antifascisme

Antifascismen har sin opprinnelse i mellomkrigstidens Tyskland, og sprang ut ifra Tysklands kommunistiske parti (KPD) i 1932 som et forsøk på å danne bred motstand i venstresiden mot nazismens fremvekst. Dette resulterte i organisasjonen Antifaschistische Aktion, som skulle bedrive direkte motstand mot fascismen og kapitalismen.

Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland etter parlamentsvalget i 1933 førte til at hans parti (NSDAP) gjennomførte en svært systematisk og organisert forfølgelse av sosialdemokrater og kommunister, med vold, fengslinger, drap og mange i eksil som resultat. Dette skapte en sjokkeffekt på arbeiderbevegelsen i hele Europa, og mante fram en sterk opplevelse av at arbeiderbevegelsen og sosialister av ulike avskygninger måtte føre en felles kamp overfor trusselen fra høyre.

Fascismen ble ansett som et fenomen som gjennomsyret alle borgerlige partier, og ble også knyttet til kapitalismen som system. Det politiske spekteret i Europa var på denne tiden høyst polarisert mellom kommunismen på den ene siden og nazismen og fascismen på den andre. Dette gjorde at arbeiderbevegelsens mobilisering mot nazismens vekst ble en kamp om egen eksistens. Antifascismen var dermed i sin opprinnelse en bevegelse som samlet den politiske venstresiden mot en felles fiende.

I Norge førte Hitlers og NSDAPs maktovertakelse i januar 1933, og stiftelsen av Nasjonal Samling (NS) under ledelse av Vidkun Quisling noen måneder senere, til at både Det norske Arbeiderparti (DNA) og Norges kommunistiske parti (NKP) mobiliserte retorisk og i propaganda, og førte en klar aktivistisk linje. Mobiliseringen førte til skjerpet fienderetorikk mot den borgerlige siden, men også til en del demonstrative, fysiske aksjoner i offentlige rom og bruk av organisatoriske former og propaganda etter tysk modell. For både DNA og NKP framstod fascismen nå som en overhengende fare. Ingen av partiene oppfordret til eller støttet voldshandlinger mot fascismen, og det kom ikke i stand militante organisasjoner, men ungdommer i begge partier søkte bevisst å forstyrre og ødelegge NS-møter. Det kom til voldelige sammenstøt, også mellom sosialistisk ungdom og ungdom som tilhørte partiet Høyre. DNA, og ikke minst Oslo Arbeiderparti, stilte seg bak agitasjon og store folkemøter.

Siden antifascismen eksisterte i kraft av å være en motreaksjon, svant den hen etter de alliertes seier over nazismen og fascismen etter andre verdenskrigs avslutning i 1945. Sovjetunionen benyttet seg imidlertid av antifascismen som et virkemiddel for å skape et kollektivt minne av seieren over nazismen, og fremmet det som en sentral del av den sovjetiske identiteten.

Antifascismen hadde en gjenoppvåkning i Vest-Europa på 1980-tallet som en respons på tiltagende nynazistiske strømninger i en rekke europeiske land. Mens antifascismen før 1945 bestod av bred og sivil motstand mot institusjonalisert fascisme og nazisme, var antifascismen på 1980-tallet karakterisert av autonome og radikale bevegelser som konfronterte nynazistiske og nasjonalistiske grupperinger på gateplan.

Denne nye formen for antifascisme ble utviklet av den autonome venstresiden og var inspirert av punk-bevegelsens «gjør det selv»-logikk, anarkisme og antiautoritære prinsipper. Autonome grupper er grunnleggende skeptiske til institusjonell partipolitikk og fremhever heller direkte politiske aksjoner. Et sentralt argument i legitimeringen av denne antifascismen var at staten og politistyrker ikke var skikket til å bekjempe fascismen, ettersom de var en del av systemet som hadde tillat fascismen å vokse.

Selv om den nye formen for antifascisme aksjonerte mot nye former for fascisme og nazisme, lot de seg likevel inspirere av Antifaschistische Aktion i Tyskland på 1930-tallet. Ved å benytte seg av de samme logoene, slagordene og taktikkene knyttet man seg direkte til mellomkrigstidens etos og gjorde antifascismen til en varig bevegelse som overskred tid og sted. På denne måten kunne antifascister plassere seg i en større sammenheng og ta til seg historiske erfaringer. Selv om den nye antifascismen lot seg inspirere av mellomkrigstidens kamp mot fascisme, var disse bevegelsene aldri direkte sammenkoblet.

I offentligheten ble den moderne antifascismen synlig gjennom såkalte Black Bloc-taktikker. Black Bloc innebærer at aktivister kler seg i svarte klær og ansiktsmasker under demonstrasjoner. I praksis gir dette aktivister muligheten til å unngå represalier fra politi og meningsmotstandere gjennom felles uniformering og anonymisering.

I Norge var den antifascistiske bevegelsen knyttet til Blitzhuset i Oslo, som fungerte som et samlingspunkt for radikal politisk aktivisme og alternative subkulturer. Det var i dette miljøet den norske fraksjonen av Antifascistisk Aksjon (AfA) ble grunnlagt i 1994. AfAs mål er å være en militant og direkte respons på økningen av nynazistiske grupperinger i Norge. På 1980- og 1990-tallet var det mange fysiske konfrontasjoner mellom antifascister og nynazister. På denne tiden var en rekke nynazistiske og høyreekstreme grupper aktive i Norge, eksempelvis Viking, Boot Boys og Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI). Flere av disse bekjente seg til skinheadkulturen, og nynazister og antifascister hadde dermed samme subkulturelle opprinnelse. Dette bidro til at konflikten mellom dem tidvis utspilte seg mellom rivaliserende skinheadgjenger.

Norske Antifascistisk Aksjon er del av en transnasjonal bevegelse som ikke anser landegrenser som hindre for internasjonal solidaritet og støtte i kampen mot fascisme. Denne solidariteten viser seg eksempelvis i form av informasjonsdeling, erfaringsutvekslinger, deltakelse i demonstrasjoner på tvers av landegrenser, og økonomisk bistand ved bøteleggelser. I Europa er moderne antifascisme særlig utbredt i land som tidligere har opplevd fascistiske regimer, som Tyskland, Italia (se fascismen i Italia), Spania og Hellas, men også i enkelte andre land som Danmark og til dels Sverige. Moderne antifascisme er også utbredt i flere tidligere østblokkland som Tsjekkia og Polen.

Aktivitetsnivået til nynazistiske grupper i Norge ble betydelig redusert etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Uten tydelige fiender på gateplan ble også aktivitetsnivået til norske antifascister redusert det neste tiåret. Likevel bestod den antifascistiske aktivismen i radikale og anti-kapitalistiske grupperinger, som for eksempel Motmakt, grunnlagt i 2009.

Den moderne antifascistismen har møtt kritikk fra flere hold. En sentral kritikk bygger på antifascismens legitimering av vold som politisk virkemiddel. Kritikere vil påstå at vold ikke er legitimt i et demokrati og at meningsmotstandere burde møtes gjennom fri meningsbrytning. Antifascister hevder på sin side at vold er legitimt som selvforsvar, også på samfunnsnivå. Antifascister argumenterer for at historien viser at fascisme ikke effektivt bekjempes gjennom diskusjon, da det gir den mulighet til å vokse gjennom manipulasjon av sårbare grupper. Ifølge antifascister må denne mekanismen bekjempes for enhver pris, da tanken forutsetter at små fascistiske grupperinger er grunnleggende voldelige mot demokratiets grunnprinsipper og minoritetsgrupper.

Antifascismen har også blitt kritisert for sitt forhold til ytringsfrihet for meningsmotstandere. Et antifascistisk mål er å ikke tillate høyreekstreme stemmer i offentlig rom, også kalt no-platforming. En vanlig kritikk av dette målet er at det å stanse ytringer i offentlig rom kan ha en radikaliserende effekt fordi det kan skape en opplevelse av at demokratiske virkemidler, som frie ytringer, ikke er tilgjengelige og dermed legitimere ikke-demokratiske virkemidler, som vold. Sentralt i den antifascistiske tankegangen ligger imidlertid tanken om at høyreekstreme ytringer ikke anerkjennes som legitime meninger fordi de uttrykkes på bekostning av minoriteters og meningsmotstanderes menneskeverd.

• fascisme
• nyfascisme
• høyreekstremisme
• radikal
• arbeiderbevegelse