Germanske stammer i det som i dag er Nederland og Belgia ble kristnet på 400-tallet (frankerne) og på 800-tallet (friserne og sakserne). I senmiddelalderen var Nederland sentrum for klosterlignende grupper av legmenn (begarder) og legkvinner (beginer) som la vekt på den indre gudsopplevelse og bibellesning på folkespråket, og i renessansen fantes en katolsk humanisme (Erasmus Roterodamus). Reformasjonen fikk stor tilslutning, særlig i de sørlige provinsene (Flandern, nå i Belgia), der den reformerte (kalvinistiske) kirke raskt ble dominerende, men også gjendøpersekter (f.eks. mennonitter) fikk betydelig tilslutning. Da de nordlige provinsene dannet en selvstendig republikk i 1579, ble denne dominert av kalvinistene og den reformerte kirke fikk offisiell status, mens de sørlige provinsene, som var under spansk styre, igjen ble katolske.

Dette religionsskillet mellom nord og sør har fortsatt frem til moderne tid, idet den katolske kirke står sterkest i sør (og er dominerende i Belgia), mens den reformerte kirke preger resten av landet. En liberal lovgivning i Nederland på 1600-tallet gjorde det mulig for jøder å slå seg ned der. I 1815 ble Nederland et kongedømme, men stat og kirke (den reformerte kirke) ble atskilt i 1848. I 1857 fikk katolikker rett til å bli embetsmenn, og konfesjonsbundet religionsundervisning ble avskaffet i offentlige skoler.

Det finnes flere reformerte kirkesamfunn, med tilslutning av til sammen 23 % av befolkningen, mest i nord. Den største er den tidligere nasjonalkirken (Nederlandse Hervormde Kerk), som har tilslutning fra 15 % av befolkningen. Den katolske kirken omfatter 32 %. 4,3 % er muslimer, mens en ganske stor del av befolkningen oppgir å ikke tilhøre noe religionssamfunn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.