Balfour-deklarasjonen, erklæring avgitt av Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour 2. november 1917, i et brev til den engelske sionistlederen Walter Rothschild. Balfour ga her uttrykk for den britiske regjeringens støtte til tanken om «å opprette et nasjonalt hjem for jødene» i Palestina.

Balfour-deklarasjonen er ansett som en avgjørende politisk forpliktelse for å støtte opprettelsen en en jødisk stat i det senere britiske mandatområdet Palestina, noe som ble til virkelighet da Israel ble opprettet i 1948.

Mens Storbritannias og Israels regjeringer feiret 100-årsdagen for erklæringen i november 2017, ble den av palestinske myndigheter markert som en hovedårsak til dagens situasjon, med okkupasjon av palestinsk terriotorium, og den fortsatte flyktningsituasjonen.

Den sionistiske bevegelsen vokste fram i Europa på slutten av 1800-tallet, påskyndet av boken Der Judenstaat, skrevet av den jødiske journalisten og forfatteren Theodor Herzl i 1896.

Tanken om en egen jødisk stat fikk liten politisk tilslutning, men etter langvarig politisk påvirkningsarbeid – både innad i det jødiske samfunn og overfor regjeringen – i Storbritannia, fikk sionistene den politiske støtten de søkte i 1917.

De britiske jødene var delt i synet på opprettelsen av en egen stat, og gikk heller inn for assimilering i det britiske samfunn. Den fremste talsmann for behovet for en jødisk stat, som ble påskyndet av pogromene i Russland, var Chaim Weizmann. Hans mangeårige politiske arbeid, og gehør hos Lord Balfour, var avgjørende for en ikke samstemt britisk støtte til saken.

Palestina var ønsket som jødisk nasjonalhjem, og ble erobret av britene – fra Det osmanske riket – under Første verdenskrig. Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde sionistisk innvandring til Palestina tiltatt, og kimen til en statsdannelse var skapt.

Kampen mot sentralmaktene, der Det osmanske riket (Tyrkia) var alliert med Tyskland, ble utkjempet på flere fronter, inklusive i flere arabiske områder under osmansk kontroll, herunder i Hedsjas på Den arabiske halvøy. For å svekke den osmanske kontrollen, og forhindre at Tyskland skulle få adgang til oljeforekomster i Gulfen, forhandlet Storbritannia med herskeren i Hedsjas,  Hussein Ibn Ali. Mot at han startet et arabisk opprør til støtte for britene, skulle det opprettes et arabisk kongedømme i store deler av det beseirede osmanske riket. Dette ble delvis bekreftet gjennom den såkalte Syces–Picot-avtalen fra 1916. Både denne og Balfour-deklarasjonen ble holdt hemmelig for de arabiske lederne.

Balfour-deklarasjonens erklærte støtte til en jødisk stat – i de samme områder som var lovet til en arabisk stat – ble da, og senere, oppfattet som et svik i de arabiske områdene. Motstridende britiske løfter overfor arabere og sionister viser også motsetningene i britisk politikk på den tiden, og ikke minst i det britiske utenriksdepartement.

Statsminister David Lloyd George stilte seg bak utenriksminister Balfours forslag om å støtte et jødisk nasjonalhjem. Han hadde større sympati for jødenes sak enn forgjengeren, som han etterfulgte i 1916, Herbert Henry Asquith. Likevel var det ikke bare et uttrykk for sympati med den jødiske saken. Det var for en stor del realpolitikk i forhold til krigens gang: Den britiske regjering fryktet at sionistene ville stille seg på tysk side, for om mulig å få støtte til en framtidig stat derfra. For den britiske regjering ble det derfor ansett som nødvendig å imøtekomme den sionistiske lobbyen for å sikre dens støtte til ententen i  det storpolitiske spillet. Denne frykten, med et mulig  jødisk samfunn under tysk beskyttelse i Palestina, ble forsterket sommeren 1917, og påskyndet den britiske støtten til sionistene. Bak dette lå en britisk overvurdering av Tysklands innflytelse over tyrkerne og jødenes innflytelse i det internasjonale samfunn. Høsten 1917, rett før deklarasjonen ble vedtatt, var det krefter i Tyrkia som ville bryte med Tyskland, og det ble fra britisk side tilbudt en mulig fredsavtale, der fortsatt tyrkisk herredømme over Palestina inngikk. Tilbudet ble avvist at de tyrkiske lederne.

Palestinas nærhet til Egypt og den britisk-kontrollerte Suezkanalen spilte en viktig strategisk rolle. Til dette hørte en pågående interessekonflikt mellom de allierte Storbritannia og Frankrike i Levanten, der britene var opptatt av å ta kontroll over Palestina før franskmennene fikk et for sterkt fotreste i den sørøstlige del av Middelhavet. Balfour argumenterte også med at en støtte til den sionistiske saken ville bidra til å mobilisere støtte for Storbritannias interesser blant sterke jødiske grupper i Russland og USA.

Belfour-deklarasjonen er en bevisst vagt formulert støtte til tanken om et jødisk nasjonalhjem i Palestina – i form av et brev fra den britiske utenriksminister, lord Arthur Balfour til tidligere parlamentsmedlem, baron Walter Rothschild. Begge tilhørte Det konservative parti.

Rothschild var en bekjent at Chaim Weizmann, og en kanal for sionistene inn i den britiske regjering. Før Balfour formelt sendte sitt brev til Rothschild, hadde sistnevnte framsendt utkast formulert av Weizmann – som utenriksministeren så la fram i regjeringen. Her ble forpliktelsene tonet ned i forhold til sionistenes ønsker. Blant annet ble nasjonalhjem i bestemt form – og dedikert tilhørende det jødiske folk endret: Fra "the National Home of the Jewish people" til "a National Home for the Jewish people".

I den endelige versjonen, som War Cabinet behandlet og vedtok 31. oktober 1917, lovte den britiske regjering å se med velvilje på – og bidra til – opprettelsen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina, såframt interessene til andre innbyggere der  ble ivaretatt: «intet vil bli gjort som kan skade de borgerlige og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina». Brevet (erklæringen) svarte derfor ikke helt til sionistenes forhåpninger. Like fullt ble det mottatt som den første offisielle støtte til  ambisjonen om en egen jødisk stat, og Balfour-deklarasjonen tjente som legitimering for arbeidet med å opprette staten Israel, både i mellomkrigstiden og etter Andre verdenskrig.

Da brevet ble sendt, 2. november 1917, hadde Storbritannia gått inn i det osmansk-kontrollerte Palestina. Først 11. desember ble nær full kontroll sikret, da general Sir Edmund Allenby inntok Jerusalem.

Da Palestina ble britisk mandatområde etter Første verdenskrig kom det til åpen konflikt mellom britene og sionistene, blant annet ved at Storbritannia begrenset innvandringen. Både forut for og i etterkant av Andre verdenskrig kom det til militære konfrontasjoner mellom sionistisk milits og britiske styrker der.

Lord Balfour besøkte i 1925, etter sin avgang som statsråd, Palestina, hvor han ble hyllet av den jødiske befolkningen, og unngått av den arabiske.

Balfour-deklarasjonen var ingen juridisk bindende avtale. Den var en politisk uttalelse om støtte til en jødisk aspirasjon, veid opp mot hensynet til andre folk i samme område. Den fikk like fullt betydelige følger for utviklingen i regionen. Den ble brukt i sionistisk mobilisering for bosetting, og i den politiske kampen for en statsdannelse. Den svekket i noen grad Storbritannias forhold til arabiske ledere, idet den var i konflikt med Syces–Picot-avtalen og løfter gitt til herskeren av Hedsjas.

Palestinske ledere har siden Balfour-deklarasjonen ble kjent stått fast på at Storbritannia ikke hadde noen rett til å love bort et territorium som ikke var deres. Men i utgangspunktet stilte flere av de mest framtredende seg positiv til jødisk innvandring til Palestina. Forutsetningen var, som fastlagt i Sykes–Picot-avtalen, en framtidig arabisk stat.

Balfour-erklæringen er ikke et formelt grunnlag for den senere etablering av en jødisk stat – Israel i 1948. Men den ble fulgt opp under San Remo-konferansen i 1920, der ideen om en jødisk stat ble videreført, for å bli ført videre av Folkeforbundet i 1922. Samme år ble et forsklag om å oppheve erklæringen avvist i det britiske overhuset. Bakgrunnen var vanskeligheten den hadde skapt i forholdet til arabiske ledere. Balfour-deklarasjonen var mest av alt en moralsk støtte til sionistenes politiske kamp, som særlig etter Andre verdenskrig også antok militære former. Det var FNs delingsplan for Palestina fra 1947 som førte til opprettelsen av Israel.

Et krav om en offisiell britisk unnskyldning for Balfour-deklarasjonen, framsatt i 2017, ble avvist av regjeringen, som uttalte at den var stolt over Storbritannias rolle i etableringen av staten Israel.

  • Turnberg, Leslie (2017): Beyond the Balfour Declaration. Biteback Publishing.
  • Schneer, Jonathan (2010): The Balfour Declaration. Bloomsbury.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.