(av glfr.), lengre, fiktiv prosafortelling.
Å trekke et skarpt skille mellom romanen og andre episke uttrykksformer er ikke lett. Mens eposet skildrer historiske hendelser og personligheter, fremstiller romanen en rekke begivenheter som har episk sammenheng gjennom en hovedperson som er dikterens frie oppfinnelse, eller som i hvert fall er skildret med dikterisk frihet. I motsetning til novellen, som bare gir et enkelt moment av en utviklingshistorie, skildrer romanen hele eller en større del av utviklingen og gjør rede for de hovedfaktorer som har bestemt den.
Historikk
Roman i den moderne betydningen av ordet har antikken ikke kjent, bare visse tilløp som f.eks. Longos' Dafnis og Khloe. I middelalderen var roman hos de romanske folkene betegnelsen for enhver fortelling av verdslig innhold som ikke var skrevet på latin, men på folkespråket (lingua romana). Denne eldste romanen, som kom fra Frankrike, hentet sitt stoff fra ridderlivet og var på rimte vers. Til Norden nådde disse romanene ca. 1250, da en rekke av dem ble oversatt til prosa ved Håkon Håkonssons hoff. Senere oppgis verseformen, og ridderromanen på prosa holdt seg til ca. 1600, da sjangeren fikk sin avslutning med Cervantes' berømte parodi Don Quijote. Alt hundre år tidligere hadde italieneren Sannazaro med sin Arcadia skapt hyrderomanen, som var meget populær på 1500- og 1600-tallet. Også pikareskromanen, som innledes med det spanske verket Lazarillo de Tormes (ca. 1550), fikk stor utbredelse. Andre typer er den utopiske romanen (Th. Morus' Utopia, 1516) og reiseromanen (Defoes Robinson Crusoe, 1719). Først med 1700-tallets engelske roman begynner den moderne romanens utviklingshistorie. Grunnleggerne er Samuel Richardson, Henry Fielding, Tobias Smollett og Oliver Goldsmith.
På kontinentet ble sjangeren utviklet videre av Rousseau (La Nouvelle Héloïse) og Goethe (Werther og Wilhelm Meister). I løpet av 1800-tallet ble romanen den mest populære og ivrigst dyrkede kunstform, fordi den viste seg best egnet til å skildre moderne samfunnsliv i dets utallige avskygninger. 1800-tallets realistiske strømning fant i romanen sitt mest karakteristiske litterære uttrykk. Det er oppstått og oppstår fremdeles nye varianter: historisk roman, samfunnsroman, psykologisk roman, arbeiderroman, underholdningsroman osv. Hovedvekten legges snart på skildringen av det enkelte menneskets psykologi og dets karakterutvikling, snart på intrigen, handlingen, eller miljøet med sosiale, politiske og religiøse faktorer som bestemmer menneskelivet. Store romanforfattere på 1800-tallet var Stendhal, Charles Dickens, Honoré de Balzac, Gustave Flaubert, Émile Zola, Guy de Maupassant, Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij. Dybdepsykologi og bl.a. Bergsons filosofi gav nye impulser til romanen hos forfattere som Marcel Proust, Virginia Woolf, James Joyce og mange andre.
Romanen har gjennom 1900-tallet utviklet seg i mange retninger, bl.a. ved å utnytte dokumentarisk materiale, eller ved å spille med sin egen status som oppdiktet tekst (metalitteratur). Den har både formelt og innholdsmessig satt seg ut over grensene for det man før trodde var romanformens muligheter. Ikke minst har forfattere fra den tredje verden bidratt til dette, samtidig som et langt sterkere innslag av kvinnelige forfattere har fornyet sjangeren.
Romanen i norsk litteratur
Om vi ikke regner de islandske sagaer til den norske litteraturen og forstår sagadiktningen som realistisk romankunst, hører romanen i Norge i hovedsak til de to siste hundreårene. Holbergs Niels Klims underjordiske Rejse (1741) er en svært tidlig roman, inspirert av de engelske reiseskildringer som drøfter filosofiske problemer, og skrevet på latin. I tiden rundt 1820 skrev Maurits Hansen de første egentlige noveller i norsk litteratur, og gav også ut flere romaner, bl.a. den første kriminalroman på norsk (Mordet på Maskinbygger Roolfsen, 1840). Men det er først etter nasjonalromantikkens viktige innsamlings- og utgivelsesarbeider av eventyr og sagn at de første store fortellinger og romaner blir skrevet. Camilla Colletts Amtmandens Døttre (1854–55) omtales ofte som den første norske roman, og etterfølges av Bjørnsons bondefortellinger (Synnøve Solbakken, 1857 o.a.).
Men det var i den realistiske perioden med en samfunnsengasjert, problemorientert diktning at romanen virkelig ble en ledende litteraturform som snart satte både drama og lyrikk i skyggen. Bjørnson, Kielland, Lie, Garborg og Skram er de store romanforfatterne før 1890. Da fikk de selskap først av Knut Hamsun, dernest av Hans E. Kinck, før en rekke forfattere med store og omfattende forfatterskap debuterte i 1890-årene, f.eks. Peter Egge og Johan Bojer. Innenfor det som ofte kalles nyromantikken og også omfatter heimstaddiktning skrev en rekke forfattere på nynorsk (Jens Tvedt, Per Sivle, Rasmus Løland), og barnebøker utgjorde en ikke uvesentlig del av romandiktningen i perioden.
Knut Hamsuns store romanforfatterskap ble fortsatt opp til 1950, men en rekke av de vikigste romanforfatterne på 1900-tallet etablerte seg i løpet av de første tiårene: Olav Duun, Sigrid Undset, Johan Falkberget, Kristofer Uppdal. Store romaner, gjerne i mange bind, med emne fra fjern eller nær fortid, kjennetegnet disse forfatterne. Nini Roll Anker, Cora Sandel, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Gunnar Larsen er viktige navn fra mellomkrigsårene, da romanforfattere som var aktive helt opp mot vår tid, debuterte: Aksel Sandemose, Tarjei Vesaas, Johan Borgen, Sigurd Hoel. Romanene er i hovedsak tradisjonelle fortellinger, men det kan også etterspores en klar dreining mot psykologiske spørsmål, mot utforskning av jeg'et og mot moralske og eksistensielle problemer. De mer eksperimenterende, modernistiske romaner er en sjeldenhet i Norge på denne tiden, men både Gunnar Larsen, Johan Borgen og Paal Brekke har levert slike bidrag.
Viktige navn i norsk romandiktning etter 1950 er dessuten Torborg Nedreaas, Jens Bjørneboe, Agnar Mykle, Alfred Hauge, Sigurd Hølmebakk, Terje Stigen. Etter 1970 ser det ut til at eksperimenteringen og nyorienteringen med impulser fra mange retninger og land har vært meget avgjørende i norsk romandiktning, selv om historiefortellingen fremdeles står sterkt. Sentrale navn er Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, Herbjørg Wassmo, Edvard Hoem, Jan Kjærstad, Bjørg Vik, Jon Fosse. I 1980-årene så man en dreining mot korte og fragmentariske romaner, med stor interesse for språklig utforskning. Men den brede, episke skildringen stod fortsatt sterkt, i romaner bl.a. av Roy Jacobsen, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Den historiske roman har også en sterk stilling i norsk litteratur, og har ikke minst mange dyktige kvinnelige utøvere. En ny generasjon romanforfattere har kommet til, med navn som Thure Erik Lund, Linn Ullmann, Hanne Ørstavik og mange andre.
Romanen er fortsatt den dominerende skjønnlitterære sjanger i norsk litteratur, og får langt mer oppmerksomhet enn bøker i andre sjangere. Med den romslighet romanen som form tilbyr, hvor nesten alle slags tekster lar seg innmontere, er den velegnet både til å skildre mennesker og tildragelser og endringer i samfunnsforhold, samtidig som den er en del av en felles hukommelse, både når den avbilder og når den kritiserer.