelighet. Hos havabbor, kveite og seven-band grouper (en slags havabbor) har det også vært registrert dødelighet hos større fisk. De mest karakteristiske forandringer ved VNN er ukoordinerte svømmebevegelser (spiralsvømming) og hjerne-/øyeforandringer. I Norge er sykdommen påvist hos kveite og piggvar i oppdrett.

Lymfocystis er karakterisert ved utvikling av svulstaktige knudrete dannelser i hudens bindevev. Sykdommen er kjent hos flyndrefisk siden slutten av 1800-tallet. I saltvannsakvarier kan den gi til dels store tap. Hos ferskvannsfisk er lymfocystis blant annet funnet hos abbor.

«Blomkålsyken» hos ål har vært kjent i Østersjøområdet siden 1910. Den arter seg ved eiendommelige blomkålaktige nydannelser i hodet, fortrinnsvis rundt munnen. Sykdommen forekommer både i ferskvann og saltvann. Angrepne ål er ofte i dårlig ernæringstilstand fordi fôropptaket i de fleste tilfeller blir hemmet eller umuliggjort av nydannelsene. Blomkålsyke synes å være indusert av et virus i samvirke med miljøforurensning.

Ulike herpesvirusinfeksjoner som CCVD (channel catfish virus disease) og herpesvirus salmonis er beskrevet fra USA, mens karpekopper, forårsaket av et herpesvirus, er beskrevet fra Europa. Papillomatose (vortesyke) hos laks, som er karakterisert ved vorteaktige gråhvite forandringer i huden, er også angitt å være forårsaket av et herpesvirus. Vortesyke er påvist i Norge.

VEN (viral erythrocytic necrosis) er beskrevet hos torsk og andre fiskearter. Viruset angriper de røde blodcellene. EIBS (Erythrocytic inclusion body syndrome) er en annen virusinfeksjon i røde blodceller som fører til anemi.

Laksefisk har også sykdommer der man ikke kjenner årsaksforholdene, men hvor virus muligens er medvirkende årsak. CMS (kardiomyopati, hjertesprekk) er en kronisk sykdom som til nå bare er påvist hos oppdrettslaks. Sykdommen er i første rekke karakterisert ved forandringer i hjertet. Ved elektronmikroskopiske undersøkelser er det påvist Nodavirus-lignende partikler i hjertemuskulaturen. Den er beskrevet fra Irland, Skottland og Norge. HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) er en ny sykdom som første gang ble påvist i Norge i 1999. Den er vist å være smittsom og et virus er antatt å være årsaken.

En av de mest kjente og fryktede bakteriesykdommene er furunkulose, som kan angripe alle arter laksefisk, men også er beskrevet hos andre fiskearter. Bevegelige Aeromonas-arter kan også forårsake sykdom hos fisk med forandringer tilsvarende det man ser ved furunkulose. Listonella anguillarum (se vibriose), en kommaformet, bevegelig stavbakterie, er beskrevet som årsak til sykdom hos en rekke fiskearter i så vel oppdrett som i ville populasjoner. Hos ål er bakterien årsak til rødsyke, mens den hos torsk ofte er isolert i tilslutning til hornhinnesår og sårdannelser i huden. Hos laksefisk kan sykdommen manifestere seg ved overfladiske sår i huden og byller i muskulaturen. Vibriose forekommer i første rekke ved høye vanntemperaturer. En beslektet vibriobakterie har vært angitt som årsak til gjeddepest.

Kaldtvannsvibriose er påvist hos laks, regnbueørret og torsk. Sykdommen er forårsaket av Vibrio salmonicida. Den var i mange år en av de mest tapsbringende sykdommene i norsk fiskeoppdrett. De innvendige forandringene hos laksefisk er karakterisert ved anemi og blødninger. «Vintersår» hos laks er også forårsaket av en bakterie som tidligere ble benevnt Vibrio viscosus, nå Moritella viscosa. De mest fremtredende forandringene er sårdannelser i huden. Arten Vibrio vulnificus er vanligvis forbundet med sykdom hos mennesker, men en variant er også påvist som årsak til sykdom hos ål. Yersiniose er forårsaket av Yersinia ruckeri. Den er blant annet også betegnet rødmunnsyke på grunn av de patologiske forandringene som er beskrevet fra regnbueørret.

Bakteriell nyresyke (Dee-disease), en subakutt til kronisk infeksjonssykdom forårsaket av Renibacterium salmoninarum, kan gi store tap i fiskeoppdrett. De mest karakteristiske forandringene er lyse, svulne nyrer som er gjennomsatt av små, gråhvite knuter. De samme endringene kan også sees i lever og milt. Mykobakteriose («fisketuberkulose») skyldes mykobakterier. Disse er isolert fra en rekke fiskearter, i første rekke akvariefisk. Enkelte fiskefamilier som labyrintfisk og karpelaks er rapportert å være spesielt disponert for sykdommen. Mykobakteriose er en kronisk til subakutt sykdom og arter seg som regel ved at fisken er avmagret og har små knuter av osteaktig konsistens i indre organer.

Rickettsia-lignende organismer er også beskrevet som årsak til sykdom hos fisk. Infeksjon med Piscirickettsia salmonis (piscirickettsiose) er påvist i oppdrett av laksefisk blant annet i Norge. Hos hummer er det beskrevet en fatal septikemisk sykdom, gaffkemi, forårsaket av bakterien Aerococcus viridans, som kan gi stor dødelighet i hummerparker.

Soppangrep (mykoser) forekommer gjerne sekundært i forbindelse med skader i huden eller hos svekket fisk. Mange sopparter kan gi opphav til sykdommer med omfattende dødelighet. Branchiomyces angriper fortrinnsvis gjellene med derav følgende åndebesvær. Karpefisk er særlig utsatt, men sykdommen er også påvist hos gjedde. Infeksjon med Ichthyophonus hoferi er beskrevet fra en rekke fiskearter, blant annet sild, makrell og regnbueørret. Hos sild gir den seg blant annet utslag ved at skjellene reiser seg slik at huden blir ru å føle på, den såkalte sandpapireffekten. Hudforandringer er også beskrevet hos regnbueørret, men her er større og mindre fleskete knuter i indre organer mest karakteristisk. Aphanomyces astaci, årsaken til krepsepest, har utryddet krepsebestanden i store områder i Europa. Den ble første gang påvist i Norge i 1971.

En rekke protozoer (encellede organismer) gir opphav til sykdom. En av de mest kjente er Ichtybodo necator (tidligere Costia necatrix) som forårsaker ichthyobodose og har ført til store tap ved oppdrett i ferskvann så vel som i saltvann. Av andre protozoer som har betydning er Henneguya zschokkei, som gir byller med et gulhvitt, tynt flytende innhold i muskulaturen hos sik; Plistophora, som blant annet er årsak til «neonsyke» hos neonfisk, og fiskedreperen, Ichthyophthirius multifiliis, en ciliat (infusjonsdyr) som er karakterisert ved at angrepne fisk har større eller mindre mengder med hvite prikker i huden. Fiskedreperen kan forårsake store problem hos akvariefisk og oppdrettsfisk som holdes i naturdammer. Cryptocaryon irritans som forårsaker hvitprikksyke hos marine fiskearter, har et sykdomsbilde og en livssyklus som ligner de en ser ved angrep med fiskedreperen. I de senere år er det også beskrevet systemiske infeksjoner hos laks forårsaket av flagellaten Spironucleus barkhanus og myxosporidien Parvicapsula pseudobranchiola, som har ført til omfattende tap i norsk oppdrett.

Innen de forskjellige rekker og klasser av flercellede parasitter (haptormark, ikter, bendelormer, rundormer og så videre) finnes det en rekke snyltere hos fisk. Fisken fungerer dels som mellomvert, dels som endevert for disse. Som regel er fisken mellomvert. Dette gjelder blant annet for menneskets brede bendelorm, Diphyllobothrium latum, hvor mellomstadiene (plerocercoidene) finnes i muskulatur og indre organer hos fisk. Diphyllobothrium latum har stor utbredelse blant annet i Østersjøområdet. Andre Diphyllobothrium-arter har fiskespisende fugl som endevert. Slekten Eubothrium har fisk som endevert. Gyrodactylus salaris er en haptormark som gir sykdom hos yngel, parr og smolt av atlantisk laks. I Norge har Gyrodactylus salaris forårsaket stor dødelighet i mange lakseførende vassdrag.

Myxobolus cerebralis, som er årsak til dreiesyke hos regnbueørret, ble tidligere regnet å tilhøre gruppen encellede parasitter, men er i dag klassifisert som en flercellet organisme (myxosporidie). Parasitten forårsaker blant annet dreiebevegelser, misdannelser i knokkelsystemet og svartpigmentering av halepartiet. PKD (proliferativ nyresyke) er en annen myxosporidieinfeksjon som i første rekke rammer regnbueørret, men også andre laksefisk. PKD er beskrevet fra en rekke land i Europa og fra Nord-Amerika og er karakterisert ved mørkpigmentering, bleke, svulne gjeller og forstørret nyre som etter hvert blir lys og knudrete.

Innen underrekken krepsdyr, som blant annet utgjør en viktig gruppe av zooplankton, finnes det en del snyltende arter, ofte kalt fiskelus. I det parasitterende stadiet kan de avvike sterkt fra sine frittlevende artsfrender slik at det bare er larvestadiene (naupliuslarver) som kan vise hvilken gruppe de tilhører. De fleste arter innen disse gruppene befinner seg på gjeller og hud hvor de lever av blod, vevsvæsker og cellerester, samtidig som de forårsaker mekanisk beskadigelse som skaper innpass for sekundære sopp- og bakterieinfeksjoner. Blant arter av særlig betydning kan nevnes karpelus, Argulus foliaceus, siklus, Argulus coregoni og lakselus, Lepeophtheirus salmonis, hvorav den sistnevnte har ført til store tap i norske fiskeoppdrettsanlegg.

Vannets oksygeninnhold er av vesentlig betydning for fisk. Oksygenbehovet varierer fra fiskeart til fiskeart. Mens karpefiskenes normale oksygenbehov ligger på cirka fem milligram O₂ per liter, trenger laksefiskene cirka 8 milligram O₂ per liter. 4 mg O₂ per liter gir åndenød hos ørret. Man regner en nedre grense på 6–7 mg O₂ per liter for å kunne utnytte vekstpotensialet hos laksefisk. Kravet til høy oksygenkonsentrasjon er størst hos mindre fisk. Vannets oksygeninnhold synker med stigende temperatur, mens fiskenes behov øker fordi stoffskiftet øker. Dette gjør at man blant annet kan få plutselig fiskedød ved sterk fôring av fisk i oppdrett. Organiske forurensninger kan bidra til å nedsette oksygeninnholdet i vann. Det er også vist at planteplankton kan gi betydelig reduksjon i oksygeninnholdet i vannet om natten til verdier som er kritiske for laksefisk.

Ved høye verdier av karbondioksid (CO₂) i vannet, vil fiskens kapasitet til å ta opp oksygen reduseres. Terskelverdier for akutt giftvirkning av CO₂ er angitt å være 20–100 milligram per liter avhengig av forskjellige forhold som art og ulike vannparametre som for eksempel oksygeninnhold, pH og temperatur. Ved lang tids eksponering med høye verdier av CO₂ kan man få utfellinger av kalk i nyrevev. Dette kalles nefrokalsinose.

Generelt kan overmetning av gasser i vannet, i første rekke nitrogen, føre til gassblæresyke (dykkersyke), som blant annet gir seg utslag ved små luftblærer i huden på tynnhudede steder og utstående øyne.

Fiskenes evne til å tåle høye og lave temperaturer varierer fra art til art. Karpefisk og eksotiske fiskeslag slutter å spise og kommer i en kuldeletargi allerede ved 5 grader celsius (°C), mens laksefiskene fortsatt tar til seg næring ved disse temperaturene. Plutselige, store temperaturfall kan føre til kuldehemolyse (ødeleggelse av røde blodceller) og fiskedød. Øvre dødelige grense for laksefisk ligger på 28–29 °C, mens nedre dødelige grense ligger rundt –1 °C.

PH-relatert toleransegrense varierer hos de forskjellige fiskeartene, men generelt regner man at pH-verdier under 5,0 og over 9 er skadelig. De forbindelsene som påvirkes sterkest av surt og basisk vann er kalsium, jern, aluminium, hydrogensulfid og humus. Forsuring er et stort miljøproblem i norske vann og vassdrag. Syreskadene viser seg ved uregelmessige svømmebevegelser, skader på gjelleepitelet og tap av natrium- og klorioner i blodplasma. Det synes å være en arvelig variasjon i toleransen for surt vann. Såkalt okerkvelning kan man få på steder der det blant annet finnes svovelkis i grunnen. Lav pH vil alltid medføre økt aluminiumkonsentrasjon. Avhengig av pH vil aluminium foreligge i ulike former som har ulik virkning på fisk. Labilt aluminium (uorganiske aluminiumforbindelser) vil være giftig for fisk i pH-området under 5,5. pH kan stige sterkt i sjøer/vann med sterk plantevekst eller dårlig vanngjennomstrømning og ved utslipp av lut- eller ammoniakkholdig spillvann. pH-verdier over 9,2 er dødelige for ørret og abbor, mens pH 10,7 er angitt for karpe og gjedde. Karakteristiske symptomer er etseskader på gjeller og hud.

De viktigste årsakene til forgiftning hos fisk kan være tungmetallene kobber og sink, forskjellige nitrogenforbindelser som ammoniakk, nitrat, nitritt, urea og cyanider, samt ulike vaske- og rensemidler, klor og så videre. Ved uhell eller uaktsom bruk av plantevernmidler har man også registrert omfattende fiskedød.

En rekke ulike alger kan være giftige for fisk og forårsake fiskedød dersom de forekommer i høye konsentrasjoner. Arter som Karenia mikimotoi (tidligere kjent som Gyrodinium aureolum), Chrysochromulina polylepis og Prymnesium parvum produserer toksiner (giftstoffer) som blant annet fører til apati, nedsatt appetitt og gjelleskader hos affisert fisk.