For perioden før ca. 1948, se ovenfor om det gamle landområdet Palestina (historie). Se også Israel (historie) og Midtøsten-konflikten, samt Gazastripen og Vestbredden.

Det britiske mandatstyret i Palestina endte 14. mai 1948. Samme dag utropte sionistledelsen i Tel Aviv den selvstendige staten Israel innenfor en del av mandatområdet. Noen arabisk stat ble ikke opprettet i de øvrige deler, og delingsplanen FN året før hadde vedtatt, ble dermed ikke satt ut i livet. Den væpende kampen om Palestina hadde da pågått i flere år, dels gjennom det arabiske opprøret 1936–39, dels gjennom sionistisk motstand iverksatt av undergrunnsbevegelsene Haganah, Irgun og Lehi forut for, dels under, og særlig etter andre verdenskrig. Etter at FNs delingsplan var vedtatt i november 1947, gikk frivillige arabiske styrker inn i Palestina, og den første arabisk-israelske krig, Palestina-krigen, startet.

14.–15. mai gikk hærstyrker fra Egypt, Irak, Jordan og Saudi-Arabia inn i Palestina; senere fulgte også styrker fra Libanon. Angrepet innledet andre del av Palestina-krigen. Offisielt ble denne innsatsen, samordnet gjennom Arabiske liga, iverksatt for å hjelpe de palestinske araberne og å hindre etableringen av en jødisk stat ved å okkupere hele Palestina. I realiteten hadde de enkelte land sine egne, nasjonale politiske interesser som sto i veien for en slagkraftig pan-arabisk innsats. Transjordans mål var å ta kontroll med en så stor del av Palestina som mulig, for så å annektere området; særlig Egypt og Syria var opptatt av å begrense den jordanske innflytelsen i regionen.

FN innførte en våpenembargo av de stridende parter, og den arabiske siden lykkes dårligere enn den israelske i å utnytte våpenhviler til å skaffe seg nye våpen, og en noenlunde militær jevnbyrdighet ved krigens start utviklet seg snart til israelsk overlegenhet.

Den arabiske aksjonen kunne ikke forhindre at en jødisk stat ble til, og invasjonen endte med at den nye staten Israel endte opp med et større landområde enn hva FNs delingsplan forutsatte.  Territoriet under arabisk kontroll, som kjerne i en senere palestinsk stat, var redusert. Istedenfor den tostatsløsning FN hadde vedtatt, ble Palestina som følge av krigen delt i én jødisk stat og to arabisk-okkuperte områder; Gaza ble tatt av Egypt, Vestbredden og Øst-Jerusalem underlagt Jordan. Som følge av Seksdagerskrigen i 1967 ble disse områdene okkupert av Israel, som derved kontrollerte hele det gamle mandatområdet (samt Golan og Sinai) – i tråd med ambisjonen til en del av sionistene, som søkte utvidelse av Israels grenser. Da krigen formelt endte  i 1949 satt Israel igjen med 21 % større landområde enn hva delingsplanen hadde foreslått. Palestina opphørte å eksistere som geografisk enhet. Egypt opprettet en palestinsk regjering ledet av Amin al-Husayni i Gaza, men denne hadde ingen reell innflytelse. Deretter ble Palestinas skjebne, til midten av 1960-tallet, mest et politisk spørsmål i konflikten mellom de arabiske statene og Israel, til den framvoksende palestinske nasjonalismen ga seg utslag i væpnet frigjøringskamp.

FNs generalsekretær Trygve Lie utnevnte 20. mai 1948 den svenske diplomaten Folke Bernadotte som mekler i Palestina, og Sikkerhetsrådet fikk tre ganger partene med på våpenhviler. Bernadotte ble myrdet av jødiske ekstremister i september, og ble etterfulgt av Ralph Bunche. I januar 1949 ble forhandlinger om en permanent våpenhvile mellom Israel og de enkelte arabiske stater innledet, først med Egypt. Den siste avtalen, med Syria, ble undertegnet i juli, og dermed var Palestina-krigen over.  

Allerede forut for etableringen av staten Israel ble det utkjempet væpnet strid i Palestina, dels mellom jødiske og arabiske grupper, dels mellom jødisk milits og det britiske mandatstyret. Sionistledelsen fulgte en militær strategi som gikk ut på å sikre den kommende jødiske statsdannelsens eksistens; videre at dens arabiske befolkning ble minst mulig. Det er historisk omstridt i hvilken grad en slik fordrivelse av sivile ble systematisk utført som en del av en overordnet plan eller om det var en praksis som ble utviklet som følge av den militære konfliktens gang.

I henhold til FNs delingsplan, som ikke la eksplisitt opp til noen forflytting av innbyggere, ville et betydelig mindretall i den jødiske staten bli arabisk (ca. 400 000 arabere, mot ca. 500 000 jøder). En del av den sionistiske strategien var derfor å ta kontroll over arabiske områder, både i byene og på landsbygda, og anstalte en tilstrekkelig forflytting av arabere for å sikre jødisk dominans; om nødvendig med tvang. En slik praksis er senere omtalt som etnisk rensing, men det er omstridt om fordrivelsen av arabere i Palestina skal regnes som en slik. Praksisen ga derimot langt på vei det samme resultat, idet den arabiske befolkningen i store områder ble helt eller delvis fordrevet. Angrepene mot arabiske byer, bydeler og landsbyer inngikk i  sionistenes militære, overordnede operasjonsplan fra våren 1948: Plan Dalet.

En rekke arabiske landsbyer ble angrepet, og til dels ødelagt. De største byene ble også inntatt; først Tiberias, deretter Haifa og Jaffa. Tiberias og Haifa var byer med blandet befolkning; Jaffa var den største arabiske byen i Palestina.

Konfrontasjon og terror bidro til at mange arabiske palestinere forlot sine hjem, både forut for, under og etter krigen. Mellom 400 og 500 arabiske landsbyer ble avfolket under krigen; de fleste ødelagt. Avfolkning og beslaglegging av eiendom fortsatte inn i 1950-årene. De angripende arabiske styrker søkte også å fordrive jødiske innbyggere fra bosettinger i områder de angrep, ikke minst i mer isolerte kibbutzer. Ved Transjordans okkupasjon av Øst-Jerusalem ble de mange tusen jødiske innbyggere fordrevet fra det jødiske kvarter i Gamlebyen.

De israelske styrkene ble beordet til å forhindre flyktningene fra å vende tilbake. Ødeleggelsene av hus og åkre bidro til dette, og til at de måtte slå seg ned i flyktningleire. Senere har israelsk lovgiving forhindret den tilbakevending flyktninger har krav på i henhold til internasjonal lov. Konfiskert palestinsk eiendom innenfor Israels grenser ble et viktig grunnlag for oppbyggingen av den nye jødiske staten. Størstedelen av palestinsk-eid land innenfor Israel ble konfiskert av staten og solgt eller leid ut til jødiske innbyggere – ikke minst de mange jødiske innvandrere som fra 1948 ankom Israel etter å ha blitt fordrevet fra arabiske stater. Eiendom ble plyndret, ødelagt og overtatt av begge sider i de områder de angrep og erobret. Etter 1967 er  politikken med overtakelse av palestinsk eiendom videreført i de okkuperte områdene, særlig på Vestbredden, hvor store landområder er beslaglagt for jødisk bosetting. Fordrivingen var et viktig element i den sionistiske koloniseringen av Palestina, både for å sikre den jødiske staten og vanskeliggjøre etablering av en palestinsk stat.

Allerede ved Israels etablering i mai 1948 hadde ca. 300 000 palestinske arabere flyktet fra sine hjem. I løpet av Palestina-krigen ble ca. 750 000 palestinere flyktninger, enten i sitt eget land eller i eksil; de fleste endte som – og forble – statsløse i arabiske naboland. Særlig vanskelig stilt har palestinske flyktninger i Libanon vært, mens de i Jordan er gitt statsborgerskap. Også innbyggerne på Vestbredden ble gitt jordansk statsborgerskap etter at området ble okkupert av Transjordan, fra 1948 – og representert i nasjonalforsamlingen i Amman. Egypt innrømmet ikke palestinerne på den egyptisk-okkuperte Gazastripen statsborgerskap, og disse ble statsløse. FNs særorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA) ble opprettet i 1949, med oppgave særlig å yte sosiale tjenester, fremfor alt i flyktningleirene.

Som følge av Seksdagerskrigen, 1967, ble ytterligere ca. 380 000 palestinere drevet på flukt, mange for andre gang. Ved den israelske okkupasjonen av Gaza, Jerusalem og Vestbredden kom ca. én million palestinere under israelsk styre - i tillegg til de ca. 350 000 som da bodde innenfor Israels grenser, som israelske borgere. Jerusalem ble forent under israelsk okkupasjon, og senere annektert av Israel som landets evige hovedstad. Spørsmålet om Jerusalems fremtidige status har, ved siden av flyktningenes rett til å vende tilbake, vært det vanskeligste stridsspørsmål i de senere fredsforhandlinger. Blant palestinerne er hendelsene i 1948 for ettertiden kjent som Nakbah, katastrofen, og utgjør en sentral del av den palestinske historieskriving og identitetsskaping. Nakbah er utgangspunktet for palestinernes politiske og militære kamp for en egen stat; i utgangspunktet på bekostning av Israel, etter hvert i tillegg til den jødiske staten – i et delt Palestina.

Se også artikkelen Palestina-krigen

Det var ikke minst blant flyktningene, i de mange leirene i Libanon, Syria og Jordan, på Gazastripen og på Vestbredden, at den palestinske identiteten og nasjonalismen vokste frem, og frigjøringsbevegelsen rekrutterte til aktiv motstandskamp mot Israel. Drømmen om å vende tilbake til sine landsbyer og hjem i Palestina har vært et fundament i eksiltilværelsen og en motivasjonsfaktor for frigjøringskampen - selv om realismen er blitt mindre, etter hvert som årene har gått. Forutsetningen om tilbakevending er også brukt som påskudd av arabiske stater, særlig Libanon, som ikke har villet gi palestinerne borgerrettigheter; i motsetning til i Jordan, hvor de nyter slike. Slik arabiske stater primært var ute etter å sikre sine egne interesser under krigen i 1948, har de også så langt mulig søkt å styre den palestinske kampen for en egen stat.

Det var således Den arabiske liga som sto bak etableringen av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (Palestine Liberation Organization, PLO) i mai 1964, samt Den palestinske frigjøringshær (Palestine Liberation Army, PLA); sistnevnte var kontrollert av enkelte arabiske stater mer enn av PLO. Innenfor paraplyorganisasjonen PLO finnes flere palestinske grupper, hvorav al-Fatah har vært den dominerende; Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP) og Democratic Front for the Liberation of Palestine (DFLP) har vært de to andre toneangivende palestinske grupperingene. Disse og andre partier har søkt støtte fra forskjellige arabiske regimer, som slik har brukt også den palestinske kampen i sine intra-arabiske rivaliseringer. Samtidig har den palestinske bevegelsen vært splittet, til dels med indre strid. PLO ble i noen grad et mer selvstendig palestinsk instrument etter at al-Fatah og Yasir Arafat overtok ledelsen, 1969. Flere palestinske grupper tok tidlig i bruk våpenmakt i kampen mot Israel, som ledd i kampen for en frigjøring av Palestina og etableringen av en palestinsk stat.

Mens al-Fatah hadde utført sabotasjeaksjoner i Israel allerede på 1950-tallet, gjennomførte PLO sine første kommandoaksjoner inn i Israel 1964. I andre halvdel av 1960-tallet styrket palestinerne sin militære struktur, særlig i Jordan og Libanon, bl.a. som følge av Israels okkupasjon av Gaza og Vestbredden, 1967 - og geriljaen ble dermed tvunget lenger tilbake fra fronten, dvs. den israelske grensen.

Ved siden av geriljaaksjoner mot Israel, ble den palestinske frigjøringsbevegelsen tidlig kjent for terroraksjoner, bl.a. flykapringer tidlig i 1970-årene, og angrepet mot israelske idrettsfolk under OL i München, 1972. PLO etablerte en særlig sterk posisjon i Jordan, med en militær styrke som ble opplevd som en trussel mot kongedømmet. På bakgrunn av tre flykapringer utført av gruppen PFLP i september 1970, kom det til kortvarig krig mellom palestinske styrker (støttet av syriske enheter) og den jordanske regjeringshæren - den såkalte svarte september. Krigen brøt ut igjen i 1971 og endte med militært nederlag for PLO, hvoretter organisasjonen flyttet sitt hovedkvarter til Beirut. PLO hadde liten eller ingen militær struktur i de okkuperte områdene, og var henvist til å føre sin krig fra naboland. Da PLO ble kastet ut av Jordan, var Libanon den eneste frontlinjestat som ville ta imot palestinerne. Også i Sør-Libanon bygde palestinerne opp en stat i staten, kjent som «Fatah-land», hvorfra de trappet opp sine angrep mot Israel - som svarte med angrep inn i Libanon, både mot palestinske og libanesiske mål. Også i Libanon støtte PLO sammen med regjeringshæren, men kunne iht. Kairo-avtalen fra 1969, påtvunget den svake libanesiske regjering etter arabisk press, rett til å etablere baser og føre sin militære kamp fra Sør-Libanon. PLOs vedvarende virksomheter i og fra Sør-Libanon, førte i mars 1978 til at Israel invaderte det sørlige Libanon for å drive de palestinske styrkene ut av området og etablerte en okkupasjonssone ved grensen. Invasjonen foranlediget innsettingen av FN-styrken UNIFIL, med norsk deltakelse, men stanset ikke PLOs angrep mot Israel. I 1982 invaderte Israel derfor på nytt Libanon; israelske styrker rykket helt nord til Beirut og tvang PLO til å evakuere størstedelen av sine styrker så vel som sitt hovedkvarter -til Tunis, og dermed enda lenger vekk fra Israel. Likevel bevarte PLO et militært nærvær i det sørlige Libanon, særlig i flyktningleirene ved Saida, og palestinsk gerilja rettet nye aksjoner mot Israel. PLO var også involvert i den libanesiske borgerkrigen, 1975-76, og igjen på 1980-tallet, da flere palestinske flyktningleire ble beleiret og beskutt av libanesisk muslimsk milits. Under invasjonen i 1982 gjennomførte libanesisk kristen milits massakre mot sivile flyktninger i leirene Sabra og Shatila i Vest-Beirut, på en tid da israelske styrker kontrollerte området. I 1976 hadde kristen milits omringet leiren Tel al-Zaatar i Øst-Beirut, som deretter ble utslettet. Shatila og Tel al-Zaatar er blitt to av de fremste symbolene for den palestinske frihetskampen.

Frigjøringskampen har vært sentral i utviklingen av en palestinsk nasjonal identitet. En slik eksisterte også før 1948, men er blitt betydelig styrket deretter. Utviklingen av nasjonal identitet har i den arabiske verden dels stått i motsetning til den pan-arabiske idé om at alle arabere tilhører ett folk, og at arabiske stater skal forenes - samtidig som flere arabiske land så palestinernes situasjon ut fra sine egne interesser. En palestinsk identitet ble i noen grad skapt innenfor det osmanske riket, enda mer i mandatperioden, da politiske partier og ulike institusjoner vokste frem. Også den europeiske innflytelsen, sionismens fremmarsj i Palestina og oppdelingen av Midtøsten etter første verdenskrig styrket bevisstheten om et eget palestinsk folk. En sentral del av sionistenes - og senere israelernes - propaganda, og som vant en viss gjenklang i Vesten, var derimot at det ikke fantes noe eget palestinsk folk, men at dette var arabere, i likhet med arabere i en rekke andre land - og at det følgelig ikke var behov for noen ny arabisk stat.

Begrepet palestinere ble historisk heller ikke brukt, innen Palestina snarere "arabere" eller "den ikke-jødiske befolkningen". En del av sionistenes kolonisering har vært å gi hebraiske navn på de landsbyer og områder de erobret fra 1948, og slik viske bort deler av palestinsk historie. Palestinerne som ble værende igjen innenfor den israelske statens grenser, benevnes "israelske arabere"; pr. 1948 var de ca. 150 000. I årene 1948-66 ble de underlagt militærstyre, og selv som borgere av staten Israel har ikke denne gruppen hatt fulle borgerrettigheter. Under den arabiske okkasjonen av Gaza og Vestbredden, 1948-67, ble den palestinske nasjonalfølelsen i disse områdene noe svekket, bl.a. ved at palestinere på Vestbredden fikk jordansk statsborgerskap; for å ta seg opp igjen som følge av Israels okkupasjon, fra 1967. Israels annektering av Øst-Jerusalem 1976, og den senere jødiske bosetting rundt byen og utestenging av palestinere fra den, er også et angrep på palestinsk nasjonal identitet.

Den væpnede frigjøringskrigen skjedde parallelt med en politisk kamp, med internasjonalt diplomati. I utgangspunktet var kampen rettet mot en eliminering av Israel, og opprettelsen av én stat i det tidligere mandatområdet, hvilket også ville løst flyktningproblemet, ved at flyktningene kunne vende tilbake. Med bred internasjonal anerkjennelse av Israel, og de arabiske staters nederlag i krigene med Israel, 1948, 1956, 1967 og 1973, ble dette mindre og mindre realistisk, og det kom etter hvert til en arabisk og palestinsk erkjennelse av at en forutsetning for en palestinsk stat, var aksepten av den israelske. En annen forutsetning var en anerkjent palestinsk part som aktør - på vegne av det palestinske folk - i internasjonalt diplomati. På 1970-talet inntok PLO denne posisjonen.

Etter Yom Kippur-krigen i 1973 ble PLO av de arabiske stater anerkjent som palestinernes eneste rettmessige representant, og ble fullt medlem av Den arabiske liga i 1976. En rekke land etablerte diplomatiske forbindelser med PLO, og Yasir Arafat fikk anledning til å tale for FNs hovedforsamling i 1974, da FN også for første gang behandlet "Palestina-spørsmålet" som egen sak, og ikke kun inkludert i debatt om Midtøsten. Samme år gikk kong Hussein av Jordan med på en resolusjon fra Den arabiske liga, at enhver frigjort del av Palestina skulle tilbakeføres til palestinerne og PLOs ledelse, hvilket også var en indirekte aksept for at ikke hele mandatområdet Palestina ville inkluderes i en palestinsk stat. Denne holdningen ble imøtegått av en del radikale grupper og enkelte land, den sk. avvisningsfronten.

En reell fredsprosess, innenfor rammen av internasjonalt diplomati - ut over FN, forutsatte imidlertid at PLO anerkjente Israels rett til å eksistere. Dette var en betingelse bl.a. USA satte for å møte PLO, men allerede på 1970-tallet tok president Jimmy Carter til orde for et palestinsk hjemland. Under ham ble Camp David-forhandlingene ført, og Egypts fredsavtale med Israel, 1979, slo en kile i den arabiske fronten mot Israel - og Egypt ble isolert, kritisert for å ha inngått bilateral fred på bekostning av den palestinske saken. Avtalen inneholdt dog en klausul om selvstyre på Vestbredden og i Gaza.

Etter Israels invasjoner av Libanon, rettet mot PLO, 1978 og 1982, økte voldsbruken på 1980-tallet, fremfor alt fra 1987, da den sk. intifada - det palestinske opprøret i den okkuperte områdene - brøt ut. Intifadaen hadde utspring i både politiske og sosiale forhold, og var utenfor PLOs kontroll, selv om PLO-ledelsen etter hvert fikk noe større innflytelse over opprøret. Intifada var en sivil motstandskamp hvor det bl.a. ble tatt i bruk økonomiske våpen som boikott mot okkupasjonsmakten. Opprøret styrket palestinernes nasjonale kamp, og svekket den internasjonale støtten til Israel, som møtte opprøret med utstrakt voldsbruk. Intifadaen stanset med fredsavtalen fra 1993, før et nytt opprør brøt ut 2000. Intifadaen ga også grobunn for fremveksten til den islamistiske grupperingen Hamas, med utspring i Det muslimske brorskap, som utfordret den sekulære PLO-ledelsen - og gradvis fikk økende oppslutning. 1985 bombet Israel PLOs hovedkvarter i Tunis, og 71 mennesker ble drept; et kommandoraid ble gjennomført 1988, blant de drepte var PLO-lederen Khalil al-Wazir (Abu Jihad). Også senere har Israel gjennomført en politikk med drap på palestinske ledere.

Under sitt møte i Alger, 1988, utropte Det palestinske nasjonalrådet (Palestinian National Council, PNC), palestinernes parlament i eksil, den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden. Ved å akseptere FN-resolusjon 242, anerkjente PNC deretter Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før krigen i 1967, og Arafat avsverget bruken av terrorisme. Dermed oppga PNC kravet på hele Palestina. Dette ble et viktig diplomatisk gjennombrudd for PLO, og førte til at organisasjonen styrket sin stilling internasjonalt; mange land anerkjente den palestinske staten, selv om selvstendigheten forble en politisk symbolerklæring. Etter at PLO utropte den palestinske staten gav kong Hussein avkall på Jordans krav på den okkuperte Vestbredden, og overdrog den formelle kontrollen til PLO - uten at det fikk noen praktisk betydning.

I 1970- og 1980-årene var det flere diplomatiske fremstøt for å finne en løsning på Palestina-konflikten. Forslagene var imidlertid uakseptable for begge parter, ikke minst for PLO, idet de ikke tok hensyn til kravet om en fremtidig palestinsk stat, men bl.a. foreslo en jordansk-palestinsk føderasjon. Intifadaen 1987-93 og det økte presset på Israel bidrog til at Arbeiderpartiet vant det israelske valget i 1992; partiet hadde lovet å forhandle frem en fredsløsning.

Opphøret av den kalde krigen åpnet samtidig for ny tilnærming til Midtøsten-konflikten, men PLO forspilte mye av den internasjonale støtten ved å ta Iraks side under Golfkrigen, 1991. En fredsprosess som åpnet i Madrid, 1991, med palestinske deltakere, førte ikke fram; det gjorde derimot de hemmelige forhandlingene i Oslo, som førte til de sk. Oslo-avtalene. Denne prosessen førte til den første avtalen mellom PLO og Israel, prinsipperklæringen om midlertidig selvstyre som 13. september 1993 ble undertegnet i Washington, og som - med nye tilleggsavtaler - skulle legge grunnlaget for etableringen av en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden. PLOs leder Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin samt utenriksminister Shimon Peres mottok i 1994 Nobels fredspris for sin innsats i fredsprosessen.

Motstanden mot Oslo-avtalene var betydelig blant palestinere både i de okkuperte områdene og i eksil, og tiltok etter hvert som Israel til dels trenerte gjennomføringen, bl.a. ved forsinket tilbaketrekking fra Hebron og gjentatte stengninger av grensene til Gaza og Vestbredden. Bl.a. Hamas avviste hele fredsprosessen, og flere islamistiske grupper bidro til at forhandlingene stanset ved sin bruk av terror. Etter valget i Israel 1996, som brakte en konservativ regjering til makten, ble den israelske politikken overfor de palestinske selvstyremyndighetene mer kompromissløs, bl.a. med krav for å fortsette fredsprosessen at den palestinske selvstyreledelsen måtte stanse terroren. Hamas krevde på sin side full israelsk tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, inklusive avviklingen av de israelske bosettingene der. Et vesentlig ankepunkt mot Oslo-avtalene var at de ikke favnet de to viktige spørsmålene om flyktningenes fremtid og Jerusalems status. Et annet stridstema var de illegale jødiske bosettingene på okkupert territorium.

Under fredsforhandlingene i Camp David 2000, ble Arafat på ny anklaget av opposisjonen for å strekke seg for langt i forhold til Israels krav. Forut for disse hadde PLOs sentralråd støttet Arafats plan om å etablere en selvstendig palestinsk stat innen utgangen av 2000, uavhengig av om en endelig fredsavtale med Israel var inngått eller ikke. Etter krigen mot Irak, 2003, la USA frem en ny fredsplan, det sk. Veikartet for fred, som FN, EU, Russland og USA stilte seg bak. Planen skulle sikre etableringen av en palestinsk stat i 2003, men ble heller ikke satt ut i livet. Israels statsminister Ehud Olmert og Palestinas president Mahmoud Abbas hadde et første formelt møte sent 2006, hvilket ble omtalt som en mulig start på en ny fredsprosess. Den internasjonale konferansen i Annapolis, USA i november 2007 var et ledd i et amerikanskledet forsøk, støttet av Israel, på å gjenopplive fredsprosessen for Midtøsten - og dermed finne en løsning på Palestina-spørsmålet. Målsettingen til president George W. Bush var få på plass en avtale som sikrer etablering av en palestinsk stat i løpet av 2008, dvs. innenfor hans presidentperiode. Støtte til president Abbas var en nøkkel i denne bestrebelsen.

Utfallet av det palestinske valget 2006, og den påfølgende isolasjonen av den palestinske regjeringen, samt de tiltagende motsetningene mellom de to dominerende palestinske partiene al-Fatah og Hamas, så vel som den israelske invasjonen av Gaza romjulen 2008 og Likuds valgseier i Israel 2009 vanskeliggjorde en videre fredsprosess.

Se også artiklene Midtøsten-konflikten og Fredsprosesser i Midtøsten

Etter et kvart århundre i eksil vendte PLO-lederen Yasir Arafat 1. juli 1994 tilbake til Palestina, hvor han i påvente av valg på en lovgivende palestinsk forsamling, ledet et midlertidig styre (Palestinian National Authority, PNA). Valget var todelt; på en de facto nasjonalforsamling for selvstyreområdene (Palestinian Legislative Council, PLC) og disses president. Bare én kandidat stilte til valg mot PLO-lederen Yasir Arafat i presidentvalget; Arafat fikk 88,2 %. Flere ledende organisasjoner boikottet parlamentsvalget, som dermed ga al-Fatah rent flertall. Palestinsk motstand mot Arafats regime ble i tiltagende grad møtt med represalier i form av ulike brudd på menneskerettighetene, i form av restriksjoner på ytringsfriheten, politiske arrestasjoner og utstrakt bruk av tortur. Flere sikkerhetstjenester ble etablert, kontrollert av Arafat og hans nærmeste medarbeidere. Det var andre halvdel av 1990-årene tiltagende kritikk mot selvstyremyndigheten for voksende korrupsjon. Kritikken ble reist både fra utenlandske bistandsytere og fra den palestinske opposisjonen, hvor islamistiske grupper fikk økt oppslutning.

Israelsk militær tilbaketrekking fra de okkuperte områdene, og overdragelse av sivil myndighet til palestinske institusjoner var et sentralt ledd i etableringen av selvstyre. Tilbaketrekkingen fra Hebron ble forsinket pga. en vanskelig sikkerhetssituasjon som bl.a. skyldtes israelske ekstremisters drap på sivile palestinere der. Den alvorligste hendelsen var da en jødisk bosetter i februar 1994 drepte 29 palestinere som var til bønn i al-Ibrahimi moskeen. I likhet med terroraksjonene fra de ytterliggående islamistene var denne og andre aksjoner fra ekstreme jøder myntet på å velte fredsprosessen. I 1997 ble vel 80 % av Hebron overdratt palestinsk styre; en enklave med om lag 400 jødiske bosettere og ca. 20 000 palestinere, ble beholdt under israelsk kontroll. Et flernasjonalt sivilt observatørkorps, Temporary International Presence in Hebron (TIPH), ble opprettet 1994 som følge av massakren, under norsk ledelse.

Ifølge Oslo-avtalen skulle en palestinsk stat vært opprettet pr. mai 1999, men fredsprosessen ble flere ganger forsinket, først og fremst etter valget på Benjamin Netanyahu som Israels statsminister 1996. Netanyahus beslutning om å åpne for nye bosettinger i de okkuperte områdene, var i strid med så vel internasjonal rett som inngåtte avtaler, og ble internasjonalt fordømt. Den israelske bosettingspolitikken – og den palestinske terroren – bidro begge til at fredsprosessen stanset opp, og at Oslo-avtalen ble erklært død. Denne realiteten ble bl.a. symbolisert ved den nye intifada, den sk. al-Aqsa-intifadaen, som brøt ut 2000, og som førte til en krig mellom de palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Mens den første intifada var med på å fremskynde fredsprosessen, var den andre med på å skrinlegge den. Den andre intifada var også dels en protest mot de palestinske myndighetene, og særlig Hamas styrket sin stilling som en ledende kraft i dette opprøret. Militante islamister benyttet fra 2001 i tiltagende grad selvmordsbomber mot sivile israelske mål, som igjen avstedkom represalier fra Israel – også mot sivile palestinske mål.

I mars 2002 gjennomførte Israel den til da mest omfattende aksjon mot selvstyremyndighetene, Operation Defensive Shield, som medførte reokkupasjon av alle større byer på Vestbredden, med unntak av Jeriko og Hebron, og med særlig harde angrep mot Arafats hovedkvarter i Ramallah og flyktningleiren Jenin. Hovedkvarteret ble rasert, i likhet med en rekke andre palestinske offentlige installasjoner. Beleiringen av Arafats hovedkvarter i Ramallah innebar i praksis at den palestinske presidenten var i israelsk husarrest fra 2001, som han først kom ut av for å få medisinsk hjelp i Frankrike, 2004 - der han så døde.

Stor internasjonal oppmerksomhet vakte også Israels beleiring av Fødselskirken i Betlehem, 2002, der om lag 200 palestinere hadde søkt tilflukt. De israelske aksjonene ble internasjonalt fordømt, men hadde stor oppslutning i Israel, hvilket også var et signal om det forverrede forholdet mellom israelere og palestinere. Internasjonalt fordømt ble også Israels oppføring av en såkalt sikkerhetsbarriere mot Vestbredden fra 2002. Den er dels en mur, dels et gjerde med elektroniske sensorer; ifølge Israel et tiltak for å hindre palestinske terrorister fra å ta seg inn i landet. Allerede fra 1994 er Gazastripen isolert, med israelsk grensekontroll både mot Israel, Egypt og Middelhavet. Israels strenge kontroll, og hyppige stengninger av grensen, fra midten av 1990-tallet har påført den palestinske økonomien omfattende tap og befolkningen store lidelser.

Muren forklares som en sikkerhetsforanstaltning, og kritiseres som ytterligere et ledd i den sionistiske koloniseringen av Palestina. Den er fordømt av palestinerne og kritisert bl.a. av FNs hovedforsamling og generalsekretær, som har fastslått at den er ikke er i tråd med Genèvekonvensjonen, og i strid med Israels tilslutning til veikartet for fred. Muren er dels oppført langs grensen mellom Israel og Vestbredden fra 1949 (den grønne linjen), og dels inne på palestinsk territorium, bl.a. av hensyn til de jødiske bosettingene der. Et nettverk av veier, stengt for palestinere, forbinder bosettingene med hverandre og med Israel, og legger beslag på ytterligere palestinsk jord. Muren har også forsterket bosetternes kontroll med grunnvannskilder; mangelen på vann er et hinder for utviklingen av det palestinske landbruket, som også er rammet av israelske raseringer så vel som beslaglegginger. Muren har dermed ytterligere redusert omfanget på og svekket utsiktene til en levedyktig palestinsk stat, samtidig som den har forverret livsvilkåret til de som bor ved den, og dels er blitt separert som følge av muren. Israelerne har lagt sterke begrensninger på palestinernes bevegelsesfrihet.

Etter de israelske militære aksjonene i 2002 har de palestinske selvstyremyndighetene hatt vanskelig for å kunne funksjonere. Israel reokkuperte i realiteten Vestbredden, avstengte Gaza, og isolerte president Yasir Arafat og hans ledelse i hovedkvarteret i Ramallah. Store deler av den sivile palestinske administrasjonen ble i praksis ødelagt av de israelske styrkene, derunder infrastruktur, arkiver, o.a. Fra palestinsk side ble det fremholdt at de ikke lenger er på palestinske hender, men holdes okkupert av Israel, og at israelske okkupasjonsmyndigheter følgelig må holdes ansvarlig for de sviktende velferdstilbudene og de økende sosiale og økonomiske vanskene.

Siden det palestinske opprøret, den nye intifadaen, brøt ut i desember 2000, har det i praksis vært full krig mellom Israel og selvstyremyndighetene, med blant annet flere omfattende angrep mot Gazastripen. Militære aksjoner fra palestinske motstandsgrupper mot israelske mål, både i Israel og i de palestinske områdene, ble møtt med gjengjeldelsesaksjoner fra Israel, som igjen ble besvart med nye palestinske aksjoner. Den palestinske geriljaen, vesentlig kontrollert av Hamas, var først utstyrt med håndvåpen, og en enkel egenutviklet rakett, Qassam-2, som gjentagne ganger ble skutt mot mål i Israel, dog med begrenset effekt. Senere har organisasjonen skaffet mer avanserte våpen, blant annet raketter fra Iran. Israel flere målrettede angrep mot Hamas-ledere. Palestinske grupper svarte flere ganger med selvmordsaksjoner i Israel.

Se også artikkelen Gazastripens historie.

Mens det palestinske selvstyret i virkeligheten er begrenset til ca. 17 % av Vestbredden, har omfanget av den israelske koloniseringen økt - også etter Oslo-avtalen. Ved dennes inngåelse var det ca. 100 000 jødiske bosettere på Vestbredden; pr. 2000 var tallet fordoblet, fordelt på 145 bosettinger; per 2009 var antall bosettere ca. 479 500, fordelt på 121 bosettinger inkl. et mindre antall bosettinger i og rundt Øst-Jerusalem på nærmere 200 000. I 2005 kunngjorde israelske myndigheter at de ville tillate ytterligere nybygging på Vestbredden - etter at de 21 bosettingene i Gaza ble evakuert, og hele Gaza overgitt palestinsk kontroll. Bosettingen, som av palestinerne oppfattes som en kolonisering og internasjonalt anses som folkerettsstridig, er et vesentlig stridsspørsmål - på linje med Jerusalems status og flyktningenes rett til å vende tilbake. Israel har vært under internasjonalt press for å stanse bosettingen, bl.a. fra den nye Barack-administrasjonen 2009, og har til tider lovt å stanse den, men ikke å begrense en sk. "normal vekst". Like fullt ble det gitt tillatelse til flere nye prosjekter, og 2009 ble en plan for å bygge hjem for 73 000 settlerfamilier kunngjort. Bosettingene bidrar til å dele opp det palestinske området i små landstykker (kantonisering), hvilket vil gjøre det vanskelig å styre en selvstendig stat og utvikle en livskraftig økonomi. Et annet stridsspørsmål er kontrollen over Jordandalen, som Israel har uttrykt ønske om å beholde, vesentlig for å kontrollere grensen mot Jordan av sikkerhetsmessige årsaker, dernest for å sikre kontroll med Jordanfloden og vannressursene, som er vitale i dette området. Fra palestinsk synspunkt tilhører dalen en palestinsk stat, og utgjør en vesentlig del av denne.

Den israelske regjering besluttet 1998 at Israel skulle beholde åtte løst definerte, betydelige områder - og at det dermed ikke var snakk om å gå tilbake til grensene fra før 1967. Bl.a. skulle den israelske kontrollen omfatte de jødiske bosettingene, områder av militær og historisk/religiøs betydning; samtidig forbeholdt Israel seg retten til å ha kontroll over vannressurser og annen infrastruktur, derunder store deler av veinettet. Følgelig ville flere deler av en framtidig palestinsk stat være atskilt fra hverandre. 1999 åpnet en veiforbindelse mellom de to palestinske okkuperte områdene Gaza og Vestbredden; også denne under israelsk sikkerhetskontroll. Et viktig økonomisk sanksjonsmiddel fra Israels side har vært å stenge grensen mellom Israel og de palestinske områdene, for å forhindre handel samt palestineres adgang til det israelske arbeidsmarkedet. Stengning av grensen medførte fra midten av 1990-årene alvorlige økonomiske følger for selvstyreområdene. Som følge av de gjenopptatte drøftingene mars 2000, ble kontrollen med nye deler av Vestbredden overdratt den palestinske selvstyremyndigheten, tilsvarende 6,1 % av arealet; med det var 42,9 % av Vestbredden helt eller delvis under palestinsk kontroll.

Parallelt med at fredsprosessen gikk i stå etter at Oslo-avtalene strandet fra midten av 1990-tallet og forholdet mellom Israel og den palestinske ledelsen forverret seg ytterligere med utbruddet av den andre intifada 2000, har det kommet til indre stridigheter mellom palestinske fraksjoner. Under Yasir Arafats ledelse ble de palestinske selvstyremyndighetene, med al-Fatah i ledelsen, ansett - både av palestinere og utenlandske givere - for å føre et ineffektiv og korrupt styresett, hvilket økte spenningene både mellom palestinske grupperinger og innad i al-Fatah.

Både Israel og USA søkte å påvirke utviklingen innen de palestinske selvstyremyndighetene, bl.a. med sikte på å svekke stillingen til Yasir Arafat. 2003 måtte han bøye seg for press og opprette en statsministerstilling, og dele en del av sin makt med denne. Til Palestinas første statsminister ble utnevnt Mahmoud Abbas (Abu Mazen), og det utviklet seg maktkamp mellom de to lederne. Et av konflikttemaene mellom Arafat og Abbas var kontrollen over sikkerhetstjenestene, som statsministeren ønsket samlet, og brukt til å knuse de militante palestinske gruppene, mens presidenten ønsket å beholde kontrollen over enkelte av dem. Abbas gikk senere samme år av, og ble erstattet av Ahmed Qurie (Abu Ala). Da Arafat døde 2004, ble Abu Mazen valgt til hans etterfølger. Maktskiftet åpnet for fornyet kontakt mellom palestinske og israelske myndigheter; den israelske regjering under Ariel Sharon nektet å møte Arafat og den palestinske ledelsen.

De palestinske selvstyreområdene valgte 2005 ny president etter Yassir Arafat, som døde året før. Valget ble vunnet av Mahmoud Abbas, som fikk 62,3 % av stemmene, mot 19,8 % til Mustafa Barghouti. Abbas er holdt for å være en moderat ledet for den viktigste fraksjonen al-Fatah; Barghouti leder en radikal fraksjon som nyter stor popularitet. Barghouti ble 2004 dømt til fem livstidsdommer, og sitter i israelsk fengsel.

Med økt misnøye med den sittende palestinske ledelsen og økende oppslutning om militante retninger, ble valg på ny lovgivende forsamling 2006 vunnet av Hamas, som tok over regjeringsmakten etter al-Fatah. Valget var da utsatt flere ganger etter først å ha vært holdt 1996. Hamas stilte for første gang, og fikk 74 av i alt 132 seter, mot al-Fatah, som med sine 45 tapte sitt flertall – og sin dominerende stilling i palestinsk politikk gjennom fire tiår. Qurei ble sittende i en overgangsperiode til Hamas dannet regjering, med Ismail Haniyeh som ny statsminister. Hamas søkte å trekke Fatah og andre med i regjeringen, og antydet at det derved kunne oppgi målet om å utrydde Israel, men mislykkes. Senere på året forsøkte president Abbas å få etablert en nasjonal samlingsregjering, uten å lykkes. Valgutfallet ble dels forklart som en protest mot al-Fatahs styre, videre at populariteten til Hamas skyldtes det omfattende sosiale arbeidet bevegelsen står bak, særlig i Gaza, ikke ulikt Hizbollah i Libanon. En annen forklaringsmodell er mer politisk, og går ut på at tilslutningen til Hamas er en oppslutning om partiets militante politikk, som krever frigjøring av Palestina, og avviser en tostatsløsning som innebærer avkall på store palestinske landområder, og som al-Fatah har stilt seg bak. Hamas har også, i motsetning til al-Fatah, avvist å anerkjenne staten Israel, og har også avvist Oslo-avtalene som Fatah var sentral i å framforhandle. Hamas avviser Fatahs reformpolitikk, og krever at den israelske okkupasjonen må ta slutt. Et klart skille mellom Hamas og Fatah er også at førstnevnte er religiøst fundert, som et islamistisk parti, mens det siste vesentlig er sekulært.

Samtaler mellom al-Fatah og Hamas samt flere andre mindre grupperinger i Kairo i februar 2009 førte til avtale om gjensidig løslatelse av fanger, og å se på mulighetene til å etablere en samlingsregjering – uten at en slik ble dannet. Nyvalg tillyst til januar 2010 ble utsatt på grunn av rivaliseringen mellom palestinske grupper, og i desember 2009 ble presidentperioden til Mahmoud Abbas utvidet til nye valg var avholdt, hvilket Hamas erklærte var i strid med grunnloven. Også perioden til PLC ble utvidet i påvente av nyvalg. I november 2009 ble Abbas også utpekt til Palestinas statssjef, som et skritt på veien mot en tillyst ensidig erklæring av statsdannelse. Stridigheter innad i al-Fatah kom til overflaten under partiets første konferanse på to tiår 2009, og en yngre ledelse fikk plass i styrende organer. Hamas gjenvalgte 2009 og 2013 Khaled Mishaal som sin øverste leder.

Valgresultatet, og den påfølgende etablering av en Hamas-regjering, skapte en på mange måter vanskelig situasjon. Israel og USA ser på Hamas som en terroristorganisasjon, og andre sentrale aktører i fredsbestrebelsene i regionen, som EU, gikk raskt inn for å isolere den palestinske regjeringen, i et forsøk på å tvinge den til å anerkjenne Israel, eventuelt også for å få den til å mislykkes - og gå av. Isoleringen fikk politiske og økonomiske – og etter hvert militære - konsekvenser. Isoleringen av Hamas-regjeringen forverret ytterligere den sosiale krisen på Vestbredden og i Gaza. Den internasjonale boikotten av Hamas ble forsterket av en israelsk blokade av Gaza, med i hovedsak stengte grenser og begrenset innførsel av varer – og sterk reduksjon i utførselen av palestinske eksportartikler. På slutten av 2007 reduserte Israel også tilførselen av energi, drivstoff og strøm, som ytterligere forverret situasjonen i det tettbefolkede området. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon uttalte at energisanskjonene var å betrakte som en kollektiv avstraffelse mot en hel befolkning, hvilket er i strid med folkeretten. Norge besluttet ikke å delta i isoleringen av Hamas-regjeringen, og statssekretær Raymond Johansen besøkte Gaza, og møtte statsminister Haniyeh. Norge holdt derimot tilbake bistand til regjeringen, og ga den i stor utstrekning gjennom andre kanaler. Etter splittelsen mellom Fatah og Hamas i juni 2007, støttet Norge den nye regjeringen etablert av Abbas.

De politiske motsetningene mellom president Abbas (Fatah) og statsminister Haniyeh (Hamas) ble forsterket av en rekke voldelige sammenstøt mellom medlemmer av sikkerhetsstyrker kontrollert av de to partiene, framfor alt i Gaza, hvilket 2006 førte til en voksende frykt for full borgerkrig i de palestinske områdene. Voldsutøvelsen ble forsterket av gjentatte militære aksjoner fra det israelske forsvaret (IDF), både på Vestbredden og i Gaza, og med særlig styrke i Gaza etter at Hamas-tilknyttede organisasjoner 28. juni kidnappet en israelsk soldat. Dette førte til at IDF rykket inn i Gaza, vel et år etter at Israel evakuerte området det okkuperte 1967. Israel foretok en rekke beskytninger av Gaza, og rykket igjen inn i november, da 18 mennesker ble drept av israelsk artilleriild i Beit Hanoun; en aksjon som ble internasjonalt fordømt, også av Norge. President Abbas besøkte Norge 2006; statsminister Jens Stoltenberg møtte Abbas i Ramallah. Det kom 2006-07 til sammenstøt mellom palestinske grupper i Gaza, i hva som 2007 utviklet seg til en avgrenset palestinsk borgerkrig.

Den politiske krisen som slik utviklet seg til borgerkrigsliknende tilstander, avstedkom flere forsøk på mekling. Forsøk på å etablere en nasjonal samlingsregjering, under forhandlinger i Syria i januar 2007, førte ikke til frem. Et krisemøte i Mekka, Saudi-Arabia i februar førte derimot til en avtale om å danne en felles regjering, under ledelse av statsminister Haniyeh. Den nye regjeringen besto av ni medlemmer fra Hamas, fem fra Fatah og ni fordelt på uavhengige og andre partier. Ledet av Hamas, ble den nye regjeringen fortsatt boikottet.

Til tross for Mekka-avtalen blusset nye kamper opp i Gaza, og avstedkom betydelige tap. Flere våpenhvileavtaler ble brutt. Kampene ble utkjempet vesentlig mellom medlemmer av ulike sikkerhetsstyrker, så vel som uavhengige islamistiske grupper. Da Hamas dannet regjering i 2006, beholdt Fatah, i strid med det palestinske lovverket, kontroll med store deler av sikkerhetsapparatet, særlig på Vestbredden, og Hamas bygde ut et eget militært apparat, under regjeringens kontroll. Harde kamper ble utkjempet i Gaza i juni 2007, da Fatah militært ble slått av Hamas, og langt på vei måtte oppgi området, hvorpå presidenten oppløste samlingsregjeringen. Abbas anklaget Hamas for å gjennomføre et militærkupp. Fatah svarte med arrestasjon av Hamas-medlemmer på Vestbredden Andre Hamas-medlemmer, og medlemmer av parlamentet, satt i israelske fengsler. Den spente situasjonen skapte frykt for en mer omfattende krig i regionen. Blant annet fryktet Egypt og Jordan en utvikling mer i islamistisk retning, knyttet til Iran, i Gaza; det samme fryktet Israel. For den palestinske kampen var det et betydelig tilbakeslag at Gaza ble kontrollert av Hamas, Vestbredden av Fatah – med to konkurrerende regjeringer, idet Abbas etablerte en overgangsregjering til erstatning for samlingsregjeringen han oppløste, med Salam Fayyad som statsminister, noe Haniyeh nektet å anerkjenne. Samtidig med oppløsningen av regjeringen utstedte Abbas et forbud mot partiet Hamas. Abbas tok også til orde for en internasjonal fredsstyrke til Gaza, forut for tidlige nyvalg, hvilket ble avvist av Hamas, som uttalte at en slik ville bli ansett som en okkupasjonsstyrke. Fayyad gikk i april 2013 av som statsminister, og ble i juni erstattet av Rami Hamdallah, som selv kunngjorde sin avgang etter bare to uker i stillingen.

I april 2014 inngikk al-Fatah og Hamas en avtale om å danne en samlingsregjering for et forent Palestina. Denne ble innsatt 2. juli 2014 til protester fra Israel, som avbrøt de pågående fredsforhandlingene som følge av samarbeidsavtalen.

Israel vedtok i september 2007 å gi Gaza status som fiendtlig område, for å kunne begrunne sanksjoner, noe som av Hamas ble oppfattet som en krigserklæring. Målet var iflg. Israel å svekke Hamas. Israelske styrker gjennomførte en rekke angrep mot mål i Gaza, dels ved beskyting og bombing, dels også med bakkeangrep, bl.a. en invasjon i desember. Etter egyptisk mekling ble en uoffisiell våpenstillstand mellom Hamas og Israel av seks måneders varighet inngått i juni 2008. Ved avtalens utgang i desember ønsket ikke Hamas å forlenge den - etter tidligere å ha foreslått en vesentlig forlengelse - idet organisasjonen anså at den israelske blokaden i seg selv var et brudd på avtalen. Deretter kom det på ny til voldshandlinger; rakettangrep fra Hamas og represalier fra Israel, som så utviklet seg til full krig.

I februar 2008 gjennomførte Israel operasjonen "Warm Winter" i det nordlige Gaza, som svar på rakettbeskytning, som for første gang inkluderte bruk av Grad-raketten, som rammet mål i Ashkelon. Den 27. desember 2008 gikk Israel til fullt militært angrep på Gazastripen, for å svekke Hamas og fremfor alt dens evne til å angripe Israel. Operasjon Cast Lead ble innledet med omfattende bombing fra luften, støttet av beskytning fra luft og sjø, forsterket av en bakkeinvasjon fra 3. januar 2009. Den 18. januar erklærte både Hamas og Israel ensidige våpenhviler, men ingen felles avtale, og Israel fullførte tilbaketrekkingen den 21. januar. Israel erklærte å ha nådd sine mål – å svekke Hamas – mens Hamas fremholdt at grupperingen ikke var slått, og de militære tapene var begrenset. Til kritikerne av den israelske krigføringen var FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, som etter et besøk til Gazastripen i januar 2009 fordømte ødeleggelsene. Under et besøk til Gaza i februar, uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at de systematiske ødeleggelsene av sivile mål vanskelig kunne anses som annet enn klare brudd på folkeretten. Norge fordømte tidlig både Hamas' voldsbruk som rammet sivile i Israel og Israels militære maktbruk i Gaza, som ble vurdert som helt ute av proporsjoner ift. den palestinske beskytningen av mål i Israel.

FN nedsatte i april 2009 en kommisjon for å undersøke evt. brudd på menneskerettighetene utført under krigen i Gaza (United Nations Fact Finding Mission on the Gaza Conflict), ledet av den sørafrikanske dommeren Richard Goldstone. Den la fram sin rapport i september, og anklaget både det israelske forsvaret og palestinske militsgrupper for krigsforbrytelser og mulig forbrytelser mot menneskeheten. Israel nektet å delta i kommisjonens arbeid, og fordømte konklusjonene, særlig anklagene om bevisste angrep rettet mot sivilbefolkningen. På dette punkt trakk Goldstone senere (2011) sine konklusjoner.  Det israelske forsvaret iverksatte egne undersøkelser etter krigen i Gaza.

Israelsk politikk overfor Gaza kom på nytt i internasjonalt søkelys i mai 2010, da israelske marinestyrker bordet seks sivile fartøyer i en humanitær konvoi på vei til Gaza, for å bryte den israelske blokaden og bringe inn forsyninger. Bordingen førte til sammenstøt, og til at ni aktivister ble drept. Skipene ble tvunget til israelsk havn, der passasjerene ble forhørt, arrestert eller deportert. Bordingen ble internasjonalt fordømt, og førte spesielt til et anstrengt forhold mellom Israel og Tyrkia. FN nedsatte i august et panel for å undersøke affæren, ledet av New Zealands tidligere statsminister Geoffrey Palmer. Komiteens rapport ble presentert i september 2011, og fastslo at Israels blokade av Gaza var legal i henhold til folkeretten, men at bordingen – i internasjonalt farvann, så langt unna blokadeområdet, med slikt omfang og uten forvarsel – var for kraftfull.

Etter samtaler i Kairo la Hamas og al-Fatah i mai 2011 fram en overraskende erklæring om forsoning, dels bygd på tidligere uttalelser. Avtalen åpnet for en enhetlig palestinsk regjering for hele selvstyreområdet, dvs. Vestbredden og Gazastripen, og en ny palestinsk ledelse. Overenskomsten ble framfor alt sett i sammenheng med den politiske utvikling i den arabiske verden, mer enn som utslag av endrede oppfatninger hos de palestinske grupperingene. Regimeendringer i flere arabiske land har endret det politiske landskapet også for de palestinske selvstyremyndighetene og for al-Fatah, som ikke minst mistet en nær alliert i Egypts president Hosni Mubarak. For Hamas var utviklingen i Egypt nærmest omvendt – med en styrket stilling for Det muslimske brorskap, som står Hamas nært. De egyptiske myndighetene under Mubarak hadde motarbeidet Hamas bl.a. gjennom grensekontroll mellom Gaza og Egypt. Tilsvarende var utviklingen i Syria høsten 2011 av stor betydning for palestinerne: Syria har tradisjonelt vært en støttespiller for PLO og palestinerne, men i senere år en alliert også av Hamas. Våren 2011 var det også bekymring for ny krig i Gaza, etter en bombeaksjon i Jerusalem i mars, og israelske angrep mot Gaza. Islamistiske grupper, formelt sett utenfor Hamas' kontroll, skjøt gjentatte ganger raketter fra Gaza mot mål i Israel i første halvdel av 2011; angrep Israel besvarte uten represalier fra Hamas. Samtidig var det tilfeller av beskytning fra Hamas – og israelske angrep som rammet Hamas-mål i Gaza. Andre palestinske grupper rettet også angrep mot Israel fra Gaza. I mars beklaget statsminister Netanyahu at sivile, inkl. barn, var blitt drept i israelske angrep.

I oktober 2011 ble det gjennomført en omfattende fangeutveksling, der vel tusen palestinske fanger ble frigitt mot at den israelske soldaten Gilad Shalit, som ble tatt til fange av Hamas på Gazastripen i 2006 ble satt fri. I november 2012 iverksatte Israel på ny en militær aksjon mot Gazastripen, Operasjon Pillars of Cloud, foranlediget av beskytning mot israelske mål. Kampene varte en uke før partene, Israel og Hamas, inngikk en våpenhvile som resultat av egyptisk mekling. Våpenhvilen varte ikke, og det kom til nye beskytninger – og i juli 2014 til en større konfrontasjon og en ny israelsk aksjon: Operasjon Protective Edge. Denne var rettet mot et nettverk av tuneller brukt for å kunne angripe Israel, og operasjonen var rettet mot å ødelegge denne infrastrukturen.

Se også artikkelen Gazastripens historie

President Abbas fremmet 23. september 2011 Palestinas søknad om medlemskap i FN, vel vitende om at USA ville nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Når palestinerne like fullt valgte å legge fram sin søknad ble det ansett som en demonstrasjon på utålmodighet ift. manglende vilje fra sentrale aktører, særlig Israel og USA, til virkelig å finne en forhandlingsløsning. En konsekvens av å ta spørsmålet om en palestinsk statsdannelse inn for FN, er at det blir formelt internasjonalisert, løftet ut av den bilaterale sfæren mellom palestinere og israelere, og med USA og Kvartetten som primæraktører på den diplomatiske arena.

Til tross for at USA under president Obama, såvel som Israel, også under statsminister Netanyahu, prinsipielt støtter en tostatsløsning, dvs. med etableringen av en selvstendig stat, argumenterte begge med at det ennå var for tidlig. Den israelske posisjonen var at man ikke kunne etablere en stat før det var inngått fred. Fra den palestinske ledelsens side har det over lengre tid vært arbeidet for å legge fundamentet for en statsdannelse, og bl.a. Norge argumenterte for at palestinsk statsbygging var kommet langt nok til at selvstendighet kunne anbefales. Norge stilte seg bak palestinernes søknad i sitt innlegg i FNs hovedforsamling, og søknaden ikke var uforenlig med videre forhandlinger. Verdensbanken framholdt allerede i september 2010 at selvstyremyndighetene var godt posisjonert til å etablere en stat i nær framtid. Parallelt med framskritt i statsbyggingen, kom de bilaterale forhandlingene til kort, hvilket bl.a. er tilskrevet en lite kompromissvillig linje fra statsminister Netanyahu, som på 1990-tallet bidro til at forhandlingene i kjølvannet av Oslo-prosessen stanset opp. Siste runde med forhandlinger, i 2010, førte heller ikke fram, og sett fra palestinsk side har særlig Israels uvilje mot å stanse den ulovlige bosettingen på den okkuperte Vestbredden bidratt til å undergrave troen på hensiktsmessigheten ved videre forhandlinger. Når andre forhandlingsrunde høsten 2010 brøt sammen, skyldtes det at Israel ikke ville utvide sin frysing av nybygging, heller ikke etter påtrykk fra USA. President Abbas, som er kjent for å søke forhandlingsløsninger, kunngjorde allerede da at en FN-søknad var et alternativ. President Obama var rede til å støtte en slik søknad allerede i 2011, men først som følge av videre forhandlinger, som imidlertid igjen stanset opp. Et argument mot støtte til Palestinas krav om selvstendighet og FN-medlemskap, var at palestinerne i 2011 fortsatt ikke var samlet bak én ledelse, og at Hamas og Fatah, til tross for tilnærminger, ikke hadde avklart sine mellomværender; Hamas - og mange andre palestinske organisasjoner - stilte seg heller ikke bak FN-søknaden. Et annet argument er at søknaden skjerper de internasjonale frontene, og bidrar til å sette særlig USA og Israel opp mot andre sentrale aktører, inkl. EU og Frankrike. I oktober 2011 ble Palestina tatt opp som medlem av FN-organisasjonen UNESCO.

Palestinerne har hatt en offisiell tilstedeværelse i FN siden 1974, da PLO fikk observatørstatus, og har siden ved flere anledninger fått utvidet sin status. Palestina-spørsmålet har i mangt sin opprinnelse i FN, som 1947 presenterte et forslag om deling av det britiske mandatområdet i én jødisk og én arabisk stat. Siden Israel ble opprettet 1948, har Palestina og Midtøstenkonflikten vært den kanskje vanskeligste enkeltsak FN har håndtert, med flere kriger og innsetting av fredsoperasjoner, og en rekke resolusjoner.

Som reaksjon på at fredsprosessen var gått i stå, og at den jødiske bosettingen på Vestbredden fortsatte, fremmet PLO i november 2012 et forslag for FNs hovedforsamling, om at observatørstatusen skulle oppgraderes til observatørstat uten stemmerett. 138 land stemte for; ni land stemte mot, og 41 avsto. Norge og de nordiske land var blant dem som stemte for; USA og Israel stemte mot. Motstanderne hevdet at beslutningen ville hindre en videre fredsprosess, noe som ble imøtegått fra flere hold, også av Israels tidligere statsminister Ehud Olmert. Fra norsk side ble holdningen blant annet begrunnet med ønske om å styrke den palestinske statsbyggingen på veien mot en selvstendig stat, og det ble besluttet å ta i bruk benevnelsen Palestina for de selvstyrte områdene, uten at dette innebar en anerkjennelse av en palestinsk stat.

Den israelske regjering svarte på beslutningen i FN med å kunngjøre 3000 nye bosettinger på okkupert palestinsk jord, samt å holde tilbake skatteinntekter innkrevd på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene. Beslutningene medførte internasjonal kritikk, derunder fra FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Også USA kritiserte beslutningen; USA stemte imidlertid mot resolusjonen i FN som oppgraderte palestinernes status.

Et resolusjonsforslag om godkjennelse av en palestinsk stat fremmet for FNs sikkerhetsråd i desember 2014 fikk ikke flertall. To land, Australia og USA, stemte mot forslaget, som blant annet satte en frist til 2017 for israelsk tilbaketrekking fra Gaza og Vestbredden – og ga partene ett år på å komme fram til en fredsløsning. Forslaget inkluderte også at Øst-Jerusalem skulle bli palestinsk hovedstad.

Helt siden etableringen av Israel 1948 har Norge spilt en relativt sentral rolle i Midtøsten, slik regionen har vært en viktig del av norsk politikk: Både arbeiderbevegelsen og kristne miljøer hadde nær tilknytning til den nye staten, senere har Norge vært en brobygger mellom israelere og palestinere, med en kulminasjon av rollen som tilrettelegger for fredsprosessen under den sk. Oslokanalen først på 1990-tallet.

Bakgrunnen for at Norge var i posisjon til å bringe partene sammen, var at norske politikere og organisasjonsmiljø hadde gode forbindelser på begge sider av konfliktlinjen. Forbindelsene til palestinerne var et resultat både av Norges deltakelse i FNs fredsbevarende operasjon i Libanon (UNIFIL) og bl.a. forskningsstiftelsen Fafos arbeid med levekårsundersøkelser i de okkuperte områdene. Etter hvert som fredsprosessen med utspring i Oslo-kanalen ikke førte fram, samt flere regjeringsendringer i Israel, ble Norges diplomatiske og politiske rolle svekket, selv om Norge var aktivt med i flere prosesser, ikke minst for å sikre de palestinske selvstyremyndighetene nødvendig finansiering. Norge er leder for giverlandsforumet for det palestinske området (Ad Hoc Liaison Committee, AHLC). Under en giverlandskonferanse i Paris i 2007, ledet av utenriksminister Jonas Gahr Støre, ble det lovet i alt USD 7,4 mrd. i bistand til de palestinske områdene i treårsperioden 2008-10, med størst bidrag fra EU og USA; Norge forpliktet seg til å yte USD 420 mill. over tre år. Konferansen kom i etterkant av Annapolis-møtet, for å gi ytterligere støtte til president Abbas og hans regjering - og ble avvist av Hamas.

De palestinske selvstyreområdene har gjennom flere år vært en av de største mottakere av norsk utviklingshjelp, og var 2010 den femte største mottaker av norsk bilateral bistand, med overføringer på 661,9 millioner kroner. Historisk og politisk er bakgrunnen for utviklingssamarbeidet en støtte til oppbyggingen av en egen palestinsk stat innenfor en tostatsløsning. Følgelig har institusjonsbygging vært et prioritert innsatsområde, eksempelvis til oppbygging av et palestinsk statistisk sentralbyrå og et kulturfond. Norsk bistand går dels som støtte til selvstyremyndighetene (bl.a. som budsjettstøtte overført via Verdensbanken), dels gjennom multinasjonale organisasjoner (inkl. FNs organisasjon for Palestina-flyktninger, UNRWA, ikke minst i Gaza), dels gjennom norske aktører aktive i Palestina og palestinske organisasjoner. Utdanning, energi og godt styresett er særlige innsatsområder.

Diplomatiske forbindelser mellom Norge og de palestinske selvstyremyndighetene ble opprettet i 1995. Da Palestina ikke er en selvstendig stat, har ikke Norge ambassade der, derimot et representasjonskontor i Ramallah på Vestbredden, ledet av en ambassadør; de palestinske myndighetene har diplomatisk representasjon i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.