kibbutz

Sionistbevegelsen var en ikke-religiøs nasjonalistbevegelse som jobbet for etableringen av en egen stat for jødene i det området som den gang var kjent som Palestina, en del av Det osmanske riket. For å tilkjempe seg retten til å etablere seg på landområdet behøvde sionistene å ta kontroll over jorda, og for å kunne overleve måtte de være selvberget. Organiseringen av arbeidskollektiv – en kibbutz – ble en effektiv måte å nærme seg begge disse målene. På kibbutzen ble jorda dyrket, mens folk levde sammen og investerte det de tjente tilbake i kibbutzen og fellesskapet. I tillegg til kibbutzen ble en lignende form for jordbrukskollektiv kalt moshav også etablert.

I tillegg til kibbutzens praktiske bidrag til etableringen av staten Israel var arbeidskollektivene også en miniatyrversjon av sionistbevegelsens drøm for den jødiske staten, at den skulle være en sosialistisk utopi hvor fysisk arbeid var en verdi i seg selv og folket skulle yte etter evne og få etter behov. De som bodde og jobbet på kibbutzen bidro med sin arbeidskraft og fikk tilbake det de trengte i form av mat, klær, husvære, barnepass og skolegang. Kibbutzen brukte det de tjente til å reinvestere i det utstyret som måtte trenges for å sørge for at neste periodes avling eller leveranse ble enda bedre.

Det var et vesentlig poeng at kibbutzen skulle klare seg med det den selv rådde over og dyrket fram. Den underliggende ideen var at dette ville hjelpe sionistbevegelsen med en av deres hovedutfordringer: å få de jødiske innvandrerne til å ta en større del i det fysiske arbeidet, slik som jordbruk, fiske, bygging og annet håndverk. En jødisk stat trengte en jødisk arbeiderklasse. Hvis den nye staten skulle overleve, kunne den ikke være avhengig av palestinsk arbeidskraft.

De jødiske immigrantene hadde ikke like mye erfaring med de karrige landbruksforholdene som de palestinske araberne, og arbeidet med jorda var hardt og uvant for de som kom til landet fra europeiske storbyliv. Sionistledelsen ville at det skulle lønne seg for jødiske arbeidsgivere å ansette jødiske arbeidstakere. I kibbutzen fikk jødiske innflyttere verdifull erfaring og trening med den type arbeid som måtte til for å bygge et land.

Kibbutzlivet var kjennetegnet ved å være et enkelt liv, hvor materielle verdier ble gitt lav prioritet. Verdien av fysisk arbeid ble dyrket, og ingen jobb, stor eller liten, ble gitt noen spesiell status. I den grad man fikk noe personlig lønn for arbeidet man la ned, var den lik for alle i kollektivet. Ved å rotere på arbeidsoppgavene skulle man hindre at enkeltpersoner ble for knyttet til akkurat én type arbeid.

På kibbutzen hadde ikke beboerne privat eiendom, og alle måltider, møter og sosiale arrangementer fant sted i fellesrom. Barna sov ikke med sine egne foreldre, men i egne sovesaler. Ordningen var et resultat av ideen om at i dette sosialistiske drømmesamfunnet skulle alt være et kollektivt ansvar; de som bodde der var en del av noe større enn sin egen familie. I dette lå også et kvinnefrigjørende ideal. Ved å overføre alle arbeidsoppgaver til det kollektive, både de som tilhørte familiesfæren og alt annet, behøvde ikke mor i huset å stelle hjemme, men kunne delta som sin mann i de arbeidsoppgaver som fantes på kibbutzen.

I denne tankegangen ble heller ikke barneoppdragelse overlatt til hvert foreldrepar, men var en oppgave for fellesskapet som alle andre arbeidsoppgaver. Alle barn mottok det samme – mat, utdanning, omsorg og nødvendig utstyr. Også her var det å gi etter evne og få etter behov som var definerende ideologi. Kun dager etter fødselen ble nyfødte spedbarn flyttet fra foreldrene til barnas fellesrom, der de deretter levde størsteparten av sine liv. Barna spiste sammen, lekte sammen, gikk på skole sammen og bidro med sine oppgaver til fellesskapet. Etter endt arbeidsdag besøkte de sine foreldre. Utover på 1980-tallet dreide denne kollektive barneoppdragelsen i en mer pragmatisk retning. Kibbutzenes gjøremåte har vært gjenstand for stor fagdebatt innen blant annet forskningsområder som barnepsykologi og pedagogikk.

Religion hadde liten plass i sionistbevegelsen, og de fleste kibbutzene var derfor i hovedsak ikke-religiøse. Etter 1930-årene vokste det fram noen religiøse kibbutzer, men disse forble i klart mindretall. Rundt 1948 var 10 av totalt 150 kibbutzer regnet som religiøse samfunn.

Kibbutzbeboerne – i Israel omtalt som kibbutzniks – regnes som landets pionergenerasjon. De bygde landet ved å dyrke det, stifte familier og etablere seg rundt omkring i området, de jobbet hardt og uten å være drevet av en jakt på materielle verdier. Livet på kibbutzen ble en effektiv reklame for staten Israel, og utover på 1950- og 1960-tallet ble kibbutzen også et eksotisk reisemål også for internasjonale sosialister, som dro dit for å arbeide side om side med de israelske kibbutznikene som en del av et idealistisk solidaritetsarbeid.

Ettersom mange av de som besluttet å flytte til eller etablere en kibbutz hadde en sterk ideologisk overbevisning om sosialismen og sionismens kraft, var de også sterkt politisk engasjert. Som samfunnsgruppe var kibbutzbeboerne overrepresentert i israelsk politikk og i landets nasjonalforsamling, Knesset.

I Israel dominerte arbeiderbevegelsen samfunnsliv og maktapparatet fram til 1977. Både det israelske arbeiderpartiet og andre venstrepartier hadde mange av sine støttespillere og aktive politikere i kibbutzniken. Israels mangeårige statsminister, den mektige arbeiderpartilederen David Ben-Gurion, flyttet for eksempel til kibbutzen Sde Boker i Negev-ørkenen, da han ikke lenger var aktiv i politikken. Etter hans død ble den enkle kibbutz-stua hans omgjort til museum, og årlig valfarter israelske samfunns- og politikktopper til Sde Boker for å hedre Ben-Gurion.

Kibbutzen spilte også en sentral rolle i Israels forsvarspolitikk. Flere av de tidlige kibbutzene som ble etablert etter 1948, ble strategisk plassert med tanke på å kunne forsvare landet. Flere av kibbutzene ble faktisk direkte etablert av det israelske forsvaret. Kombinasjonen av jordbruk og forsvar ble en effektiv måte for Israel å befolke strategisk viktige grenseområder, for eksempel i Jordandalen.

Den aller første kibbutzen som ble etablert var Degania i 1909. I perioden frem til andre verdenskrig kom omtrent 30 til. Etter at staten ble etablert i 1948 dukket stadig flere kibbutzer opp, og med økt levestandard og større barnekull økte antallet kibbutzniker betydelig.

Denne utviklingen fikk en brå brems på 1980-tallet, da kibbutzbevegelsen ble hardt rammet av Israels økonomiske problemer. Kibbutzene hadde tatt opp store lån for å invester i effektiviseringsutstyr, og da inflasjonen steg til dramatiske høyder kunne de ikke lenger betjene gjelden sin. Til tross for krisepakker og avtaler mellom staten og kibbutzbevegelsen ble det for vanskelig for flere av kollektivene å fortsette, og mange gikk konkurs. Senere har mange kibbutzer helt eller delvis privatisert driften, og dermed har mye av den sentrale kjernen av sosialistisk ideologi også forsvunnet. Yngre generasjoner flyttet fra kibbutzene, de som ble igjen var en aldrende befolking, og som et resultat sank produktiviteten i kollektivene ytterligere.

I 2021 var det rundt 260 kibbutzer registrert i Israel, med omtrent 117 000 beboere, altså rundt 1,7 prosent av Israels befolkning. Kibbutzene er ikke lenger en strategisk del av samfunns- og landbruksutvikling, politikk og forsvar av landet. I dag er det turisme, barnehagedrift, badebasseng, restauranter og andre servicenæringer som utgjør stammen i mange av kibbutzenes økonomi.

• Opprettelsen av staten Israel
• Israels historie
• Israels samtidshistorie
• sosialisme