Jawaharlal Nehru

Faktaboks

Jawaharlal Nehru
Uttale
nˈehru
Født
14. november 1889, Allahabad, India
Død
27. mai 1964, New Delhi, India
Nehru var en av lederne i Indias frigjøringsbevegelse, og ble det selvstendige Indias første statsminister i 1947, en stilling han hadde til sin død i 1964. Her fotografert under hans Norgesbesøk i 1957.

Jawaharlal Nehru

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Jawaharlal Nehru var en indisk politiker og statsminister. Han var blant de mest betydningsfulle politikerne i kampen for indisk uavhengighet fra Storbritannia, og var det selvstendige Indias første statsminister fra 1947 til sin død i 1964. Nehru var helt sentral for utviklingen av den indiske nasjonalstaten og det parlamentariske demokratiet i landet.

Nehru var far til Indira Gandhi og morfar til Rajiv Gandhi, som begge ble statsministere i India.

Bakgrunn og tidlig karriere

Jawaharlal Nehru ble født i Allahabad 14. november 1889, som eldste barn av Motilal Nehru og Swarup Rani Nehru. Familien var velstående og politisk aktiv. Hans far, Motilal Nehru (1861–1931), var en anerkjent politiker og jurist. Som ledende skikkelse i den indiske uavhengighetsbevegelsen var Motilal partiformann i Kongresspartiet i periodene 1919–1920 og 1928–1929, og forfattet i 1928 et utkast til en dominion-forfatning for India, som det første tilfellet av en konstitusjon skrevet av indere selv.

Jawaharlal Nehrus barndom og oppvekst var preget av den særlige politiske aktiviteten faren hans var involvert i, og dessuten materiell luksus og en vestlig livsstil. Familien ble beskrevet som aristokratisk. Jawaharlal ble i ungdommen opptatt av nasjonalistiske ideer. Han fikk engelskspråklig hjemmeundervisning fram til familien sendte ham til England for videre utdannelse. I 1905 fikk han opptak ved den berømte skolen Harrow og gikk deretter videre til Trinity College ved Cambridge, hvor han studerte bredt. Etter påfølgende jusstudier i London vendte han tilbake til India i 1912.

Tilbake i India praktiserte Jawaharlal Nehru en kort periode som jurist ved høyesteretten i Allahabad. Han giftet seg med Kamala Kaul i 1916 og fikk i 1917 deres eneste barn, Indira, som senere ble indisk statsminister. Kamala Nehru døde av tuberkulose i 1936.

I de første årene etter tilbakekomsten til India tok Jawaharlal Nehru også del i møter med Kongresspartiet, men ble ikke umiddelbart videre aktiv og beskrev selv møtene som «rikmenns teselskaper». Det var først i 1919 med massakren ved Jallianwala Bagh i Amritsar, der flere hundre ubevæpnede indiske sivile ble skutt og drept av britiske tropper, at hans politiske engasjement ble intensivert. Han var med i komiteen som Kongresspartiet nedsatte for å granske massakren, og kom ut av denne erfaringen overbevist om at det britiske styret i India var barbarisk og måtte avsluttes.

Politisk modningstid

Jawaharlal Nehru (til venstre) og Mahatma Gandhi var de mest sentrale politikerne i kampen for uavhengighet fra Storbritannia. Foto fra 1946.
Av /AP Photo/NTB.
Nehru med datteren Indira Gandhi og barnebarna Rajiv og Sanjay Gandhi. Foto fra slutten av 1940-årene.

I perioden 1920 til 1947 var Nehru fullstendig dedikert til den indiske frigjøringskampen. Det var først gjennom egne erfaringer med å besøke protesterende bønder på landsbygda i 1920 at han begynte å lære om landets befolkning utenfor byene. Frem til dette tidspunktet var perspektivet hans langt på vei preget av den avskjermede, vestlige og velstående urbane oppveksten. Sterke inntrykk av fattigdom blant bønder og undertrykking fra den britiske koloniadministrasjonen ble formende for Nehrus videre tenkning og politisk virke.

Disse opplevelsene blant bøndene fikk Nehru til å se nødvendigheten av ikkevold («ahimsa»). Dette skjedde altså uavhengig av den sterke og vedvarende innflytelsen han snart kom til å oppleve fra frigjøringslederen Mahatma Gandhi. I 1921 ble Nehru del av ikke-samarbeidskampanjen som Gandhi ledet. De to mennene innledet snart et nært vennskapsforhold og samarbeid som kom til å vare resten av Gandhis liv, til tross for politiske og personlige spenninger. Kort tid etter ble Nehru for første gang fengslet. Under frigjøringskampen ble han fengslet flere ganger, til sammen i ni år.

I 1926 reiste Jawaharlal Nehru med kone og datter til Europa. Der tok han del i politiske møter og i 1927 deltok han i en viktig anti-kolonialistisk og anti-imperialistisk konferanse i Brüssel, hvor han møtte venstreorienterte aktivister og politikere fra hele verden. Denne opplevelsen var med på å gjøre tenkningen hans mottakelig for sosialistisk og marxistisk tankegods. Han ble overbevist om at indisk selvstendighet ikke kunne komme i isolasjon fra politiske strømninger i andre deler av verden.

I denne perioden ble Nehru også svært opptatt av Sovjetunionen. I november 1927 besøkte han landet og ble imponert over det han anså som fremgangen der. Deretter returnerte han til India, men nå med et verdenssyn som var annerledes og mer internasjonalt enn det som var tilfellet med Gandhi og andre i den indiske frigjøringsbevegelsen. Nehru brakte dette tankegodset inn i Kongresspartiet, hvor han argumenterte for fullstendig frigjøring av landet, inkludert dets bønder og arbeidere i samarbeid med frigjøringsbevegelser i andre land. Dette var mer radikalt enn noe Kongresspartiet tidligere hadde sett av politisk argumentasjon. Gandhi og andre ledere argumenterte for dominion-status under det britiske imperiet, noe Nehru avviste.

Leder for Kongresspartiet

Den britiske visekongen i India, Lord Mountbatten, underretter i juli 1947 Jawaharlal Nehru (til venstre), som representant for India, og Muhammed Ali Jinnah (til høyre), president for All-India Muslim League og talsmann for en selvstendig islamsk stat, det senere Pakistan, om den britiske delingsplanen for India. I bakgrunnen Lord Mountbattens rådgiver.

Av /NTB Scanpix ※.

Disse motsetningen til tross bygget Nehru seg gradvis opp som en ledende skikkelse i Kongresspartiet. Nehru ble generalsekretær i Kongresspartiet i 1923 og etterfulgte faren som partiformann i 1929.

I 1930-årene ble forholdet mellom Nehru og Gandhi preget av flere gnisninger og uenigheter. Som leder av Kongresspartiet opplevde Nehru også at hans uttalte mål om sosialisme ble motsagt både av Gandhi selv, av flere andre ledende politikere i partiet, så vel som viktige indiske forretningsfolk. Samtidig økte Nehrus popularitet blant den indiske befolkningen. I denne perioden ble det tydeligere at Nehru utmerket seg som landets nest viktigste politiker, etter Gandhi. Relasjonen mellom Nehru og Gandhi var likevel nær, med Gandhi i en slags farsrolle, tross forskjell på mange punkter i livssyn og meninger, som for eksempel forskjellen mellom Nehrus sekulære og Gandhis religiøse verdenssyn. Gandhi støttet Nehru som sin etterfølger.

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde Nehru også en reaksjon som brøt med Kongresspartiet. Han ville ikke følge Gandhi i å gi uforbeholden støtte til britene i krigen, til tross for hans sterke motstand mot fascisme og nazisme. Denne motsetningen innad i Kongresspartiet gjorde Nehru isolert i partilederskapet under mye av andre verdenskrig. For å styrke mulighetene for motstand mot Japan gikk Kongresspartiet inn for en oppfordring til britene om å trekke seg ut av India i 1942 («Forlat India-kampanjen»). Britene besvarte dette med å arrestere Kongress-ledelsen. Nehru satt fengslet frem til juni 1945.

Situasjonen i India etter andre verdenskrig var vanskelig for Nehru og resten av lederskapet i Kongresspartiet, som var kraftig svekket etter langvarig fengsling. Men økende misnøye med det britiske kolonistyret eskalerte hurtig. Forhandlinger fulgte mellom Kongresspartiet, Den muslimske liga (All-India Muslim League) og britene. Under økende folkelig misnøye og vold gikk Nehru med på en plan som innebar delingen mellom India og Pakistan, i strid med Gandhis ønsker.

Statsminister

Nehru ser utover folkemengden på Indias frigjøringsdag 15. august 1947. Han ble den selvstendige statens første statsminister.
Av /NTB.

Nehru ble i 1947 den første statsminister i det selvstendige India, og hadde stillingen til sin død. Han var partiformann i Kongresspartiet til 1954. Som nyslått statsminister stod Nehru i en utfordrende situasjon med å håndtere utfallet av delingen mellom India og Pakistan. Volden og den administrative uroen som krevde håndtering ble ledsaget av et veldig personlig tap for Nehru da Gandhi ble henrettet i 1948.

Nehru var opptatt av at det parlamentariske demokratiet i landet skulle bestå og rotfestes i sekularisme og toleranse. Deler av den indre kjernen av Kongresspartiet stilte seg tidlig skeptisk til Nehrus iherdige forsøk på å verne om muslimske minoriteter i landet i etterkant av delingen. Disse delene av partiet helte mer mot et hinduistisk flertallsperspektiv, i kontrast til Nehrus linje som vektla å utvikle en stat som hegner om alle befolkningsgrupper og religioner i landet. Disse utfordringene ble særlig akutte i den tidlige tiden som statsminister i forbindelse med den væpnede konflikten som oppstod i Kashmir kort tid etter uavhengigheten i 1947.

Vanskelighetene i de tidlige årene var så sterke at Nehru uttalte at han vurderte å gå av som statsminister i 1950. Han stilte likevel som statsministerkandidat til landets første demokratiske valg, som pågikk fra oktober 1951 til mars 1952. Nehru og Kongresspartiet vant valget soleklart.

Nehru anså at de politiske og sosiale utfordringene et India preget av dyp fattigdom stod ovenfor måtte løses gjennom økonomisk utvikling. Han var overbevist om at dette forutsatte en aktiv stat. Fokuset var på nødvendigheten av en form for planøkonomi, og Nehru opprettet en egen kommisjon for planlegging i 1950 som opererte ut fra femårsplaner. Nehru selv ble en viktig person i denne kommisjonen, der de økonomiske modellene for femårsplanene ble utviklet av statistikeren P. C. Mahalanobis.

Utover på 1950-tallet bygget det seg også opp regionale innenrikspolitiske problemer, inkludert opprørsbevegelsen blant naga-folket i nordøstlige India, som ble nedkjempet av den indiske hæren i 1956. I de siste årene av Nehrus statsministerskap fikk han nye utenrikspolitiske utfordringer. Konflikten mellom India og Kina over grensedragning førte til militære trefninger i 1962, noe som medførte ydmykelse for India og for Nehru.

Tidlig i 1964 fikk Nehru slag og døde 27. mai samme år.

Politisk rolle og ettermæle

Nehru besøkte Norge i 1957. Her fotografert på Skaugum sammen med daværende kronprins Harald, prinsesse Astrid og kong Olav.
Av /NTB.

Nehrus nære forbindelse til sosialismen gjorde ham internasjonalt kjent som politiker i avkoloniseringsperioden. Utenrikspolitisk sett var Nehrus sosialisme basert på at han forsøkte å innta en formidlende stilling mellom øst og vest, og fastholdt Indias alliansefrie stilling. Nehru inntok rollen som en ledende skikkelse for asiatiske land i den alliansefrie bevegelsen («The Nonaligned Movement»). Innenrikspolitisk stod han imidlertid ofte i opposisjon til Indias kommunistiske bevegelse. For eksempel var Nehru bare i begrenset grad villig til å knytte samfunnsendring til landreformer.

Nehru betraktet planøkonomien som sentral for hans mål om å utvikle India ut av fattigdom. For dette formålet skulle statens rolle være sentral i økonomisk utvikling. Denne utviklingsmodellen ble langt på vei utarbeidet av Nehru uten demokratisk debatt. Det var særlig former for industrialisering gjennom store infrastrukturprosjekter som ble fokus for Nehrus planleggingspolitikk. Statlige tiltak for å bygge opp mindre virksomheter og drive opp etterspørselen for varer var også viktig, selv om det var en tydelig vektlegging av å skape investeringer i tungindustri. Tanken var at disse investeringene skulle komme fra virksomheter i offentlig sektor.

Etter sterk økonomisk vekst i de tidlige fasene av planøkonomien på 1950-tallet, sank veksten i første halvdel av 1960-tallet. I 1965, like etter Nehrus død, var det tydelig at India var i en økonomisk krise. Befolkningens inntekter økte lite eller ingenting, inflasjonen steg, matpriser gikk i taket og arbeidsledigheten steg. Dette sådde vedvarende tvil ved Nehrus styringsform.

Nehrus modell for å styre India ble kjent som «den nehruvianske staten» eller «nehruvianske utviklingsmodellen». Uttrykket har også tidvis blitt brukt om den indiske staten i perioden etter Nehrus død frem til initieringen av økonomisk reform og gradvis liberalisering i siste halvdel av 1980-årene. «Den nehruvianske staten» er et tidvis ambivalent uttrykk. På den ene siden henviser det til brede og ambisiøse utviklingsprosjekter for å bedre landets befolknings levekår. Samtidig viser det også til et byråkratisk og ineffektivt styre plaget av korrupsjon, der utviklingsprosjektene hadde en høy pris for lokalsamfunn som ble tvangsflyttet så vel som naturen som ble utsatt for veldige inngrep i industrialiseringens navn.

Nehrus motstand mot sammenblanding av politikk og religion regnes også som et utpreget trekk ved hans virke. Særlig var det religiøs fundamentalisme blant hinduister han jobbet aktivt imot.

Utgivelser

I tillegg til sitt virke som politiker utmerket Nehrus seg som en produktiv forfatter og intellektuell. En sterk interesse for verdenslitteratur og historie utviklet Nehru allerede i oppveksten. Under fengselsoppholdene skrev han blant sine mest kjente verk, hvorav noen først utviklet som brev skrevet til sin datter Indira.

Nehru utgav blant annet Glimpses of World History (1934, norsk utgave i fire bind 1967–1968) An Autobiography with Musings on Recent Events in (1936), The Discovery of India (1946) og Independence and After (1950).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Mukherjee, Rudrangshu: Jawaharlal Nehru, 2019.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg