Justus Lipsius var en flamsk humanist. Han ble utdannet i et jesuittkollegium i Köln, senere i Italia. I 1572 ble han professor i Jena, i 1576 professor i Leuven, men fulgte i 1578 de sørnederlandske flyktningene til Holland og ble professor i Leiden. Her utviklet han sin nystoisistiske filosofi. Han flyktet i 1597 tilbake til Sør-Nederlandene, ble igjen professor i Leuven, hvor han ble til sin død.

Lipsius ansees som humanismens største oldtidsforsker og tekstkritiker. Særlig kjent er hans utgaver av Tacitus (1574) og Seneca (1605). Stor betydning har han hatt med sitt hovedverk De Constantia (1584), nystoisismens grunnleggende verk, som helt opp mot vår tid har opplevd utallige nyutgaver og oversettelser til de fleste vesteuropeiske språk. Lipsius søker her en syntese av kristendommen og Senecas filosofi.

Foruten religiøse og historiske skrifter utgav han i de senere år de betydelige verker Manducatio ad Stoïcam Philosophiam (1604) og Psychologia Stoïcorum (1604). Opera Omnia i 7 bd., utg. Antwerpen 1614.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.