rensefisk

Det er beregnet at lakselustiltak årlig koster havbruksnæringen rundt fem milliarder kroner (2017-tall). Forebygging av lus og behandling etter at den har satt seg fast på laksen, er en sentral del av driften i lakseoppdrett. Laksefisk er verter for parasitten lakselus. Mange tilgjengelige verter gir gode vekstvilkår for lakseluspopulasjoner. Jo bedre oppdrettere forebygger lakseluspåslag ved å fysisk skille laksefisken fra lakselusen som lever i fjordene, desto mindre fjerning av lakselus er påkrevd. Eksempler på forebyggende tiltak er luseskjørt, snorkelmerd og at en større del av produksjonssyklusen skjer på land. Semi-lukkede anlegg i sjø eller lukkede anlegg på land er i dag de eneste produksjonsmetodene hvor lakselus kan unngås.

Det finnes i dag ingen metode for fjerning av lakselus som er 100 prosent effektiv, og det brukes mange ulike metoder. Tidligere ble det hovedsakelig brukt kjemikalier, slik som azametiphos, cypermethrin, deltamethrin, og hydrogenperoksid. Etter hvert som lusa har utviklet økt motstandsdyktighet mot kjemikalier, har oppdretterne i økende grad brukt forebyggende tiltak og ikke-medikamentelle behandlingsmetoder. Lakselus fjernes blant annet ved bruk av laserteknologi, eller at fisken og lusen utsettes for varmt vann (termisk avlusning) eller vann med høyt trykk.

Rensefisk for avlusning av laks ble først tatt i bruk på slutten av 1980-tallet. I 1988 ble det satt ut cirka tusen rensefisk i oppdrettsanlegg. Etterspørselen fra oppdrettsnæringen har økt over tid, særlig etter at lakselusen har blitt mer motstandsdyktig mot kjemiske lusemidler. I 2020 ble det satt ut 51,5 millioner rensefisk til en verdi på 1,3 milliard kroner. Tabellen under viser antall rensefisk som ble satt ut (millioner individer), og omsetning (millioner kroner), fordelt på art i 2020.

Villfanget eller oppdrettet rensefisk settes ut i merder med laks i sjøen. Det brukes cirka 5-15 rensefisk per 100 lakseindivider i oppdrettsanleggene. I merder med rensefisk anvendes det egne skjul hvor rensefisken kan oppholde seg. Skjulene kan fungere som rensestasjoner, et sted laksen kan oppsøke for å få lusen spist av. Det er viktig med rikelig med skjul og tilgang til tilleggsfôr for at rensefisken skal trives.

Hvor effektive lusefangere rensefisken er påvirkes blant annet av sjøtemperatur, vannstrøm, sykdom og trivsel. Leppefisk har lavere aktivitet ved lavere sjøtemperaturer, mens rognkjeksen trives i kaldere omgivelser. Rensefiskens evne til å spise lus blir dårligere hvis den blir stresset, syk, eller mistrives. Dessuten spiser rensefisken mindre lus hvis den har tilgang til alternative matkilder. Eksempelvis kan rensefisken beite på begroingen på nøtene i oppdrettsanleggene i stedet for lakselus. Sterke vannstrømmer vil gjøre rensefisk som rognkjeks mindre effektiv. Dette kan være en utfordring ved bruk av rensefisk i offshore havbruk hvor havstrømmene er sterkere enn i beskyttede fjorder.

Bruk av rensefisk kan redusere behovet for og dermed utslipp av, kjemikalier til miljøet. Det er likevel en del utfordringer ved bruken. Dødeligheten er høy blant rensefisk, noe som kan tyde på at rensefisken kan ha dårlige leveforhold. Rensefisken kan få bakterie- og virussykdommer, i tillegg til parasitter. Rensefisken kan videre dø av mekaniske avlusningsmetoder. I tillegg kan rensefisk rømme fra oppdrettsanleggene eller bli spist av laksen inne i merdene. Veterinærer er derfor bekymret for at for at dyrevelferden kan være for dårlig for disse fiskene. Oppdrettsselskapene taper penger når de må erstatte de rensefiskene som dør eller forsvinner. Økt bruk av rensefisk i lakseoppdrett har også ført til bekymringer om overfiske av ville rensefiskbestander.

Det pågår forskning på rensefiskens overlevelse og trivsel i lakseoppdrett. Nordisk ministerråd har utarbeidet en kunnskapsstatus på fiskeri, oppdrett og utsett av rensefisk i lakseoppdrett (2021).

• fiskeoppdrett
• havbruk
• lakselus
• rognkjeks
• leppefisk
• pussefisk