Fiskesykdommer, kan etter årsak deles i flere hovedgrupper

  1. Infeksjonssykdommer
  2. Parasittære sykdommer
  3. Ernæringsbetingede sykdommer
  4. Miljøbetingede sykdommer
  5. Uspesifikke sykdommer.

Disse hovedgruppene kan deles opp i flere undergrupper.

Infeksjonssykdommer hos fisk er forårsaket av virus, bakterier eller sopp.

Egtvedsyke forekommer fortrinnsvis i den kalde årstiden og er blant annet karakterisert ved svullen lever og nyre, samt tallrike blødninger i forskjellige organer og vev. Sykdommen er påvist i Norge. IHN (infeksiøs hematopoietisk nekrose) er påvist i flere europeiske land, mens den tidligere bare var kjent fra det nordamerikanske kontinentet og Japan. De patologiske forandringene ved IHN kan ligne de man ser ved egtvedsyke. IHN er ikke påvist i Norge. Karpe angrepet av SVC (spring viremia) viser ulike nervøse symptomer, ascites, exophthalmus, blødninger i huden og indre organer. Rhabdovirusinfeksjon hos gjeddeyngel, først og fremst beskrevet fra Nederland og Frankrike, gir blant annet stor dødelighet, likevektsforstyrrelser, oppdrivninger i hodet (hydrocephalus) og blødninger i indre organer.

IPN (infeksiøs pankreasnekrose) er en virussykdom som fortrinnsvis angriper yngel av laksefisk, men er også beskrevet å gi sykdom hos andre fiskearter, for eksempel karpe, white sucker, piggvar og kveite. Sykdommen er forårsaket av et virus tilhørende gruppen aquabirnavirus. IPN kan ha ulike forløp fra en subklinisk infeksjon med liten eller ingen dødelighet til et mer akutt forløp med høy dødelighet. IPN er påvist i Norge. Fra den marine tallerkenmusling Tellina tenuis med betennelse i tarmvevet har det vært isolert virus som ligner IPN-virus. PD (pancreas disease) er en virusinfeksjon som er påvist hos laks og regnbueørret i saltvannsoppdrett og er forårsaket av et virus tilhørende familien togavirus, Togoaviridae. Sykdommen ble første gang beskrevet fra Skottland (1984), men er nå rapportert å forekomme i Irland, Norge, Spania og på Stillehavskysten av Nord-Amerika. En lignende sykdom er beskrevet fra Frankrike under betegnelsen sleeping disease. PD er karakterisert ved letargi, avmagring og degenerative forandringer i pankreas (bukspyttkjertelen).

ILA (infeksiøs lakseanemi) er en virussykdom forårsaket av et orthomyxovirus, påvist hos laks i oppdrett i Canada, Færøyene, Norge, Skottland og USA. ILA virus er også isolert i prøver fra Coho-laks i Chile og fra regnbueørret i Irland. Utbrudd av ILA er blant annet karakterisert ved anemi, mørk lever og svullen milt. Et sykdomsutbrudd kan enten være akutt med høy dødelighet eller med et mer protrahert forløp med lavere dødelighet over tid.

Infeksjon med Nodavirus (VNN) er beskrevet hos en rekke ulike marine fiskearter fra ulike verdensdeler og antallet mottakelige fiskearter er økende. Nodavirus forårsaker sykdom fortrinnsvis hos plommesekklarver og yngel der den forårsaker stor dødelighet. Hos havabbor, kveite og seven-band grouper (en slags havabbor) har det også vært registrert dødelighet hos større fisk. De mest karakteristiske forandringer ved VNN er ukoordinerte svømmebevegelser (spiralsvømming) og hjerne-/øyeforandringer. I Norge er sykdommen påvist hos kveite og piggvar i oppdrett.

Lymfocystis er karakterisert ved utvikling av svulstaktige knudrete dannelser i hudens bindevev; er kjent hos flyndrefisk siden slutten av 1800-tallet. I saltvannsakvarier kan den gi til dels store tap. Hos ferskvannsfisk er lymfocystis blant annet funnet hos abbor.

«Blomkålsyken» hos ål har vært kjent i Østersjøområdet siden 1910. Den arter seg ved eiendommelige blomkålaktige nydannelser i hodet, fortrinnsvis rundt munnen. Sykdommen forekommer både i ferskvann og saltvann. Angrepne ål er ofte i dårlig ernæringstilstand fordi fôropptaket i de fleste tilfeller blir hemmet eller umuliggjort av nydannelsene. Sykdommen synes å være indusert av et virus i samvirke med miljøforurensning.

Ulike herpesvirusinfeksjoner som CCVD (channel catfish virus disease) og herpesvirus salmonis er beskrevet fra USA, mens karpekopper, forårsaket av et herpesvirus, er beskrevet fra Europa. Papillomatose (vortesyke) hos laks, som er karakterisert ved vorteaktige gråhvite forandringer i huden, er også angitt å være forårsaket av et herpesvirus. Påvist i Norge.

Virussykdommen VEN (viral erythrocytic necrosis) er beskrevet hos torsk og andre fiskearter. Viruset angriper de røde blodcellene. EIBS (Erythrocytic inclusion body syndrome) er en annen virusinfeksjon i røde blodceller som fører til anemi.

Laksefisk har også sykdommer der man ikke kjenner årsaksforholdene, men hvor virus muligens er medvirkende årsak. CMS (kardiomyopati, hjertesprekk) er en kronisk sykdom som til nå bare er påvist hos oppdrettslaks. Sykdommen er i første rekke karakterisert ved forandringer i hjertet. Ved elektronmikroskopiske undersøkelser er det påvist Nodavirus-lignende partikler i hjertemuskulaturen. Den er beskrevet fra Irland, Skottland og Norge. HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse) er en ny sykdom som første gang ble påvist i Norge 1999. Den er vist å være smittsom og et virus er antatt å være årsaken.

En av de mest kjente og fryktede bakteriesykdommer er furunkulose, som kan angripe alle arter laksefisk, men sykdommen er også beskrevet hos andre fiskearter. Bevegelige Aeromonas-arter kan også forårsake sykdom hos fisk med forandringer tilsvarende det man ser ved furunkulose. Listonella anguillarum (se vibriose), en kommaformet, bevegelig stavbakterie, er beskrevet som årsak til sykdom hos en rekke fiskearter i så vel oppdrett som i ville populasjoner. Hos ål er bakterien årsak til rødsyke, mens den hos torsk ofte er isolert i tilslutning til hornhinnesår og sårdannelser i huden. Hos laksefisk kan sykdommen manifestere seg ved overfladiske sår i huden og byller i muskulaturen. Vibriose forekommer i første rekke ved høye vanntemperaturer. En beslektet vibriobakterie har vært angitt som årsak til gjeddepest. Kaldtvannsvibriose er en sykdom som er påvist hos laks, regnbueørret og torsk. Den er forårsaket av Vibrio salmonicida. Den var i mange år en av de mest tapsbringende sykdommer i norsk fiskeoppdrett. De innvendige forandringer hos laksefisk er karakterisert ved anemi og blødninger. «Vintersår» hos laks er også forårsaket av en bakterie som tidligere ble benevnt V. viscosus, nå betegnet Moritella viscosa. De mest fremtredende forandringer er sårdannelser i huden. Bakterien V. vulnificus er vanligvis forbundet med sykdom hos mennesker, men en variant av denne er også påvist som årsak til sykdom hos ål. Yersiniose er en bakteriesykdom forårsaket av Yersinia ruckeri. Den er blant annet også betegnet rødmunnsyke på grunn av de patologiske forandringene som er beskrevet fra regnbueørret (se også Yersinia). Bakteriell nyresyke (Dee-disease), en subakutt til kronisk infeksjonssykdom forårsaket av Renibacterium salmoninarum, kan gi store tap i fiskeoppdrett. De mest karakteristiske forandringer er lyse, svulne nyrer som er gjennomsatt av små, gråhvite knuter. Kan også sees i lever og milt. Mykobakteriose («fisketuberkulose») skyldes mykobakterier. Disse er isolert fra en rekke fiskearter, i første rekke akvariefisk. Enkelte fiskefamilier som labyrintfisk og karpelaks er rapportert å være spesielt disponert for sykdommen. Mykobakteriose er en kronisk til subakutt sykdom og arter seg som regel ved at fisken er avmagret og har små knuter av osteaktig konsistens i indre organer. Rickettsia-lignende organismer er også beskrevet som årsak til sykdom hos fisk. Infeksjon med Piscirickettsia salmonis (piscirickettsiose) er påvist i oppdrett av laksefisk blant annet i Norge. Hos hummer er det beskrevet en fatal septikemisk sykdom, gaffkemi, forårsaket av bakterien Aerococcus viridans, som kan gi stor dødelighet i hummerparker.

Soppangrep (mykoser) forekommer gjerne sekundært i forbindelse med skader i huden eller hos svekket fisk. Mange sopparter kan gi opphav til sykdommer med omfattende dødelighet. Branchiomyces angriper fortrinnsvis gjellene med derav følgende åndebesvær. Karpefisk er særlig utsatt, men sykdommen er også påvist hos gjedde. Infeksjon med Ichthyophonus hoferi er beskrevet fra en rekke fiskearter, blant annet sild, makrell, regnbueørret med flere. Hos sild gir den seg blant annet utslag ved at skjellene reiser seg slik at huden blir ru å føle på, den såkalte sandpapireffekt. Hudforandringer er også beskrevet hos regnbueørret, men her er større og mindre fleskete knuter i indre organer mest karakteristisk. Aphanomyces astaci, årsaken til krepsepest, er en soppinfeksjon som har utryddet krepsebestanden i store områder i Europa. Påvist i Norge (første gang 1971).

Ved parasittære sykdommer forstår man sykdommer som fremkalles av organismer som lever på eller i vertsdyret og ernærer seg av cellevev eller vevsvæsker. Gruppen omfatter så vel encellede som flercellede organismer.

En rekke protozoer (encellede organismer) gir opphav til sykdom. En av de mest kjente er Ichtybodo necator (tidligere Costia necatrix) som forårsaker sykdommen ichthyobodose, en sykdom som har forårsaket store tap så vel ved oppdrett i ferskvann som i saltvann. Av andre protozoer som har betydning er Henneguya zschokkei, som gir byller med et gulhvitt, tynt flytende innhold i muskulaturen hos sik; Plistophora, som blant annet er årsak til «neonsyke» hos neonfisk og fiskedreperen, Ichthyophthirius multifilis, (ciliat) som er karakterisert ved at angrepne fisk har større eller mindre mengder med hvite prikker i huden. Fiskedreperen kan forårsake store problem hos akvariefisk og oppdrettsfisk som holdes i naturdammer. Cryptocaryon irritans som forårsaker hvitprikksyke hos marine fiskearter, har et sykdomsbilde og livssyklus som ligner de en ser ved angrep med fiskedreperen. I de senere år er det også beskrevet systemiske infeksjoner hos laks forårsaket av Spironucleus barkhanus (flagellat) og Parvicapsula pseudobranchiola (myxosporidie) og som har ført til omfattende tap i norsk oppdrett.

Innen de forskjellige rekker av flercellede parasitter (haptormark, ikter, bendelormer, rundormer og så videre) finnes det en rekke snyltere hos fisk. Fisken fungerer dels som mellomvert, dels som endevert for disse. Som regel er fisken mellomvert. Dette gjelder blant annet for menneskets brede bendelorm, Diphyllobothrium latum, hvor mellomstadiene (plerocercoidene) finnes i muskulatur og indre organer hos fisk. Har stor utbredelse blant annet i Østersjøområdet. Andre Diphyllobothrium-arter har fiskespisende fugl som endevert. Slekten Eubothrium har fisk som endevert. Gyrodactylussalaris er en haptormark som gir sykdom hos yngel, parr og smolt av atlantisk laks. I Norge har G. salaris forårsaket stor dødelighet i mange lakseførende vassdrag.

Myxobolus cerebralis, som er årsak til dreiesyke hos regnbueørret, ble tidligere regnet å tilhøre gruppen encellede parasitter, men er i dag klassifisert som en flercellet organisme (myxosporidie). Parasitten forårsaker blant annet dreiebevegelser, misdannelser i knokkelsystemet og svartpigmentering av halepartiet. PKD (proliferativ nyresyke) er en annen myxosporidieinfeksjon som i første rekke rammer regnbueørret, men også andre laksefisk. PKD er beskrevet fra en rekke land i Europa og fra Nord-Amerika og er karakterisert ved mørkpigmentering, bleke, svulne gjeller og forstørret nyre som etter hvert blir lys og knudrete.

Innen rekken krepsdyr, som blant annet utgjør en viktig gruppe av zooplankton, finnes det en del snyltende arter, ofte kalt fiskelus. I det parasitterende stadium kan de avvike sterkt fra sine frittlevende artsfrender slik at det bare er larvestadiene (naupliuslarver) som kan vise hvilken gruppe de tilhører. De fleste arter innen disse gruppene befinner seg på gjeller og hud hvor de lever av blod, vevsvæsker og cellerester, samtidig som de forårsaker mekanisk beskadigelse som skaper innpass for sekundære sopp- og bakterieinfeksjoner. Blant de arter som er av særlig betydning kan nevnes karpelus, Argulus foliaceus, siklus, A. coregoni og lakselus, Lepeophtheirus salmonis, den sistnevnte har ført til store tap i norske fiskeoppdrettsanlegg.

Ernæringsbetingede sykdommer opptrer fortrinnsvis hos oppdrettsfisk. Denne typen lidelser var vanligere tidligere fordi man ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om fisks ernæringsmessige behov. Selv om underernæring og mangelsykdommer stort sett ikke lenger er noe problem, kan de fra tid til annen forekomme. I dag er mangler og toksiske virkninger av fôret i første rekke en følge av oksidasjon av fettstoffer, sopp i fôret eller uheldige samspilleffekter mellom ulike næringsstoffer. De fleste mangelsykdommer regnes derfor å være av kompleks natur. Symptomene ved de fleste mangelsykdommer er som oftest mer eller mindre uspesifikke og ytrer seg ved nedsatt appetitt og tilvekst, sløvhet, mørkpigmentering og forøket dødelighet. Mangel på vitamin B1 (tiamin), såkalt «tummelsyke» oppstod vanligvis som følge av fôr med for lavt innhold av vitamin B eller med våtfôr som inneholdt tiaminaseholdig fisk (for eksempel sild). Sykdommen artet seg ved likevekts- og bevegelsesforstyrrelser med dreiebevegelser om lengdeaksen. Mangel på pantotensyre i fôret gir en gjellebetennelse som viser seg ved oppsvulmede gjeller. Biotinmangel kan gi en blåaktig, slimet overflate på fisken og går under betegnelsen blue slime disease. Ved C-vitaminmangel finner man blant annet misdannelser i skjelettet og dårlig sårheling. En sykdom som tidligere voldte store tap hos oppdrettsfisk, er lipoid leverdegenerasjon som følge av blant annet anvendelse av harske fôrstoffer med avleiring av ceroid (polymeriserte fettstoffer) i leveren som resultat. Angrepne fisk er gjerne anemiske og har en lysegul til karrigul lever. Anemi inngår også i det kliniske bildet ved mangel på vitamin B12 så vel som ved ulike infeksiøse og parasittære sykdommer. Ved mangel på sink, metionin, tryptofan eller biotin kan det oppstå blakking av linsen (katarakt). Forandringer i linsen kan også forårsakes av øyenikter eller uheldige oppdrettsforhold (for eksempel salinitet, temperatur, UV-lys og så videre).

Sykdommer hos fisk er ofte sett i relasjon til ugunstige miljømessige forhold. Mens villfisk til en viss grad kan velge oppholdssted, er oppdrettsfisk prisgitt det miljø som tilbys. Miljøbetingede sykdommer skyldes dels vannets fysikalsk-kjemiske forhold, dels rent mekanisk påvirkning av fisken.

Vannets oksygeninnhold er av vesentlig betydning for fisk. Oksygenbehovet varierer fra fiskeart til fiskeart. Mens karpefiskenes normale oksygenbehov ligger på ca. 5 mg O2 per l, er laksefiskenes behov ca. 8 mg O2 per l. 4 mg O2 per l gir åndenød hos ørret. Man regner en nedre grense på 6–7 mg O2 per l for å kunne utnytte vekstpotensialet hos laksefisk. Kravet til høy oksygenkonsentrasjon er størst hos mindre fisk. Vannets oksygeninnhold synker med stigende temperatur, mens fiskenes behov øker fordi stoffskiftet øker. Dette gjør at man blant annet kan få plutselig fiskedød ved sterk fôring av fisk i oppdrett. Organiske forurensninger kan bidra til å nedsette oksygeninnholdet i vann. Det er også vist at planteplankton kan gi betydelig reduksjon i oksygeninnholdet i vannet om natten til verdier som er kritiske for laksefisk.

Ved høye verdier av karbondioksid (CO2) i vannet, vil fiskens kapasitet til å ta opp oksygen reduseres. Terskelverdier for akutt giftvirkning av CO2 er angitt å være 20–100 mg per l avhengig av ulike forhold som art og ulike vannparametre som for eksempel oksygeninnhold, pH og temperatur. Ved lang tids eksponering med høye verdier av CO2 kan man få utfellinger av kalk i nyrevev (nefrokalsinose).

Generelt kan overmetning av gasser i vannet, i første rekke nitrogen, føre til gassblæresyke (dykkersyke), som blant annet gir seg utslag ved små luftblærer i huden på tynnhudede steder og utstående øyne.

Fiskenes evne til å tåle høye og lave temperaturer varierer fra art til art. Karpefisk og eksotiske fiskeslag slutter å spise og kommer i en kuldeletargi allerede ved 5 °C, mens laksefiskene fortsatt tar til seg næring ved disse temperaturene. Plutselige store temperaturfall kan føre til kuldehemolyse (ødeleggelse av røde blodceller) og fiskedød. Øvre dødelige grense for laksefisk ligger på 28–29 °C, mens nedre dødelige grense ligger rundt –1 °C.

PH-relatert toleransegrense varierer hos de forskjellige fiskearter, men generelt regner man at pH-verdier under 5,0 og over 9 er skadelig for fisk. De forbindelsene som påvirkes sterkest av surt og basisk vann, er kalsium, jern, aluminium, hydrogensulfid og humus. Forsuring er et stort miljøproblem i norske vann og vassdrag. Syreskadene viser seg ved uregelmessige svømmebevegelser, skader på gjelleepitelet og tap av natrium- og klorioner i blodplasma. Det synes å være en arvelig variasjon i toleransen for surt vann. Såkalt okerkvelning kan man få på steder der det blant annet finnes svovelkis i grunnen. Lav pH vil alltid medføre økt aluminiumkonsentrasjon. Avhengig av pH vil aluminium foreligge i ulike former som har ulik virkning på fisk. Labilt aluminium (uorganiske aluminiumforbindelser) vil være giftig for fisk i pH-området under 5,5. pH kan stige sterkt i sjøer/vann med sterk plantevekst eller dårlig vanngjennomstrømning og ved utslipp av lut- eller ammoniakkholdig spillvann. pH-verdier over 9,2 er dødelige for ørret og abbor, mens pH 10,7 er angitt for karpe og gjedde. Karakteristiske symptomer er etseskader på gjeller og hud.

De viktigste årsakene til forgiftning hos fisk kan være tungmetallene kobber og sink, forskjellige nitrogenforbindelser som ammoniakk, nitrat, nitritt, urea og cyanider, samt ulike vaske- og rensemidler, klor og så videre. Ved uhell eller uaktsom bruk av plantevernmidler har man også registrert omfattende fiskedød.

En rekke ulike alger kan være giftige for fisk og forårsake fiskedød dersom de forekommer i høye konsentrasjoner. Arter som Karenia mikimotoi (tidligere kjent som Gyrodinium aureolum), Chrysochromulina polylepis og Prymnesium parvum produserer toksiner (giftstoffer) som blant annet fører til apati, nedsatt appetitt og gjelleskader hos affisert fisk.

Blant de uspesifikke sykdommene kan man regne yngelsykdommer som plommesekkvattersott, plommesekkavsnøring og white spot disease, hvis årsaksforhold man ikke kjenner helt, men som blant annet kan ha sammenheng med dårlig vannkvalitet. Førstnevnte arter seg ved at plommesekken er sterkt utspilt av væske, den andre ved at det skjer en avsnøring av plommesekken, mens white spot disease er karakterisert ved små hvite flekker i plommesekken og på yngelen. UDN (Ulcerativ dermal necrosis) er en sykdom som til nå bare er registrert hos villaks og sjøørret når de går opp i elvene, samt hos kjønnsmoden vill brunørret i de vassdragene som sykdommen er påvist i. UDN er påvist i Norge. Ved UDN har man fremtredende hudforandringer særlig i hoderegionen på gytemoden laks og sjøørret. Forandringene kan starte som små lyse flekker i huden. De utvikler seg til større sårdannelser med etterfølgende soppinfeksjon.

Videre har man forskjellige misdannelser som kan ha ulike årsaker. Misdannelsene kan sees så vel i bløtvev som i skjelett. Hos oppdrettslaks er det blant annet registrert misdannelser i hjerte og ryggrad. Svulster i ulike organer er ikke uvanlig hos fisk. De fleste former forekommer sporadisk uten at man kjenner årsaksforholdet nærmere. De forskjellige svulsttypene kan være både godartede og ondartede. Hos regnbueørret i fiskeoppdrett kan man finne svulstaktige forandringer i leveren som blant annet kan skyldes aflatoksiner i fôret dersom dette har vært forurenset med soppen Aspergillus flavus.

Behandling av fiskesykdommer følger de samme prinsipper som ved behandling av andre dyresykdommer. I de aller fleste tilfeller blir det imidlertid ikke snakk om individuell behandling, men flokkbehandling selv om individuell behandling også kan finne sted. Skal fisk behandles, gjøres dette enklest ved å blande det medikament som er foreskrevet enten inn i fôret eller alternativt ved badebehandling i kar tilsatt medikamentet. Injeksjonsbehandling (intraperitonealt, intramuskulært) kan også foretas. Vaksinering av laksefisk i Norge skjer stort sett på denne måten. Bakterieinfeksjoner i fiskeoppdrett kan behandles med antibakterielle midler (antibiotika og kjemoterapeutika). Det er imidlertid utviklet effektive vaksiner mot de viktigste bakterieinfeksjoner, så som furunkulose, kaldtvannsvibriose, vibriose, yersiniose og vintersår. I dag er norsk oppdrettsfisk vaksinert 100 prosent mot flere sykdommer. Bruk av vaksiner har redusert behovet for medikamentbehandling i vesentlig grad. Mot de fleste virussykdommer har man foreløpig ingen effektive behandlingsmidler, men for noen (IPN, ILA) er det utviklet vaksiner. Ved behandling av utvendige parasitter kan det brukes ulike kjemiske forbindelser som formalin, kloramin, organofosfater, pyretriner eller salt. Til behandling av innvendige parasitter kan andre medikamenter brukes (fumagillin, nitrobendazol). Til behandling av utvendige soppinfeksjoner ble malakittgrønt tidligere brukt i stor utstrekning, men er nå forbudt i mange land og som alternativ har formalin, saltbehandling eller bronopol vært benyttet.

  • Poppe, Trygve, red.: Fiskehelse og fiskesykdommer, 1999, isbn 82-00-12718-4, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.