Djup psykologisk forståing går hand i hand med skarp analyse av historiske og kulturelle fenomen, i skildringa av menneske som kjempar med seg sjølv og andre si oppfatning av dei, i eit av storverka i norsk litteratur på 2000-talet: trilogien Innsirkling 1 – 3 (2007, 2010, 2014). To av dei tre banda blei innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, og det seier litt om mottakinga i Noreg. Likevel er det heilskapen som gjer dette til meisterleg og storarta litteratur.
Dei tre bøkene har alle David som hovudperson, men vi møter han berre gjennom det andre kan fortelje om han og deira forståing av han, før vi på slutten av band 3 får oppleve han som den han er. Alle bøkene vekslar mellom ei notidsforteljing og brev til David som tek føre seg ulike fasar i livet hans, ut frå kven brevskrivaren er.
Den dristige og berande tanken bak heile romanverket er nemleg ein avisannonse som oppmodar dei som har kjent David om å skrive til han, for han har mista hukommelsen og er på institusjon. Først i siste bandet får vi vite meir om dette grunnleggjande grepet, men det gjer at Tiller kan bruke heile si skaparkraft, si meisterlege evne til menneskeskildring, kjennskap til tradisjonar og veremåtar og levevis heilt frå gammaltida fram til det moderne Noreg, i leitinga etter personen David og dei kreftene som forma han – både til ungdomskriminell, til litteraturstudent og til forfattar av ein sjølvbiografisk roman.
Gjennom forteljingane og breva får vi ei «innsirkling» ikkje berre av Davids liv, men også av livet til brevskrivarane. Vi ser levd liv, kjærleik og død, skiftande tider i eit Noreg på veg mot nye tider og nye måtar leve på. Det er mørkt og det er svart, det er så mykje uforstand og vrangvilje, så mykje som øydelegg og bryt ned at ein skulle tru det var uråd å kome eg ut av alt som bind og stenger og er til hinder for vokster og nytt liv. Men trilogien ser ut til å ende med eit håp, trass alt som har drege og dreg i motsett retning.
Litterært sett, som forteljing, som innsikt i mekanismar bak samfunnsutvikling og bak menneskeleg nød og elende, møter vi ein tekst der den psykologiske innsikta blir prøvd ut, kasta om, og prøvd igjen, og der språket lever både gjennom sterk historieforteljing, beisk humor, glitrande dialogar (mest som umuleg krangel). Trass alle «skrivarane» og dei mange vinklingane på stoffet er dette eit heilstøypt romanverk.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.