De ti bud

De ti bud, en samling med forbud og påbud som finnes i Den hebraiske bibelen (2. Mosebok 20 og 5. Mosebok 5). Ifølge de hebraiske bibelfortellingene var dette bud som Herren åpenbarte til MosesSinaifjellet, og som Gud selv skrev på to steintavler (2. Mosebok 24,12 og 34,1–4). Budene handlet om hvordan israelittene skulle tilbe Gud og hvordan de skulle forholde seg til viktige institusjoner og verdier som foreldre, ekteskap og rettsvesen.

Det finnes ulike tradisjoner for inndeling og tellemåte av De ti bud. Jødisk tradisjon har to alternative tellemåter (se De ti bud – jødedom), mens ulike kristne tradisjoner, ortodoks, katolsk, luthersk og reformert, har større og mindre forskjeller seg imellom.

De ti bud i evangelisk-luthersk form, som blant annet brukes i Den norske kirke, er:

  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn
  3. Du skal holde hviledagen hellig
  4. Du skal ære din far og din mor
  5. Du skal ikke slå i hjel
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet
  7. Du skal ikke stjele
  8. Du skal ikke tale usant om din neste
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste

I Danmark-Norge fikk De ti bud en sentral stilling i statens religion og utdanning. Budene var en del av Luthers lille katekisme, og de ble viktige i den pietistiske kristendommens arbeid for allmenn dannelse og trosopplæring – ikke minst gjennom Erik Pontoppidans katekisme. De ti bud ble et symbol for pietistisk kristendom og dannelse, og det er som katekisme-tekst at bud-rekken er kjent i Norge.

De to hebraiske bibeltekstene som gjengir De ti bud er 2. Mosebok 20,1–17 og 5. Mosebok 5,4–21. De aller fleste budene har en innholdsrik og kortfattet form – mens noen av budene har mye mer tekst og mindre stram utforming. Det er nærliggende å anta at dette skyldes senere utvidelser. De to tekstene (i 2. Mosebok 20 og 5. Mosebok 5) er i all hovedsak like – og likevel er det noen påfallende forskjeller nettopp i de budene som ikke er kortfattede. Ut fra dette har forskere innenfor bibelforskningen reflektert over bud-rekkens historie forut for den form de har i disse to tekstene.

De fleste forskere mener at de bibelske tekstene går tilbake på en muntlig eller muntlig-skriftlig bud-rekke. Denne kan ha vært fremført i rituell sammenheng. De opprinnelige budene var formodentlig korte og pregnante, slik de fleste budene fortsatt er i bibeltekstene. Begge versjonene av bud-rekken fikk senere utvidelser på to punkter. For det første gir begge nokså like begrunnelser for forbudet mot å lage gudebilder . For det andre gir begge en begrunnelse for påbudet om å overholde hviledagen ( sabbaten ), men her gir de to versjonene helt ulike begrunnelser. Forskerne antar at utvidelsene kom fordi det ble nødvendig å motivere disse to budene – for eksempel fordi budene ble brukt i nye sammenhenger, eller fordi den religiøse praksisen som budene foreskriver ikke lenger hadde allmenn oppslutning. Det er vanskelig å si noe mer konkret om dette, men tekstene indikerer altså at De ti bud slik vi kjenner teksten, har vokst gjennom en lengre tilblivelseshistorie.

Om vi følger den masoretiske inndelingen av teksten i 2 Mos 20,1–17, er budenes rekkeføle og betydning slik:

  1. Den fortellende innledningen er det første «utsagnet».
  2. Det andre budet inkluderer både påbudet om at israelittene skal tjene kun én gud (såkalt monolatri), og forbudet mot å lage noe gudebilde.
  3. Forbudet mot å misbruke Herrens navn skal hindre at noen taler usant når de avlegger ed ved dette navnet.
  4. Påbudet om sabbats-hvile er motivert med troen på verdens skapelse (jf. 1. Mosebok 1).
  5. Påbudet om å hedre mor og far er gitt til voksne menn som overtar ansvaret for familien mens de gamle foreldrene fortsatt lever.
  6. Forbudet mot å slå ihjel gjelder drap, og omfattet f.eks. ikke det man oppfattet som lovlig avretting av mennesker.
  7. Forbudet mot ekteskapsbrudd er rettet mot voksne menn og skal beskytte menns «eierskap» til «sine» kvinner. (Kvinner er i en del bibeltekster definert ut fra sine fedre og ektemenn – eller sønner.)
  8. Forbudet mot å stjele er også et forbud mot bedrageri av ulik art.
  9. Forbudet mot å vitne falsk gjelder rettssaker.
  10. Forbudet mot å begjære sin nabos hus gjelder ikke bygningen, med husholdningen som helhet. Hustru(er), slaver og kreatur hører med i denne husholdningen.

I bibellitteraturen inngår De ti bud i en teologisk konstruksjon fra ca. 500 fvt., som er særlig tydelig i 5. Mosebok. Her utgjør rekken av bud grunnlaget for en pakt Herren vil slutte med Israelsfolket. Hvis de vil overholde alle budene, vil Herren være deres Gud og verne om dem for alltid. Men hvis israelittene bryter budene, vil Herren straffe dem og utslette folket. Steintavlene med budene oppbevares i paktskista i telthelligdommen. Budene som Moses skulle ha fått fra Herrens hånd blir slik et ikonisk uttrykk for denne teologien (se f.eks. 5. Mosebok 28–29).

Forskerne har funnet hettittiske og assyriske tekster som hjelper til å forstå denne teologiske konstruksjonen. Hettittiske konger laget på 1300-tallet fvt. såkalte vasalltraktater med sine lydkonger. De har en form som minner om den bibelske konstruksjonen, med en tekst som grunnlag for en politisk avtale, og med teksten tilsynelatende oppbevart i en helligdom. Også i senere assyriske traktater (som i tid ligger nærmere den gammelhebraiske teologien), finnes elementer som minner om dette.

Til hjelp for dem som skulle undervise i den nye troen utarbeidet Martin Luther Den lille og Den store katekisme. Katekisme var en gammel tradisjon i kirken; tekster til bruk ved elementær opplæring i kirkens tro og lære. Kateismer inneholdt klassiske tekster som skulle læres utenat (folk fleste kunne ikke lese). Blant disse tekstene var også og De ti bud. Katekismen inneholdt også en kort fortolkning av de klassiske tekstene. Opplæringen besto dels i å huske de klassiske tekstene, dels i å lære de lutherske utlegningene av disse tekstene.

I sin gjengivelse av De ti bud i den lille katekismen fulgte Luther hovedstrømmen i den vestlige kirkens tradisjon. Her (som i den gammelhebraiske versjonen i 2. Mosebok 20) var forbudet mot å tilbe flere guder og forbudet mot å lage gudebilder forstått som elementer av ett og samme bud. Bud-rekken ble da forstått slik:

  1. Det første budet er i Luthers lille katekisme et påbud om å ære og elske Gud over alt verdslig.
  2. Forbudet mot å misbruke Guds navn rammer bannskap, trolldom, løgn og bedrag.
  3. Forbudet mot sabbatsarbeid blir et påbud om å gå til kirke for å høre evangeliet.
  4. Foreldrebudet utlegges som et påbud om å respektere all øvrighet.
  5. Forbudet mot å slå ihjel blir et påbud om sosial omsorg.
  6. Forbudet mot å bryte ekteskapet forstås som et påbud om å leve anstendig, og for ektefolk å elske og ære hverandre.
  7. Forbudet mot å stjele forstås slik at det også forbyr tyveri, lureri og bedrag.
  8. Forbudet mot å lyve blir et forbud mot baktalelse og et påbud om å unnskylde og å ta alt i beste mening.
  9. I Luthers katekisme er bibeltekstens siste bud delt i to. Det niende budet er et forbud mot misunnelse.
  10. Det siste budet gjelder også misunnelse, men med vekt på ikke å skille det som hos naboen hører sammen.

Luthers lille katekisme ble en kjernetekst i kirkelig opplæring også i Danmark-Norge. Særlig viktig ble Erik Pontoppidans (1698–1764) lille bok Sannhet til gudfryktighet: Forklaring over Martin Luthers Lille Katekisme (1737). Den hadde stor innflytelse i norsk kirke og folkeskole til utpå 1900-tallet, og regnes fortsatt som viktig i noen kretser.

Pontoppidans forklaringer gjorde De ti bud til et charter for det han så som god pietistisk livsførsel og tankegang. For eksempel sier Pontoppidan (i paragraf 62) at det første budet er et forbud mot den katolske praksisen å be engler og avdøde om å gå i forbønn hos Gud. Han sier også (i paragraf 63) at man bryter det første budet når man «i hjertet frykter, elsker eller stoler på noe, mer enn på den levende Gud, eller like mye som på ham.»

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. september 2009 skrev Reidar Astås

Det virker overflødig å la de ti bud stå etter hverandre to ganger i ord til annet lik form.

Med vennlig hilsen
Reidar Astås

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.