Arthur James Balfour var en britisk konservativ politiker, som var medlem av parlamentet fra 1874 til 1905 og fra 1906 til 1922, og Storbritannias statsminister fra 1902 til 1905. Han er mest kjent som mannen bak Balfour-deklarasjonen i 1917 om et jødisk nasjonalhjem i Palestina.

Fra 1878 til 1880 var han privatsekretær hos sin onkel, Lord Salisbury, og i 1885 kom han inn i Salisburys regjering. I 1887 ble han minister for Irland, og i 1891 ble han det konservative partis leder i Underhuset. Han ble med i Salisburys tredje regjering 1895, og var statsminister 1902–1905, deretter opposisjonsfører til 1911.

Da Lloyd George under første verdenskrig dannet sin store samlingsregjering, ble Balfour utenriksminister (1916–1919). Han utstedte i 1917 den berømte Balfour-deklarasjonen, som lovte jødene et «nasjonalhjem» i Palestina.

Etter å ha undertegnet Versaillestraktaten trakk han seg tilbake fra stillingen som utenriksminister, men ble sittende i regjeringen 1919–1922. Som utenriksminister noen måneder i 1922 under Lord Curzons sykdom utarbeidet han den meget omtalte Balfour-note om Storbritannias politikk i spørsmålet om den interallierte krigsgjeld. 1922 gikk han som Earl Balfour over i Overhuset. Han var president (Lord Chancellor) i Overhuset 1925–1929.

Hans Chapters of Autobiography utkom 1930. Han var bror av zoologen Francis M. Balfour.

  • Mackay, Ruddock F.: Balfour, intellectual statesman, 1985, isbn 0-19-212245-2

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.