regnbueørret

Oncorhynchus mykiss, regnbueørret

Regnbueørret er en fiskeart i laksefamilien. Den tilhører en slekt som kalles stillehavslaks (Oncorhynchus), og har en biologi som likner mye på vår mer kjente ørret.

Faktaboks

også kjent som:

regnbueaure, Oncorhynchus mykiss

Utbredelse

Regnbueørreten er naturlig utbredt i det vestlige Nord-Amerika, hvor arten forekommer både som ferskvannsstasjonære og som sjøvandrende (anadrome) bestander. Anadrome individer kalles steelhead. Arten er satt ut i de fleste verdensdeler, og forkommer nå for eksempel vanlig på New Zealand og i Sør-Afrika. Arten ble også utsatt i stor utstrekning i Europa fra 1880-årene av. Litt senere ble den også forsøkt satt ut i Norge. Målet med utsettingene har i hovedsak vært å etablere et sportsfiske etter arten.

I Norge har det i liten grad etablert seg selvreproduserende bestander, dette til tross for at arten er satt ut på utallige steder over lang tid. Etter at omfanget av produksjon av regnbueørret og åpne merder har økt, rømmer det også jevnlig fisk. Denne rømte fisken finner ofte veien inn i norske vassdrag; noen ganger gyter de også. Det er uklart hvorfor arten ikke har etablert egne bestander i norske elver og innsjøer.

Artsdatabanken har vurdert i hvilken grad regnbueørret har et invasjonspotensiale og kan ha negative effekter på norsk fauna. I Fremmedartslista for 2018 ble arten klassifisert som er art med høy risiko. Den antas å ha stort invasjonspotensiale, men relativt liten økologisk effekt. Globalt har regnbueørret derimot etablert seg mange steder, og har hatt store negative effekter på lokal fauna. Dette har ført arten inn på listen til Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) over de 100 verste invaderende arter i verden.

Biologi

Regnbueørretene kjennes på et fiolett-rosa bånd langs siden. Dette er imidlertid sjeldent synlig før individene er blitt relativt store. Regnbueørreten har en generell biologi som er ganske lik ørreten. Men den har en tendens til å vokse raskere og ha større appetitt. Dette gjør at den ofte er lettere å fange med sportsfiskeredskap.

I elver og bekker blir regnbueørretene sjelden stor, men der den har anledning til å vandre til havs (og blir da kalt steelhead) eller ut i en større innsjø så kan den nå stor størrelse. Steelhead kan bli opptil 20 kg tung.

Den største forskjellen mellom vanlig ørret og regnbueørret er at regnbueørreten gyter på våren, mens ørreten gyter på høst. Eggene til regnbueørret et også mindre enn eggene til ørret og laks. Innen sitt naturlig utbredelsesområde utviser regnbueørreten meget stor variasjon i livshistorie og atferd, noe som antyder at den er svært fleksibel og tilpasningsdyktig. Den er også relativt tolerant overfor dårlig vannkvalitet.

Arten er mye brukt oppdrettsfisk, både i dammer i innlandet og i merder i sjøen.

Regnbueørret som oppdrettsart

Regnbueørret har i lang tid blitt drettet opp i dammer, både til videre utsetting, til såkalt «put-and-take» fiske, og til oppdrett av matfisk. Spesielt populært har arten vært til oppdrett for produksjon av rakfisk. Denne bruken er strengt regulert.

Regnbueørret er også populær for oppdrett i sjø. I følge Fiskeridirektoratets oppdrettstatistikk ble det i 2019 satt ut rundt 26 millioner smolt til matfiskproduksjon i åpne merder i sjø. Oppdrett av regnbueørret i sjø fungerer på samme måte som oppdrett av laks. Omfanget er imidlertid mye mindre. Ved årsskiftet 2019-2020 var det en stående biomasse av regnbueørret i merd på rundt 46 000 tonn.

En utfordring med regnbueørret som oppdrettsart er at den kan fungere som vert for en rekke parasitter og sykdom. I ferskvann var den antakelig en bidragsyter i spredningen av parasitten Gyrodactylus salaris – en parasitt som har kraftig negativ effekt på ung laks i elv.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg