Dagboksroman, roman som bygger på dagboksformen, men hvor dagboken er fiktiv, og gjerne lagt til hovedpersonen. De fiktive dagboksopptegnelsene kan ofte være ledsaget av utgiverkommentarer, og er nærmest i slekt med brevromanen. Formen, som kom på moten i førromantikken, gir særlig gode muligheter for meddelelser fra intimsfæren, i og med at den skrivende gir inntrykk av kun å henvende seg til seg selv. Klassisk i sjangeren er Johann Wolfgang von Goethes Die Leiden des jungen Werthers (1774). I nordisk litteratur er formen blant annet representert ved S.S. Blichers En landsbydegns Dagbog, Søren Kierkegaards Forførerens Dagbok, Arne Garborgs Trætte Mænd, Sigbjørn Obstfelders En Præsts Dagbog, Hjalmar Söderbergs Doktor Glas, Agnes v. Krusenstiernas Ninas dagbok og andre. I nyere tid har, med visse forbehold, Pär Lagerkvists Dvärgen, Martin A. Hansens Løgneren og Sven Delblancs Åsnebrygga benyttet denne formen. Likeledes er noen av den senere tids reise- og rapportbøker beslektet med dagboksromanen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.