verdens fiskerier

Nett

Dugme/iStock. Gjengitt med tillatelse

Verdens fiskerier har de siste 70 år vært gjennom en enorm vekst, fra rundt 20 millioner tonn total produksjon i 1950 til rundt 171 millioner tonn i 2016. Dette inkluderer fisk og skalldyr både fra havet og fra ferskvann, og fra fiskeri såvel som akvakultur.

I takt med denne utviklingen har også fisk fått en viktigere rolle for ernæringen i verden. Forbruket av fisk og skalldyr har økt betydelig, fra rundt 9 kg per person på verdensbasis i 1961 til rundt 20 kg per person i 2017.

I fortsettelsen her omfatter uttrykket “fisk” både fisk og skalldyr. Sistnevnte utgjør en viktig del av den totale produksjonen. Akvakultur har stadig større betydning.

Produksjonen av villfanget sjømat fra havet, målt ved vekten av fangst tatt inn til land, har flatet ut. Etter å ha vokst jevnt til rundt 80 millioner tonn på 1980-tallet, har den deretter flatet ut og siden ligget på dette nivået (se figur 1 og tabell 1). Fangstene fra ferskvann ligger på rundt en sjettedel av dette.

Mens fangsten fra havet har flatet ut, har akvakulturen økt, særlig fra 1990-tallet av. Her er det produksjonen i ferskvann som er størst, med i overkant av 50 millioner tonn i 2016. Akvakultur i havet er omlag halvparten av dette, i underkant av 30 millioner tonn.

Den økende produksjonen er ikke alltid bærekraftig. Rundt en tredel av fiskebestandene i havet er i dag overfisket (figur 2). Overfiske vil si at fisket overstiger biologisk bærekraftige nivåer. Mens fisket var bærekraftig for rundt 90 prosent av bestandene i verdenshavene på 1970-tallet, var andelen nede i 67 prosent i 2015.

Omlag 60 millioner mennesker har fiskeri og akvakultur som levegrunnlag, og mange flere har inntekt og arbeid i tilknytning til disse næringene. Verdens fiskeflåte består av 4,6 millioner fartøy, hvorav de fleste er små og finnes i Asia. Bare to prosent av totalen er over 24 meter.

- Marin (fra havet) Ferskvann Sammenlagt marin og ferskvann
Fiskeri 79,3 11,6 90,9
Akvakultur 28,7 51,4 80,0
Total produksjon 170,9

Verdens produksjon av fisk og skalldyr i 2016. Millioner tonn. Kilde: FAO 2018.

De viktigste fangstområdene i verden per 2016 er det nordvestlige Stillehavet med 22,4 millioner tonn, det vestlige sentrale Stillehavet med 12,7 millioner tonn og det nordøstlige Atlanterhavet med 8,3 millioner tonn.

Alaskatorsk (Alaska pollock, Gadus chalcogrammus) er den arten det landes mest av, med rundt 3,5 millioner tonn i 2016. Dernest følger ansjoveta (Engraulis ringens) med 3 ,2 millioner tonn og bonitt (Katsuwanus pelamis) med 2,8 millioner tonn. Fra våre nærområder er sild (Clupea harengus) på 6. plass med 1,6 millioner tonn og torsk (Gadus morhua) på 9. plass med 1,3 millioner tonn. De ti viktigste artene på verdensbasis står for landinger på rundt 21 millioner tonn, eller vel en fjerdedel av de totale fangstene, mens de 25 største sto for noe over 40 prosent.

Kina er verdens største fiskerinasjon, med over 15 millioner tonn landede fangster fra havet i 2016 (se tabell 2). Norge er på 9. plass med vel 2 millioner tonn. De 10 største fangstnasjonene står for omlag 60 prosent av de totale landingene, mens de 25 største står for rundt 80 prosent.

-

Millioner tonn
Kina 15,2
Indonesia 6,1
USA 4,9
Russland 4,5
Peru 3,8
India 3,6
Japan 3,2
Vietnam 2,7
Norge 2,0
Filippinene 1,9

Fangster av fisk og skalldyr fra havet tatt opp på land i 2016. Kilde: FAO 2018.

Den totale produksjonen fra akvakultur er på rundt 110 millioner tonn. Rundt 80 millioner tonn er fisk og skalldyr, resten er planter. Akvakulturproduksjonen av fisk blir stadig viktigere og er nå i samme størrelsesorden som fiskeriene. Siden 2013 har akvakultur gått forbi fiskerier som grunnlag for fisk for menneskelig konsum. Det er beregnet at dersom forbruket av fisk per person skal kunne opprettholdes, må akvakulturproduksjonen øke betydelig i årene som kommer.

Siden 1990-tallet har veksten innen akvakultur vært enorm – dette er en av de raskest voksende områdene innenfor matproduksjon i verden. Omlag 2/3 av produksjonen skjer i ferskvann. Produksjonen i havet er på 29 millioner tonn. I ferskvann dominerer produksjon av fisk – karpefisk er de viktigste artene – mens i havet er skalldyr største artsgruppe. Rundt 600 arter dyrkes i akvakultur, men bare et 20-talls arter står for over 80 prosent av produksjonen.

Kina er den desidert største aktøren, større enn alle andre til sammen. Når det gjelder akvakultur i havet er Norge og Kina de to største aktørene.

I takt med veksten i den totale produksjonen, er også fisk og skalldyr blitt viktigere for ernæringen av verdens befolkning. Tre milliarder mennesker får mer enn 20 prosent av sitt animalske protein fra fisk. På verdensbasis har forbruket av fisk per person blitt mer enn fordoblet over de siste femti år, fra 9 kg i 1961 til over 20 kg i 2015. Drivkreftene bak økningen er dels økt produksjon, men også mindre svinn, bedre distribusjon og økende etterspørsel. Kina er langt det største konsumentlandet, med 38 prosent av den totale produksjonen i 2015 og et gjennomsnittlig forbruk per person på 41 kg.

Fisk har stor betydning i et ernæringsperspektiv, da selv små mengder kan bidra med viktige næringsstoffer. Dette er spesielt viktig blant fattige. Ekspertisen i FAO og i Verdens helseorganisasjon sier at de positive effektene av å spise fisk langt oppveier mulige negative effekter av forurensing og liknende (FAO & WHO 2011). Av den totale produksjonen på 171 millioner tonn går 88 prosent til menneskelig konsum.

En tredjedel av den totale produksjonen av fisk går inn i internasjonal handel. Verdien av dette er anslått til rundt 150 milliarder amerikanske dollar (USD). Atlantisk laks er den enkeltarten som står bak den største verdien, fulgt av skalldyr.

Den internasjonale handelen med fisk har økt betydelig over tid, og fisk er en av de mest handlede matvarer. Bakgrunnen for veksten ligger i globalisering av økonomiene, fjerning av handelshindre, teknologiske fremskritt innenfor logistikk, fremveksten av multinasjonale selskaper innenfor mat og økende etterspørsel. Handelen med sjømat blir stadig mer globalisert. I dag er det helt vanlig at produksjonen skjer i ett land, prosesseringen i et annet og konsumet i et tredje.

Kina er den største eksportøren av fisk, med en eksport på vel 20 milliarder amerikanske dollar i 2016, mens Norge på andreplass lå på ca. halvparten av denne eksportverdien. Deretter følger Vietnam, Thailand, India, Chile og Canada. USA er det største enkeltmarkedet, fulgt av Japan, Kina og Spania. Hvis man ser EU-landene under ett er EU det største markedet.

At noen stater er både store eksportører og store importører har å gjøre med at produksjon, bearbeiding og forbruk skjer i ulike land.

I takt med økt utnyttelse har presset på ressursene økt. Derfor har også behovet for bedre forvaltning av ressursene blitt sterkere over tid. De siste tiårene har det vært en dramatisk utvikling i forvaltningen av ressursene på alle nivå. På globalt nivå er det fremfor at FNs Havrettskonvensjon av 1982 (i kraft i 1994, se havrett) som har lagt rammene for moderne fiskeriforvaltning. Konvensjonen gir kyststatene råderett over naturressursene ut til 200 nautiske mil (eller ut til kontinentalsokkelens yttergrenser for kontinentalsokkelressurser). Store ressurser som tidligere hadde vært fritt tilgjengelig kom slik under kyststatenes kontroll. Konvensjonen innebærer også forpliktelser for kyststatene, blant annet til å forvalte ressursene etter prinsippet om maksimal bærekraftig avkastning (MSY) og til å samarbeide med andre land om grenseoverskridende bestander.

Et økende press på fiskeressursene på 1980-tallet foranlediget forhandling av en avtale om forvaltning av vandrende og langt-migrerende bestander i FN-regi. Avtalen som var ferdig forhandlet i 1995 og trådte i kraft i 2001 innebærer blant annet at statene skal legge føre-var-prinsippet til grunn for forvaltningen av fiskeressursene. Videre innebærer avtalen styrket internasjonalt samarbeid gjennom regionale forvaltningsorganisasjoner og mer effektiv håndheving av fangstreguleringer.

Parallelt med dette utviklet FAO, Verdens matvareorganisasjon, en såkalt atferdskodeks for ansvarlige fiskerier som siden er supplert med «normer» på en rekke områder. I regi av FAO er det også forhandlet ytterligere globale avtaler om ulike sider ved fiskeriforvaltningen, blant annet bekjempelse av ulovlig fiske.

En har derfor i dag et omfattende globalt rammeverk for fiskeriforvaltning. Dette har gitt åpenbare resultater i land med en moderne fiskeriforvaltning. Men en vedvarende utfordring er gjennomføringen av dette globale regelverket på nasjonalt og regionalt nivå. Der landene har gjennomført de internasjonale reglene og etablert forvaltningsregimer med gode ordninger for forskning, regulering og håndheving av regler, der er vanligvis også fiskeriene i god forfatning.

Norge er en betydelig aktør i internasjonal fiskeriforvaltning. Dels har vi fiskebestander som er delt med andre land og som krever samarbeid med disse om forvaltningen. Der er blant annet samarbeidet med Russland på den ene side og EU på den annen sentralt. Dels er Norge en pådriver i globale fora der spørsmål om styrking av ressursforvaltningen og regelverk for dette drøftes. Dette foregår dels under FNs generalforsamling og dels i Verdens matvareorganisasjon FAO

Mens uttaket fra fiskeriene i havet har flatet ut de siste par tiårene, har produksjonen fra akvakultur økt betydelig. Det er fremfor alt fra akvakultur at den fremtidige veksten i produksjonen av fisk vil komme.

Det økte uttaket fra ressursene i havet har medført at rundt en tredjedel av fiskebestandene er overbeskattet i dag (figur 2). Det er beregnet at en bedre forvaltning av ressursene slik at en unngår overbeskatning kan gi flere millioner tonn i økt utbytte. Det foregår et betydelig ulovlig og uregistrert fiske som er en viktig årsak til overbeskatningen på globalt nivå. Det er også et stort problem at det kastes for mye fisk på havet under fiskeriene.

Det kanskje største potensialet for å øke tilgangen på fisk fra havet ligger imidlertid på land. FAO har beregnet at mer enn en fjerdedel av fangstene som landes går tapt på vei til forbrukeren på grunn av dårlige lagringsforhold, svinn og så videre.

Det globale rammeverket for forvaltning av fiskeri er dramatisk forbedret i løpet av de siste tiårene. Hovedutfordringen i dag er gjennomføringen av de internasjonale avtalene i nasjonalt og regionalt regelverk. Mange land har ikke nasjonale institusjoner som kan ivareta de funksjonene som en ansvarlig fiskeriforvaltning krever. Bistand til utvikling av gode forvaltningsregimer for fiskeriene er derfor et sentralt anliggende fremover.

I denne sammenhengen er FNs bærekraftsmål viktige, da de angir mål og tiltak for en bedre forvaltning av hav og fiskerier i perioden frem til 2030.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.