Georg Lukács, ungarsk filosof og litteraturhistoriker. Etter studier i Budapest og Berlin kom han 1913 til Heidelberg og deltok sammen med Ernst Bloch og Karl Jaspers i kretsen rundt Max Weber. Under den første verdenskrig ble han marxist, og 1919 folkekommisær for kultur i Béla Kuns regjering. Da regimet brøt sammen, måtte han flykte til Wien. 1933–44 arbeidet han ved vitenskapsakademiet i Moskva. Etter den annen verdenskrig vendte han tilbake til Ungarn og ble professor i estetikk og kulturfilosofi ved universitetet i Budapest. Som kulturminister i Imre Nagys regjering deltok han i opprøret 1956. Han ble arrestert og deportert, men fikk vende tilbake 1957.

Hans viktigste bøker er Geschichte und Klassenbewusstsein (1934, norsk overs. 1971: Historie og klassebevissthet), som har hatt stor betydning for utviklingen av nymarxismen; Der junge Hegel (1948), som gir et helt nytt bilde av Hegel frem til 1807; Die Zerstörung der Vernunft (1962), som er en kritikk av tysk åndshistorie fra 1848 til nasjonalsosialismen; og Lenin. Om den innbyrdes sammenheng mellom hans tanker (1970). I verker som Die Theorie des Romans (1920), Fortschritt und Reaktion in der deutschen Literatur (1947), Karl Marx und Friedrich Engels als Literaturhistoriker (1948), Thomas Mann (1948), Der russische Realismus in der Weltliteratur (1949), Deutsche Literatur im Zeitalter des Imperialismus (1950), Balzac, Stendhal, Zola (1952) m.fl., la han grunnen til en tidsmessig marxistisk litteraturhistorisk tenkning og metode som har fått betydning særlig for den tyske og ungarske litteraturhistorie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.