antifascisme

Antifascisme betegner en ideologi og politiske handlinger som fordømmer og har som mål å bekjempe fascisme (herunder nazisme). Den hadde særlig stor betydning i Europa i 1930-årene.

Sentralt i antifascistiske bevegelser er forståelsen av at fascisme ikke kan gjøre krav på politisk legitimitet fordi den står for dyrkelse av maktovergrep og vold rettet mot svake grupper. Det hevdes at fascismen bryter med rettsstatens prinsipper, representerer rasisme (for eksempel jødeforfølgelse) og et negativt menneskesyn og står for udemokratiske styreformer (ettpartistat og diktatur). På den andre siden finnes det antifascistiske retninger som innser at politiske partier i et liberalt demokratisk system også kan romme strømninger som er fascistoide, og at det er vanskelig å innføre et totalforbud mot fascistiske partier.

Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland etter det gode parlamentsvalget i 1933 førte til at NSDAP (Nazipartiet) gjennomførte en svært systematisk og organisert forfølgelse av sosialdemokrater og kommunister, med vold, fengslinger, drap og mange i eksil som resultat. Hele venstresiden i Tyskland ble langt på vei utradert, og den sosialistiske arbeiderbevegelsen forsvant som politisk kraft. Dette skapte en sjokkeffekt på arbeiderbevegelsen i hele Europa, og mante fram en sterk følelse av at arbeiderbevegelsen og sosialister av ulike avskygninger måtte føre en felles eksistenskamp overfor trusselen fra høyre. Fascismen ble ansett for å være et fenomen som gjennomsyret alle borgerlige partier, og ble knyttet til kapitalismen som system.

I 1933 og 1934 oppsto det en sterk polarisering mellom den borgerlige og den sosialistiske siden, og to samfunnssystemer sto mot hverandre. Ungdom i konservative partier kom til å uttrykke sympati for fascismen og kjempet i gatene mot sosialistisk ungdom. De mest dramatiske reaksjonene var omfattende og væpnede sosialistiske revolter i Spania og Østerrike i 1934 der sosialdemokratene spilte en sentral rolle. Revoltene førte til borgerkrigslignende tilstander, og de ble til slutt slått ned etter store tap av menneskeliv.

I Belgia og Frankrike kom radikaliseringen til uttrykk i en serie med massestreiker og soldatdeserteringer som samlet venstresiden. I Danmark og Sverige vokste det fram elementer av militant antifascisme som både sosialdemokratene og kommunistene sto bak, med regulære gateslag som resultat, mens Norge i langt mindre grad opplevde en organisert militaristisk antifascisme på venstresiden.

Komintern i Moskva, Sovjetunionen forsøkte å styre de ulike kommunistorganisasjonene til å føre en kamp mot fascismen. Imidlertid kom Sovjetunionen til å gjøre sosialdemokratene til hovedfienden, og kommunistene valgte å definere sosialdemokrater som sosialfascister og som en del av det borgerlige samfunnet og den fascistiske faren. Dette førte til en dyp splittelse mellom sosialdemokrater og kommunister, og ikke minst til at kommunistene ble marginalisert og støtt ut av arbeiderbevegelsen i flere land.

I de nordiske land, Benelux-landene, Frankrike, Storbritannia og i flere østeuropeiske land, slik som Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Hellas, kom de konservative partiene etter hvert til å markere en avstand til fascismen. Det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland kom mot slutten av 1930-årene til å utgjøre en stor utenrikspolitisk fare for sine naboland. Den andre verdenskrig i 1939–1945, og i 1941 også med Sovjetunionen og USA som deltakere på alliert side, må sees som et stort oppgjør med fascismen som system, selv om også maktpolitiske forhold spilte avgjørende inn. Det gjaldt både for et kommunistisk land som Sovjetunionen og for de liberale demokratiene USA, Storbritannia og Frankrike. Tysklands og Italias nederlag våren 1945 betydde at et politisk system og en ideologi var knust.

Hitlers og NSDAPs maktovertakelse i januar 1933 førte til at både Det norske Arbeiderparti (DNA) og Norges kommunistiske parti (NKP) mobiliserte retorisk og i propaganda, og førte en klar aktivistisk linje. Våren 1933 ble Nasjonal Samling (NS) stiftet under ledelse av Vidkun Quisling. 

Også Norge ble en del av en kortvarig radikalisering av venstresiden, som ikke bare munnet ut i skjerpet fienderetorikk mot den borgerlige siden, men også i en del demonstrative, fysiske aksjoner i offentlige rom og bruk av organisatoriske former og propaganda etter tysk modell. For både DNA og NKP framsto fascismen nå som en overhengende fare, ikke minst fordi den hadde mer eller mindre støtte fra borgerlige partier. Nå sto to systemer mot hverandre – sosialisme mot kapitalisme – der ett av systemene ville gå seirende eller tapende ut. Derimot kom ingen av partiene til å oppfordre eller støtte voldshandlinger mot fascismen og det kom ikke i stand militante organisasjoner, men ungdommer i begge partier søkte bevisst å forstyrre og ødelegge NS-møter. Det kom til voldelige sammenstøt, også mellom sosialistisk ungdom og ungdom som hørte til partiet Høyre.

DNA, og ikke minst Oslo Arbeiderparti, stilte seg bak agitasjon og store folkemøter. I tillegg må DNAs krisepolitikk sees som et uttrykk for ønsket om drastiske tiltak innenfor det parlamentariske system for å demme opp mot fascismen. Den økonomiske krisen kunne føre mange arbeidere og andre sosiale grupper over til fascismen og til den borgerlige reaksjonen. Imidlertid viste året 1933 for DNA også klare tegn til en forsterket høyredreining og tilnærming til det borgerlige samfunn. Den revolusjonære ideologien hadde lenge vært under sterkt press, og flere av DNAs sentrale aktører hadde i realiteten for lengst forlatt den, og utøvde den som tom retorikk.

Allerede i 1933 dempet DNA kritikken mot de borgerlige partiene, og fascismen ble mer og mer ansett som et fenomen isolert fra kapitalismen. Partiet ble nå mer og mer avhengig av støtte fra de borgerlige partier i sin streben etter regjeringsmakten. DNA dannet regjering i 1935 etter kriseforlik med Bondepartiet i 1933 og fikk etablert parlamentarisk støtte. Tilnærmingen til den borgerlige siden fikk også næring av at avisen Aftenposten valgte å ta avstand fra Nasjonal Samling (NS) med stor tydelighet sommeren 1933, og av at sentralstyret i Høyre i slutten av august 1933 i sterke ordelag fordømte NS og avviste ethvert samarbeid med partiet.

Når NS søkte et samarbeid med de andre borgerlige partiene i 1933, hadde de gode grunner for å gjøre slike framstøt. Sympatien for NS var stor innen Bondepartiet, Frisinnede Venstre (fra 1932 Frisinnede Folkeparti) og Høyre. Mange lokallag ønsket samarbeid med NS. Bergen Høyre valgte å bryte med Høyre sentralt for å inngå listesamarbeid med NS. I Trondheim var det sterke krefter som sa ja til invitten fra NS, men de valgte å følge sentralmøtets vedtak som sa nei til listesamarbeid.

Derimot kom Unge Høyre og Den Konservative Studenterforening i 1933 og 1934 til å uttrykke sterk støtte til de politiske ideene som Adolf Hitler og naziregimet i Tyskland sto for. Unge Høyre maktet også å få ført inn partiprogrammet flere viktige tanker om organisering av statsstyret hentet fra Tyskland. Ledelsen i Høyre – særlig generalsekretær Harald Gram og partiformann Carl Joachim Hambro – måtte ta et oppgjør med sine ungdomsorganisasjoner. De sto for avnazifisering av partiet. Ledelsen fikk brakt ungdomsorganisasjonene tilbake i folden og til å bryte ut av det som hadde vært en sterk tilnærming til Nazi-Tyskland. 

NS forsøkte til å begynne med å framstå som et parti som ikke hadde tilknytning til nazisme, og antisemittismen var også fram til 1935 dempet. Likevel ble NS oppfattet som et tydelig fascistisk parti. I 1933 gjorde NS seg sterke forhåpninger om å kunne få i gang et valgsamarbeid med de andre borgerlige partiene. Dette framstøtet lyktes bare i begrenset grad, med spredte regionale og lokale listeforbund med Bondepartiet og Frisinnede Venstre. Fra 1935 kom Quisling til å markere en mye sterkere nazistisk linje og med tydelig tilknytning til Nazi-Tyskland, og ikke minst ble antisemittismen nå markant i propagandaen.

Den svært lave oppslutningen for NS ved stortingsvalget samme år punkterte mye av frykten for den norske fascismen. Fra 1934 og utover kom også NS til å rette harde angrep mot de borgerlige partiene, noe som isolerte og marginaliserte partiet permanent. 

Både NS og NKP demonstrerte ved valget i 1936 at de som partier syntes å være dømt til undergang. Stortingsvalget i 1936 fjernet all tvil om at både den røde og den brune faren var over i Norge. En sosialdemokratisk orden var i ferd med å feste seg med en stabil, høy velgeroppslutning for DNA og med tillit fra den borgerlige blokken. AFL (Arbeidernes faglige landsorganisasjon) kom til å engasjere seg sterkt i hjelpearbeid i Spania under borgerkrigen, og Norsk sjømannsforbund deltok i boikottaksjoner. DNA var bundet av sin rolle som regjeringsparti, men utenriksminister Halvdan Koht kom til å markere kjølighet overfor Tyskland, noe som ble oppfattet som provoserende av naziregimet.

Et helt unikt og avvikende fenomen i 1930-årenes norske antifascisme ble den hemmelige, sovjetinitierte Wollweber-organisasjonen (senere Osvald-gruppen), som besto av kommunistiske sjøfolk og med hovedbase i Oslo. Wollweber-organisasjonen sto bak senking av flere skip fra nazistater i årene 1937–1939.

Vidkun Quislings statskupp som NS-leder 9. april 1940 i samforståelse med tysk okkupasjonsmakt meldte seg som en helt uventet begivenhet under den første dagen i det tyske felttoget i Norge. Men oppslutningen om NS i Norge ble også under andre verdenskrig nokså begrenset, og bekreftet et mønster fra 1930-årene.

I Vest-Tyskland skjedde oppgjøret med nazismen i regi av de alliertes rettsapparat. De allierte søkte å gjennomføre et avnazifiseringsprogram, men i Vest-Tyskland ble dette opplevd som en plikt pålagt ovenfra, og ble til dels trenert. I praksis kom behovet for kontinuitet i bemanningen av rettsvesen og universitetene til å begrense avnazifiseringen. I Øst-Tyskland gjennomførte kommunistene en mer hardhendt og systematisk avnazifisering. I begge de tyske statene ble det innført forbud mot å stifte fascistiske partier.

Oppgjøret med fascismen i Italia ble mindre gjennomført enn i Tyskland, og her var kontinuiteten med fascismen sterkere. Også i Italia kom det forbud mot partistiftelser for fascistiske partier. Imidlertid ble dette senere omgått både i Tyskland og Italia gjennom at miljøer opererte med ulike partinavn som ikke henspilte på fascisme/nazisme, men som representerte nyfascistiske retninger.

I 1980- og enda mer 1990-årene vokste det fram nyfascistiske miljøer i Europa, samtidig som venstresiden mobiliserte mot antifascistiske miljøer. Direkte aksjon i gatene, ofte voldelig sammenstøt som mål, ble et viktig kjennetegn ved antifascismen. I Norge ble miljøet i det okkuperte huset og samlingsstedet Blitz i Oslo et hovedsenter for antifascismen. 

• fascisme
• arbeiderbevegelse
• Osvald-gruppen
• kirkekampen

• Borgersrud, Lars, Wollweber-organisasjonen i Norge, doktoravhandling (Oslo 1997).
• Brevig, Hans Olaf og Ivo de Figueiredo, Den norske fascismen. Nasjonal samling 1933–1940 (Oslo 2002), s. 198–199.
• Dørum, Knut, De rødes kamp mot fascismen i Norge i 1930-årene, Historisk tidsskrift (finsk) 1/2017, s. 75–113.
• Horn, Gerd-Rainer, European Socialists Respond to Fascism. Ideology, Activism and Contingency in the 1930s (New York 1996).
• Krautwald, Charlie Emil, Kampklar. Antifascistisk mobilisering og militante kampmidler på den danske venstrefløy 1930–36, masteroppgave i historie (København 2016)
• Lundberg, Victor og Johan A. Lundin, ‘Med et valdsamt knytnävslag och en välriktad spark? SSU och den nazistiska utmaningen 1933’, Arbetarhistoria, 2014: 1–2 (2014), side 32–37.
• Saarela, Tauno, Suomalaisen kommunismin synty 1918–1923 (Helsinki 1996), side 120–130 og 179–186.