De ti bud. Av Lucas Cranach – den eldre. Falt i det fri (Public domain)

De ti bud

Rembrandts (1606–1669) framstilling av Moses med de ti bud

Moses med stentavlen

Av Rembrandt.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

De ti bud er en samling med forbud og påbud som står i Den hebraiske bibelen / Det gamle testamentet. De spiller en stor rolle både innenfor jødedommen og kristendommen.

Faktaboks

Også kjent som: «dekalogen», latinsk for «de ti ordene» / «de ti utsagnene»

De ti bud står to steder i Bibelen, i 2. Mosebok kapittel 20 og 5. Mosebok kapittel 5. Her fortelles det at Gud åpenbarte budene til Moses på Sinaifjellet, og at Gud selv skrev dem på to steintavler. Budene handler om hvordan Israelsfolket skal tilbe Gud og om samfunnet og sosiale ordninger som ekteskap, familie, eiendom og rettsvesen. Ifølge fortellingene formidlet Moses budene til Israelsfolket da de dro gjennom ørkenen, på vei fra Egypt til det landet som Gud hadde lovet dem.

Det finnes ulike tradisjoner for inndeling og tellemåte av De ti bud. Jødisk tradisjon har to alternative tellemåter (se De ti bud – jødedom), mens ulike kristne tradisjoner, ortodoks, katolsk, luthersk og reformert, har større og mindre forskjeller seg imellom. De ti bud i evangelisk-luthersk form, som blant annet brukes i Den norske kirke, er:

Du skal ikke ha andre guder enn meg
Du skal ikke misbruke Guds navn
Du skal holde hviledagen hellig
Du skal ære din far og din mor
Du skal ikke slå i hjel
Du skal ikke bryte ekteskapet
Du skal ikke stjele
Du skal ikke tale usant om din neste
Du skal ikke begjære din nestes eiendom
Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste

Datering

Moses og Aron med de ti bud, maleri fra 1692

Av Ukjent kunstner, nå i Jewish Museum London/Google Art Project.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Forskere er uenige om dateringen av De ti bud. Deres nåværende form er sannsynligvis resultat av en lengre historisk utvikling, som er vanskelig å identifisere nærmere. Det er vanlig å datere tekstmaterialet som disse budene er en del av, til rundt 500 fvt.

Betegnelsen «bud»

Eldre norsk plakat med de ti bud fra ca 1912

Av Abel Christiania.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Den hebraiske teksten bruker ikke noen av de mange hebraiske ordene for «bud» i De ti bud, men et ord som ellers ofte oversettes med «ord». Den greske oversettelsen, Septuaginta, omtaler dem som «de ti ordene» (hoi deka logoi). I fagterminologien omtales De ti bud derfor ofte som dekalogen.

De ti bud i Den hebraiske bibelen

De ti bud står i 2. Mosebok kapittel 20, vers 1–17 og 5. Mosebok kapittel 5, vers 4–21. Disse kapitlene handler om israelittenes vandring i ørkenen etter at de hadde dratt ut av Egypt. I 2. Mosebok står budene i forbindelse med fortellingen om at Moses mottar Guds lov på Sinaifjellet. I 5. Mosebok utgjør budene en del av en lang tale som Moses holder mot slutten av ørkenvandringen, rett før Israelsfolket når det landet som Gud hadde lovet dem.

De ti bud har en kortfattet form. De fleste budene er formulert negativt som «du skal ikke», bortsett fra budene om å holde sabbaten og å ære foreldrene, som er formulert som «du skal». Noen av budene inneholder en begrunnelse for budet, og det sies også hva som skal skje dersom budet ikke overholdes. Dette gjelder for bildeforbudet, forbudet mot å misbruke Guds navn og påbudet om å ære foreldrene.

De to versjonene av De ti bud er i all hovedsak like. De første budene handler om Israelsfolkets forpliktelser overfor Gud: De skal ikke dyrke andre guder (monolatri), ikke lage gudebilder, ikke misbruke Guds navn og ikke arbeide på sabbaten. De siste budene omfatter mellommenneskelige forhold: Israelitten skal ære foreldrene, ikke drepe, ikke bryte ekteskapet, ikke stjele, ikke vitne falskt mot andre og ikke begjære noe av det naboen eier, inkludert kone, slaver og dyr.

Det er vesentlige forskjeller mellom de to versjonene når det gjelder påbudet om å overholde hviledagen (sabbaten), hvor de gir helt ulike begrunnelser. I 2. Mosebok (i (20,8–11) står det at sabbaten skal overholdes fordi Gud hvilte på den sjuende dagen etter at han hadde skapt verden, slik det står i skapelsesberetningen (1. Mosebok, kapittel 2). I 5. Mosebok derimot, begrunnes hviledagen med humane hensyn, nemlig at familien, slaver og husdyr trenger hvile (5,12–15). Her minnes også Israelsfolket på at de skal huske at Gud førte dem ut fra slaveriet i Egypt.

De ti bud er en del av et større tekstmateriale. Sammen med en rekke andre bud og lover i dette materialet knyttes de til en pakt som Gud slutter med Israelsfolket. Hvis israelittene overholder alle budene, vil Herren være deres Gud og verne om dem for alltid. Men hvis de bryter budene, vil Herren straffe og utslette dem. Steintavlene med budene oppbevares i en paktkiste i telthelligdommen. Budene som Moses mottok fra Gud, blir et symbolsk uttrykk for forholdet mellom guddommen og folket (se for eksempel 5. Mosebok 28–29).

De ti bud i kristne tradisjoner

Det er ingen opplisting av alle de ti budene i Det nye testamentet, men deler av dem omtales, for eksempel i Bergprekenen og i fortellingen om Jesus og den unge rike mannen (Markusevangeliet 10,19, Matteusevangeliet 19, 18–19 og Lukasevangeliet 18,29).

Siden teologen og kirkelæreren Augustins (354–430) tid har De ti bud hatt en sentral plass i kristen trosundervisning.

Katekismer

I områder der protestantismen vokste fram etter reformasjonen på 1500-tallet, ble Martin Luthers katekismer viktige for distribusjonen og forståelsen av De ti bud. En katekisme er en kort fremstilling av innholdet i den kristne troen, beregnet for undervisning.

Katekismer var en gammel tradisjon i kirken. Luther utarbeidet to katekismer, publisert i 1529, til hjelp for dem som skulle undervise i den nye, protestantiske troen. De kalles Luthers lille katekisme og Luthers store katekisme. De inneholdt ulike kristne tekster som skulle læres utenat. Dette var fordi folk flest ikke kunne lese. Blant disse tekstene var De ti bud. Katekismen inneholdt også en kort fortolkning tekstene. Opplæringen besto dels i å huske disse tekstene, dels i å lære de lutherske fortolkningene.

I sin gjengivelse av De ti bud i den lille katekismen fulgte Luther hovedstrømmen i den vestlige kirkens tradisjon. Her var forbudet mot å tilbe flere guder og forbudet mot å lage gudebilder forstått som elementer av ett og samme bud (som i 2. Mosebok 20). Bud-rekken ble da forstått slik:

Det første budet er et påbud om å ære og elske Gud over alt verdslig.
Forbudet mot å misbruke Guds navn rammer bannskap, trolldom, løgn og bedrag.
Forbudet mot sabbatsarbeid blir et påbud om å gå til kirke for å høre evangeliet.
Foreldrebudet utlegges som et påbud om å respektere all øvrighet.
Forbudet mot å slå i hjel blir et påbud om sosial omsorg.
Forbudet mot å bryte ekteskapet forstås som et påbud om å leve anstendig, og for ektefolk å elske og ære hverandre.
Forbudet mot å stjele forstås slik at det også forbyr tyveri, lureri og bedrag.
Forbudet mot å lyve blir et forbud mot baktalelse og et påbud om å unnskylde og å ta alt i beste mening.
I Luthers katekisme er bibeltekstens siste bud delt i to. Det niende budet er et forbud mot misunnelse.
Det siste budet gjelder også misunnelse, men med vekt på ikke å skille det som hos naboen hører sammen.

Katekismen i Norge

Martin Luthers lille katekisme, 1835

Av L. Risum, Christiania/Hadeland Folkemuseum.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Luthers lille katekisme, som ble skrevet til undervisning av barn, ble en kjernetekst også i Norge (Danmark-Norge). Den hadde en sentral stilling i forbindelse med statens religion og utdanning. Både budene og Luthers lille katekisme ble viktige i den pietistiske kristendommens arbeid for allmenn dannelse og trosopplæring.

Ikke minst var Erik Pontoppidans katekisme, kalt Sannhet til gudfryktighet, sentral. Den ble utgitt i København i 1737 og hadde stor innflytelse i norsk kirke og folkeskole til utpå 1900-tallet. Den ble for eksempel utgitt av DELK-forlaget (som er en del av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunnet) i 1996.

Kulturell betydning

De ti bud er en av tekstene fra Den hebraiske bibelen som har hatt særlig stor kulturell betydning. Budene har blitt brukt på mange ulike måter gjennom historien, både innenfor jødiske og kristne tradisjoner, i bildekunst, musikk, mysteriespill og film, og i juridiske og politiske sammenhenger. I filmene De ti bud (Dekalogen, 1989-1990), utforsket den polske filmregissøren Krzysztof Kiesłowski etiske utfordringer for hvert av budene i en serie med ti filmer som hver varer i én time.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (3)

28. september 2009 skrev Reidar Astås

Det virker overflødig å la de ti bud stå etter hverandre to ganger i ord til annet lik form.Med vennlig hilsenReidar Astås

7. november 2020 skrev Alecsander Skråning

Kvifor er bodet å ikkje slå i hel? Kvifor ikkje drepa? Det verkar unaudsynt og farleg å avgrense drapsmåte, særleg fordi visse kristne sektar les Bibelen ordrett.

2. februar 2021 svarte Mari Paus

Hei, Alecsander. Takk for et spennende spørsmål. Hvordan bibeltekstene har blitt tolket og oversatt er et stort spørsmål. Hvordan dette budet har endt opp med akkurat denne ordlyden på norsk vet jeg ikke. Hvis du vil fordyp deg kan jeg tipse om to bøker, Sverre Bøe og og Geir Otto Holmås' "Når Ordet blir norsk : norske bibeloversettelser 1945-2011", eller "Bibel og bibeloversettelse" av Dagfinn Rian (red.). Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Det gamle testamentet

Kristin Joachimsen

Professor, MF vitenskapelig høyskole