Den gammelnederlandske litteraturen er gått tapt med unntak av noen fragmenter av en oversettelse av Salmenes bok. Man vet at Karl den store lot nedtegne førkristne kvad, men nedtegnelsene ble tilintetgjort under hans sønn Ludvig den fromme.

Først fra høymiddelalderen (1100-tallet) er nederlandsk litteratur bevart. Bare hos limburgeren Heinric van Veldeke med hans St. Servatius-epos (ca. 1170) og noen anonyme ridderepos fra den frankiske sagnkrets finnes preg av den tidlige middelalders livsfølelse. Middelalderens nederlandske kultursentrum lå imidlertid på sørnederlandsk (flamsk) område, og den middelnederlandske litteraturen er derfor behandlet under Belgia (litteratur).

Det nåværende Nederland er imidlertid ikke uten bidrag til denne litteraturen. På det rent skjønnlitterære området merker man seg særlig Willem van Hildegaersberch (ca. 1350–ca. 1408) med sin politiske og sosialt pregede diktning, og Dirc Potter (ca. 1370–1428). Større betydning hadde imidlertid den nordnederlandske litteraturen på det didaktiske og religiøse området. Mot slutten av 1200-tallet, samtidig med den store flamske didaktiker Jacob van Maerlant, skrev Melis Stoke sin Rijmkroniek van Hollant. Den største didaktiker og samtidig den første store nordnederlandske prosaforfatter var dominikaneren Dirc van Delf (Delft), som ca. 1400 skrev sitt omfattende verk Tafel van den kersten ghelove. Betydelige mystikere var Gheraert Appelmans og Geert (Gerrit) Groote, en disippel av den flamske mystikeren Jan van Ruusbroec. Groote grunnla bevegelsen Brødre av det felles liv, som var mer preget av senmiddelalderens nominalisme enn av høymiddelalderens skolastikk og derved forberedte humanismen og renessansen i Nederlandene. Av bevegelsens store navn må nevnes Hendrik Mande (ca. 1360–1431) og Thomas a Kempis, som for det meste skrev på latin og er den angivelige forfatter av den berømte Imitatio Christi (Kristi etterfølgelse). Utenfor bevegelsen hadde den omreisende folkepredikant Jan Brugman (ca. 1400–73) stor betydning. Han er også, ved siden av søster Bertken (Bertha) Jacobs van Utrecht (1427–1514), en av de få navngitte nederlandske diktere av senmiddelalderens karakteristiske åndelige lyrikk.

Det eldste drama fra det nåværende Nederland er et limburgsk mysteriespill, det såkalte Maastrichtse Paasspel fra 1300-tallet. For øvrig hører dramatikken hjemme hos de såkalte rederijkere, som fra senmiddelalderen og helt inn på 1600-tallet spilte en stor rolle i det litterære liv. Rederijkerdramaets viktigste typer var den allegoriske moralitet, det bibelske drama og den lavkomiske farse. Denne dramatikken er for en stor del anonym.

Samtidig med rederijkernes diktning på folkespråket ble Nederland med Erasmus fra Rotterdam et sentrum for humanismen, og det oppstod en omfattende humanistdiktning på latin. Georg Macropedius og Guilielmus Gnaphaeus regnes blant det europeiske skoledramaets største diktere. Skoledramatikerne tok sine forbilder i de gamle latinske komedieforfatterne, men bygde samtidig for en del på rederijkerdramatikken. Etter hvert gjorde humanismen seg gjeldende i rederijkerkretser. Tydelig er dette i Haarlemrederijkeren Lourens Jansz' sosialt pregede dramatikk, og i særlig grad hos Coornhert, som fulgte den flamske humanisten Justus Lipsius' nystoiske ideer, og hos Hendrik Laurenszoon Spieghel (1549–1612) og Roemer Visscher (1547–1620), kjent for sin emblembok Sinnepoppen (1614). Ved siden av humanistlinjen i nederlandsk litteratur er det også en renessanselinje som henter sin inspirasjon fra italiensk renessanse og den franske Pleiade. Nederlands første betydelige dikter her er Jan van Hout (1542–1609).

1600-tallet opplevde Nederland sin litterære gullalder. Rederijkerkamrene bestod fremdeles ved århundrets begynnelse, men mistet snart sin betydning, etter at flere av medlemmene under påvirkning av humanisme og renessanse brøt ut av rederijkertradisjonens snevre rammer og hevet morsmålsdiktningen opp på et høylitterært plan. Den latinske humanistdiktningens siste representanter, Hugo Grotius og Daniel Heinsius, spilte en stor rolle i denne utviklingen. Med Pieter Corneliszoon Hooft nådde nederlandsk renessanse sitt høydepunkt. Constantijn Huygens forente renessansens litterære idealer med kalvinistisk tro, mens Jacob Cats ble det kalvinistiske borgerskapets folkedikter. G. A. Bredero utviklet rederijkerfarsen til stor komedie. Joost van den Vondel ble en av den europeiske barokkdiktningens fremste representanter.

Etter Vondels død (1679) opplevde nederlandsk litteratur en nedgangsperiode. Den franske tragediestilen ble dominerende i tragediediktningen. Komedien derimot ble utviklet videre av Thomas Asselijn (1620–1701) og Pieter Bernagie (1656–99) og nådde på 1700-tallet, under innflytelse fra Molière, sitt høydepunkt hos Pieter Langendijk (1683–1756). Hubert Cornelisz Poot (1689–1733) og Willem van Zwaanenberg (1678–1728) er lyrikere. Justus van Effen (1684–1735) øvde gjennom sitt tidsskrift De Hollandsche Spectator en rasjonalistisk moraliserende kritikk. Hieronymus van Alphen innledet den estetiske kritikken i nederlandsk litteratur, og Jacobus Bellamy (1757–86) førte den videre i sitt tidsskrift De Poetische Spectator, mens Rhijnvis Feith (1753–1824) var den betydeligste representant for den tyskpåvirkede sentimentale diktning. Under innflytelse av den engelske brevromanen skrev Betje Wolff sammen med Agje Deken (1741–1804) den første betydelige nederlandske roman, Sara Burgerhart (1782).

På overgangen til 1800-tallet står den ruvende, men omstridte Willem Bilderdijk, som forener romantikk og kalvinisme i en ofte konvensjonell retorisk form. Under hans sterke innflytelse står jøden Isaäc da Costa. Romantikkens historiske roman fikk i Adriaan Loosjes (1761–1818), Aarnout Drost (1810–34), Jacob van Lennep (1802–68) og Anna Louisa Bosboom-Toussaint (1812–86) sine betydeligste representanter. Josephus Albertus Alberdingk Thijm betydde meget for den katolske intellektuelle emansipasjon. En karakteristisk borgerlig-hollandsk humor kommer til uttrykk hos Jacob Vosmaer (1783–1834), og særlig hos Nicolaas Beets med hans berømte novelle- og skissesamling Camera Obscura (1839). Stor betydning fikk romantikken ved sin inspirasjon til en fornyende bevegelse. Hovedmannen her var Everardus Johannes Potgieter, som 1837, sammen med Reinier Bakhuizen van den Brink (1810–65), stiftet det kritiske tidsskriftet De Gids, som fremdeles er et ledende tidsskrift i Nederland. I 1862 ble Conrad Busken Huet tidsskriftets leder.

Med Eduard Douwes Dekker (pseudonym Multatuli) fikk Nederland i 1860-årene sin første romanforfatter av stort format, og hans prosa danner, sammen med Busken Huets kritikk, det nødvendige grunnlaget for den store litterære fornyelsen som 1880 satte inn med «de beweging van 80», en bevegelse som gjorde seg gjeldende langt inn på 1900-tallet. Gjennom en rekke ganske unge diktere kom nederlandsk litteratur igjen opp på europeisk nivå. Fremst stod lyrikerne Jaques Perk, Willem Kloos, Herman Gorter, Hélène Swart og Albert Verwey, og blant prosaistene nyromantikeren Frederik van Eeden og naturalistene Lodewijk van Deyssel og Louis Couperus. Bevegelsens tidsskrift var De Nieuwe Gids. Man samlet seg om et litterært skjønnhetsideal (l'art pour l'art), diktningen skulle vurderes utelukkende under en estetisk synsvinkel. I 1890-årene gikk Frederik van Eeden inn for en religiøs kommunisme i Tolstojs ånd; Gorter gikk sammen med den unge Henriette Roland Holst, C. S. Adama van Scheltema og dramatikeren Herman Heijermans inn for en idealistisk marxisme, mens Verwey og P. C. Boutens i diktningen så veien til en dypere innsikt i tilværelsen. Med sitt tidsskrift De Beweging (1905) vendte Verwey seg mot en diktning uten filosofisk og etisk grunnlag. Fra kretsen om ham utgikk en lang rekke betydelige diktere, lyrikerne Geerten Gossaert, J. C. Bloem, P. van Eyck, Adriaan Roland Holst, Dèr Mouw, J. I. de Haan, J. Greshoff, Martinus Nijhoff, Victor E. van Vriesland og de nyromantiske romanforfatterne Arthur van Schendel, Nico van Suchtelen og Aart van der Leeuw.

Preget av ekspresjonisme, vitalisme og «ny saklighet» fremstod etter den første verdenskrig en sterkt europeisk orientert gruppe som brøt med den symbolistiske tradisjonen etter 1880-årsbevegelsen. I 1920-årene gjorde den seg sterkt gjeldende i lyrikken med ekspresjonisten Herman van den Bergh, vitalisten H. Marsman og den mer romantisk pregede J. Slauerhoff. I 1930-årene utgav Menno ter Braak og E. du Perron sammen med flamlenderen Maurice Roelants tidsskriftet Forum og samlet her en rekke av de fremste navn i Flandern og Nederland. De betydeligste nederlandske forfattere her er S. Vestdijk, F. Bordewijk og F. C. Terborgh. Utenfor kretsen, men i pakt med denne, finner man den særpregede Nescio, som i årtier greide å skjule sin identitet. Av en katolsk gruppe omkring tidsskriftet De Gemeenschap må nevnes lyrikerne Jan Engelman og Pierre Kemp, romanforfatterne Antoon Coolen og Herman de Man samt essayisten Anton van Duinkerken. Sosialistisk orienterte forfattere er Jef Last og Theun de Vries. Blant hovedskikkelsene like før og etter den annen verdenskrig må nevnes den surrealistiske og kristent pregede lyriker Gerrit Achterberg. Surrealisme finner man også hos Ed. Hoornik, mens M. Vasalis og Bertus Aafjes representerer en lyrikk i mer tradisjonell stil. Blant prosaforfatterne har særlig Anna Blaman vakt oppsikt og strid med sine problemromaner, likeså Hella S. Haasse med sine psykologiske og historiske romaner. Etterkrigsdebutanter av den eldre generasjonen er Maria Dermoût og Abel Herzberg, og først senere utkom brev og dagboksnotater av den jødiske Etty Hillesum, som døde i Auschwitz 1943.

I 1950 begynte etterkrigsgenerasjonen for alvor å gjøre seg gjeldende. Blant lyrikerne, som for sine vidtgående formmessige eksperimenter henter inspirasjon fra Achterberg og den flamske ekspresjonisten Paul van Ostaijen, merker man seg navn som Lucebert, Remco Campert, Simon Vinkenoog, Ellen Warmond, J. G. Elburg, Paul Rodenko og Gerrit Kouwenaar, og blant prosaistene G. K. (van het) Reve, Bert Schierbeek, Willem Frederik Hermans, Cees Nooteboom og Harry Mulisch. 1960-årene brakte en del nye navn, bl.a. Jan Wolkers, Jacques Hamelink, Geert van Beek, Andreas Burnier og lyrikerne Judith Herzberg og Rutger Kopland. Nyere romanforfattere er J. Bernlef (pseudonym for Hendrik Jan Marsman), Louis Ferron, A. F. Th. van der Heijden, Arthur Japin, Gerrit Krol, Marcel Möring, Nicolaas Matsier, Margriet de Moor, Connie Palmen, Thomas Rosenboom. Et påfallende trekk ved dagens nederlandske litteratur er innslaget av immigrantforfattere: Kader Abdolah, Abdelkader Benali, Hafid Bouazza, Moses Isegawa og Lulu Wang.

Dramatikken står ikke sterkt i Nederland. Den fremste dramatiker i samtidens nederlandskspråklige litteratur, flamlenderen Hugo Claus, virket en tid i Amsterdam som «husdikter» for hovedscenen der. Av egne dramatikere merker man seg Eduard Hoornik.

Om litteraturen på frisisk, se frisere (litteratur).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

22. februar 2010 skrev Sven Ånensen

De fleste kilder oppgir 1824 som dødsår til Jacob Vosmaer.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.