Hjuldyr

Hjuldyr. Skjematisk tegning.

Av /Store norske leksikon ※.

Hjuldyr er en gruppe mikroskopiske dyr, de fleste artene er mellom 0,1 millimeter og 1 millimeter lange. Hjuldyrene er blant de aller minste flercellete dyr, og kan forveksles med store protister. Navnet kommer av en krans omkring munnen, som med en virvlende bevegelse ligner hjul og som hjelper dyret med å svømme og spise. Hjuldyr er kjent for sin overlevelsesevne. De kan tørke ut og overleve i en ekstrem hviletilstand som kalles kryptobiose. Hjuldyrene utgjør en egen rekke av virvelløse dyr.

Faktaboks

Etymologi
av latin: Rota- "hjul", ferre- "bære". Rotifera = "hjulbærende"

Utbredelse

Det er beskrevet ca. 2050 arter av hjuldyr på verdensbasis, og det finnes antagelig 4-500 arter i Norge. De lever hovedsakelig i ferskvann, og er blant de hyppigst forekommende dyrearter. En liter vann fra en dam eller innsjø kan inneholde flere hundre hjuldyr. Noen arter lever også i brakkvannsområder i sjøen, og andre i jord og mose. Hjuldyr finnes også i ekstreme polare områder, blant annet på innlandsisen på Grønland.

Bygning

Til tross for sin lille størrelse har hjuldyrene velutviklet organer (se figuren).

Kroppen er begerformet, halen leddet og med en sugeskive eller tang bakerst som dyret kan feste seg med. De fleste er frittlevende, men noen arter er fastsittende.

Fremst på kroppen, omkring munnen, har de en krans av flimmerhår som med sin virvlende bevegelse gir inntrykk av ett eller to hjul. Denne kransen er et svømmeapparat som samtidig virvler næringspartikler til munnen.

Svelget har kraftige muskler og et tyggeapparat av kitinlister og tenner (mastax). Endetarmen, sammen med utførselsgangene fra kjønns- og ekskresjonsorganer, munner ut ved haleroten.

Kroppens kutikula er hos enkelte arter fortykket til et skall.

Formering

Hjuldyrene er særkjønnet.

Hannene er som oftest mye mindre enn hunnene, og har sterkt reduserte organer. Hannene opptrer om høsten og lever ganske kort.

Hele sommeren finnes det bare hunner med egg som utvikles partenogenetisk. Populært kalt «jomfrufødsel» vil dette si at eggene ikke befruktes og at neste generasjon får identiske arvelige egenskaper som moren, med unntak av genetiske endringer som oppstår innen et livsløp. Eksempler på slike endringer kan for eksempel være mutasjoner, duplisering av gener/genom, eller arvbare endringer i genuttrykk (epigenetikk).

Eggene overvintrer (såkalte hvileegg) og utvikles om våren til nye, partenogenetiske hunner. Disse overvintrende eggene dannes stort sett som resultat ved tokjønnet befruktning, når hannene produseres som følge av et signal mødrene mottar fra miljøet rundt dem (eksempler kan være tørke, mørkere dager eller kulde). Overvintring og dannelse av hvileegg er en mekanisme som også kan ses hos andre dyregrupper, for eksempel hos bladfotinger. Det fins riktignok også tilfeller hos enkelte hjuldyrarter, for eksempel hos Keratella hiemalis, hvor hvileegg lages uten bruk av hanner.

Kryptobiose

Hjuldyrene kan, i likhet med de mer kjente bjørnedyrene, tørke helt ut og overleve i ekstrem hviletilstand som kalles kryptobiose. I denne tilstanden viser organismen ingen synlige tegn på liv, og stoffomsetningen kan ikke lenger måles. I en slik tilstand kan et hjuldyr leve i årevis, for så å våkne opp når det kommer vann.

I 2021 ble det kjent at forskere hadde vekket til liv et hjuldyr som hadde ligget dypt i permafrosten i Russland i lang tid. Ved hjelp av radiokarbonmetoden kunne de fastslå at individet var omkring 24 000 år gammelt.

Hos hjuldyr ble kryptobiose første gang beskrevet av Anton van Leeuwenhoek omkring 1700. Det var han som hadde oppfunnet mikroskopet. Han så at hjuldyr fra takrenner kunne tørke helt ut, men livnet opp igjen da han tilsatte vann. I 1780 påviste Lazzaro Spallanzani kryptobiose hos hjuldyr, rundormer og bjørnedyr. Med datidens sterke religiøse tro trodde man at dyrene gjenoppstod fra de dødes rike.

Kommersiell bruk

Hjuldyr har i de siste tiårene vært sentral som levende startfôr under larvestadiet til enkelte marine fiskearter, som er for små til å kunne spise større fôr og dyreplankton. Spesielt artskomplekset Brachionus plicatilis har blitt benyttet, men også andre arter i Brachionus-slekta brukes. Tradisjonelt ble hjuldyrene dyrket i store volum og fôret med vanlig gjær, men i nyere tid har man hatt stor suksess med mikroalger eller spesialfôr. Når det tilsettes kort tid før det gis til fisken, betegnes det som at det anriker hjuldyrene med essensiell næring som fiskelarvene trenger, slik som vitaminer, mineraler og fettsyrer. Slik teknikk har i tur redusert mangelsykdommer og deformiteter hos fisken og økt veksten i den kritiske startfasen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Pechenik, J. A. (2015). Biology of the invertebrates. Seventh edition. McGrawHill, Education.
  • Carter, C. G. (2015). Kapittel 13 – Feeding in hatcheries. Fra: Woodhead Publishing Series in Food Science, Technology and Nutrition, Feed and Feeding Practices in Aquaculture (Redaktør: Davis, D.A). Woodhead Publishing. Side 317-348. https://doi.org/10.1016/B978-0-08-100506-4.00013-1.

Eksterne lenker

Faktaboks

hjuldyr
Rotifera
Artsdatabanken-ID
620
GBIF-ID
91

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg