Fantasy eller fantastisk litteratur er en litterær sjanger som kan være vanskelig å skille klart fra science fiction, noe som fører til at "science fiction og fantasy" ofte brukes som samlebegrep. En vanlig skillelinje er at mens science fiction baserer seg på hva som er teoretisk mulig innenfor teknologi og vitenskap, beskriver fantasy en virkelighet som inneholder magi og andre overnaturlige elementer. Fordi fantasybegrepet favner så bredt, splittes det ofte opp i underkategorier som episk, urban, historisk og romantisk fantasy.

Mye fantasy er lagt til en åpenbart oppdiktet verden, befolket med trollmenn, alver, snakkende dyr, ulike monstre eller andre overnaturlige skapninger. Eventyrskikkelser og mytologiske elementer forekommer ofte, og mange fantasyfortellinger foregår i et miljø som er sterkt inspirert av middelalderen og middelalderlegender, gjerne med innslag fra keltisk mytologi og gjenstandskultur. Omhyggelig konstruerte univers karakteriserer svært mange eksempler på fantasylitteratur, selv om få kan sies å nå opp til J.R.R. Tolkiens detaljerte univers, komplett med mytologi, flere tusen års historie og flere fullt utviklede språk.

Kampen mellom det onde og det gode er sentral i sjangeren, og hovedpersonen er gjerne en ung helt eller heltinne som må gjennom visse prøvelser og utføre bragder for å redde verden, oppfylle sin egen skjebne og finne sin identitet. Selv om omgivelsene kanskje er annerledes enn det leseren er vant til, er tematikken gjenkjennelig. Eksempler på forfattere som bryter eller leker med disse sjangerforventningene er Diana Wynne Jones og George R. R. Martin. Mange forfattere problematiserer i tillegg aktuelle tema i vår egen virkelighet, som for eksempel religion (Philip Pullman), undertrykkelse (Nnedi Okorafor, N. K. Jemisin), seksualitet (Tanith Lee) eller modernisering (Terry Pratchett). 

Tolkien regnes gjerne som den viktigste og mest innflytelsesrike fantasyforfatteren, og mange romaner av senere forfattere har klare likhetstrekk med hans Hobbiten og Ringenes herreC.S. Lewis' barnebokserie om fantasilandet Narnia (1951–57) er også et hovedverk.

J.K. Rowlings uhyre populære serie om den unge trollmannen Harry Potter (1997–2007) har vært med på å øke interessen for fantasy kraftig, spesielt innenfor ungdomslitteratur. Harry Potter-bølgen har også avfødt en rekke varianter av ung trollmannslærling-motivet, som for eksempel Jonathan Strouds Bartimeus-trilogi (2003–05) og Joseph DelaneyDen siste lærling (2004–). 

Andre forfattere som har vært viktige for sjangeren er Ursula K. Le Guin, Marion Zimmer Bradley, Mervyn Peake, H.P. Lovecraft,  Guy Gavriel Kay, Anne McCaffrey, Robert Jordan, Michael Moorcock, Brandon Sanderson, Robin Hobb, Tamora Pierce og Terry Brooks. De siste årene har forfattere som Neil Gaiman, China Miéville, Naomi Novik, Patrick Rothfuss og Diana Gabaldon oppnådd stor popularitet. Eksempler på norske fantasyforfattere er Siri Pettersen, Tone Almhjell og Sigbjørn Mostue.

Mange sjangerhistorikere velger å begynne fantasyens historie med klassiske helte- og undermyter som Gilgamesj og andre mytologier som Herakles og Arthurlegendene, men dette kan også sees som sjangerens eget ønske om å etablere en forhistorie. Jonathan Swifts satiriske fabel Gullivers reiser (1726) kan oppfattes som et tidlig eksempel på fantasy, og i norsk kontekst er Ludvig Holbergs Niels Klims reise til den underjordiske verden (utgitt på latin 1741) en viktig replikk til Swift. Lewis Carrolls nonsensbok Alice i Eventyrland (1865) og J.M. Barries barndomsnostalgi Peter Pan (1903–11) er andre tidlige varianter av fantasy. Både Tove Janssons bøker om Mummitrollet og flere av Astrid Lindgrens bøker fra det hun selv kalte «leirbålenes og eventyrenes tid» kan sies å ligge nær opp til fantasy. Latinamerikansk magisk realisme har også mye til felles med sjangeren. 

Innen film finner man eksempler på fantasy helt fra stumfilmens tid, men oftest i form av filmatiseringer av fantasylitteratur eller av sjangerens litterære forløpere. I Georges Méliès' produksjon (1895–1913) finnes innslag som kan kalles fantasy, likeså i tysk ekspresjonisme. Med Die Nibelungen (1924; etter middelalderdiktet Nibelungenlied) skapte Fritz Lang et av de mest rendyrkede og betydelige filmverkene i sjangeren.

Den sterkeste fantasytradisjonen finner vi i animasjonsfilm og barnefilm. Mange av Walt Disneys tegnefilmversjoner av klassiske eventyr, blant andre Snehvit og de syv dvergene (1937), Fantasia (1940), Tornerose (1959), Skjønnheten og udyret (1991) og To på rømmen (2010), inneholder fantasyelementer. Det samme gjelder for en rekke andre barneklassikere, som Trollmannen fra Oz (1939), Mary Poppins (1964), den norske Reisen til Julestjernen (1976) og Astrid Lindgren-filmer som Brødrene Løvehjerte (1977) og Mio, min Mio (1987). Innenfor voksenfilmen kan skrekkfilmen og spøkelsesfilmen ha fantasytrekk. Blant de store filmskaperne i etterkrigstiden er fantasy sjeldnere, men Jean Cocteaus La Belle et la bête (1946) er et berømt eksempel.

George Lucas' Star Wars-filmer (1977–) forener science fiction og fantasy, for eksempel ved å la jediridderne kjempe med lyssverd, et science-fiction-våpen anvendt på gammelt fantasyvis. Med disse filmene begynte også utviklingen av datagenererte spesialeffekter. Gjennom filmer som John Milius' Conan - Barbaren (1982), Ridley Scotts Legenden (1985), Rob Reiners Prinsessebruden (1987) og Ron Howards Willow (1988), og dessuten en rekke filmer med superhelter i grenselandet mellom science fiction og fantasy, har drager, monstre og trolldom blitt en del av de unge voksnes repertoar. I de senere år har filmversjonene av Rowlings bøker om Harry Potter (2001–11) og Peter Jacksons filmatiseringer av Tolkiens Ringenes Herre (2001–03) og Hobbiten (2012–2014) gjort fantasy til en dominerende filmsjanger. Game of Thrones (2011–), HBOs versjon av Martins En sang om is og ild, holder for øyeblikket sjangeren varm hos TV-titterne.

Fantasysjangeren gir rom for utradisjonelle og fantasifulle fremstillinger, og tegneserier og fargerike bokillustrasjoner har alltid vært viktige i sjangeren. Stilen er gjerne realistisk og overdrevet på samme tid; fremstillingen er gjerne klisjépreget og forenklet, og de fargerike bildene er særlig beregnet på å trekke til seg unge lesere. Det finnes imidlertid også kunstnere som er nyskapende og bruker det karakteristiske formspråket til å utvikle sin egen stil. Blant de mer kjente og innflytelsesrike innen sjangeren finner vi Alan Lee, særlig kjent for sine Tolkien-illustrasjoner, og sveitseren HR Giger, som er tydelig inspirert av surrealismen og Salvador Dalí. Frank Frazetta og Boris Vallejo er også sentrale.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.