Fantasy er en type skjønnlitteratur som ber leseren godta det fantastiske, utrolige og umulige. Leseren vet at den fantastiske fortellingen ikke er sann fordi den bryter med virkeligheten. Typiske eksempler på slike brudd med virkeligheten er bruk av magi, møter med magiske vesener eller reiser til en annen verden.

Fantasyfortellinger publiseres ofte i flere medier samtidig, slik som bøker, filmer, tv-serier, tegneserier eller spill.

Fordi mange fantasyfortellinger følger et bestemt mønster har forskeren Brian Attebery laget denne «oppskriften» på en typisk fantasyfortelling:

Ta en middelalder-aktig verden. Tilsett et problem, og en profeti for å løse det. Introduser en karakter som er totalt ond. Gi vedkommende et svakt punkt. Tilsett nok mytologiske skapninger og ikke-menneskelige vesener til å fylle ut en rekke mindre episoder: bekjempe en drage, ri på en hest med vinger, overnatte hos alvene. Tilsett videre en naiv og ordinær helt som vil vise seg å være den helten profetien forteller om, gi ham en komisk kamerat – og en klok gammel rådgiver som kan redde ham fra tid til annen, samt forklare plottet. Rør godt.

Samtidig er mange fantasyfortellinger gode representasjoner av indre psykologiske prosesser og tilstander, med heltens reise som et bilde på hvordan alle møter vanskeligheter og prøvelser i livet som man kan lære å overvinne om man er åpen for å motta hjelp, og ikke gir opp.

Nyere fantasytekster er i stor grad preget av sjangerblanding, der trekk fra detektivfiksjon og skolehistorien ofte blandes med mer tradisjonelle plotstrukturer fra fantasysjangeren. J. K. Rowlings serie om Harry Potter et tydelig eksempel på denne formen for sjangerblanding.

Viktige underkategorier av fantasy er gotisk fantasy, skrekkfiksjon, urban fantasy, paranormal romanse, historisk fantasy og fantasy for barn.

Verdens mestselgende bokserie er J. K. Rowlings bøker om Harry Potter (1997-2007). Bøkene har blitt adaptert til populære filmer og spill, i tillegg til andre spin-off-produkter.

Bildet viser Daniel Radcliffe som Harry Potter i Alfonso Cuarón-filmen Harry Potter og fangen fra Azkaban fra 2004.

av Warner Bros./Sandrew Metronome. Begrenset gjenbruk

J. R. R. Tolkiens Ringens Herre (The Lord of the Rings, 1954-55) er det verket som har hatt størst innflytelse på utviklingen av fantasy som moderne litterær form. Tolkien skrev også fantasy for barn, blant annet Hobbiten (The Hobbit, 1937). C. S. Lewis var Tolkiens forfatterkollega i klubben Inklings, og er kjent for bokserien om Narnia, der Løven, Heksa og klesskapet (The Lion, the Witch and the Wardrobe, 1950) var tittelen som ble utgitt først. Edith Nesbit regnes som den første som inntok et barneperspektiv i sine fantasyfortellinger. Psammead-serien (1902-06) er blant hennes mest kjente.

Mange fantasy-fortellinger utgis som serier. Verdens mestselgende bokserie er J. K. Rowlings bøker om Harry Potter (1997-2007). Ursula LeGuin er kjent for sin Jordsjø-serie (Earthsea, 1968-2001), og Marion Zimmer Bradley for Darkover-serien (1958-1996) og Mists of Avalon (1983-1997). Blant oversatte bøker for barn og ungdom bør også Eoin Colfers serie om Artemis Fowl (2001-2012) og Rick Riordans serier om Percy Jackson (2005-2009), The Kane Chronicles (2010-12) og Magnus Chase and the Gods of Asgard (2015-17) nevnes. Riordans serier tar for seg henholdsvis gammel gresk, gammel egyptisk og norrøn gudelære.

Mange fantasybøker leses på tvers av alder. Den siste boken i Philip Pullmans trilogi Den mørke materien, En kikkert av rav (The Amber Spyglass, 2000), var den første barneboken som vant den prestisjefylte prisen Whitbread Book of the Year. Mye lest på tvers av aldersgrupper er også Stephenie Meyers Twilight-serie, som ga nytt liv til undersjangeren paranormal romanse.

I Norge er særlig Tor Åge Bringsværd et sentralt forfatterskap, med Gobi-serien (1985-1997) og barnebøkene om sjøormen Ruffen. Av nyere dato kan Siri Pettersens Ravneringene-trilogi (2013-2015) nevnes, og Tone Almhjells Vindeltorn (2013), som først kom ut på engelsk.

Fantasyfortellinger er tverrmediale: de publiseres stadig oftere i flere medier samtidig. På grunn av utviklingen innen datagenerert animasjon (CG) kan nå fantastiske fortellinger lettere realiseres som film. Det er spesielt fantasyfortellinger der helten må løse et oppdrag som egner seg i et spillformat.

Fantasy har en sterk plass innen film. Hovedvekten av toppinnspillende filmer på verdensbasis ligger innenfor sjangrene fantasy og science fiction, både for voksne og barn, og tidenes så langt mestselgende film er en fantasy: James Camerons episke Avatar (2009). Filmen var nyskapende i sin kombinasjon av menneskelige skuespillerpresentasjoner og data-animert grafikk.

Fantasy er også populært i TV-serieformat, både for barn og voksne. To velkjente eksempler er HBOs serie Game of Thrones, basert på George R. R. Martins fantasy-serie En sang om is og ild (A Song of Ice and Fire, 2011-2018), og Buffy the Vampire Slayer (1996-2003).

Fantasylitteratur trekker veksler på tradisjonelle fortellerformer som myter og eventyr. Basert på Vladimir Propps beskrivelse av eventyrenes morfologi har forskeren John Clute argumentert for at fantasytekster er bygget opp av fire «bevegelser» knyttet til heltens reise:

  1. «Noe er galt» («wrongness»), fasen der helten forstår av at noe er galt i samfunnet.
  2. «Forverring» («thinning»), fasen der situasjonen forverres.
  3. «Forståelse» («recognition»), fasen der helten gjennom prøvelser forstår hva han må gjøre for å redde verden.
  4. «Hjemkomst» («return»), fasen der balansen gjenopprettes og landet helbredes.

Clute understreker også et femte element ved fantasytekster: «Fortelling» («story»), det at protagonistens vei gjennom prøvelser leder frem mot en lykkelig slutt.

Forskeren Farah Mendlesohn har delt fantasy i fire retoriske grunnstrukturer, hver knyttet til en av Clutes fire faser:

Portal- og oppdragsfantasy («portal-quest fantasy») inneholder tekster som anses som typiske for fantasysjangeren. Denne typen fantasy dreier seg om et oppdrag som må løses («quest»), eller fortellinger med en sekundær verden som nås via en portal. Teksttypen kjennetegnes av et beskrivende og forklarende språk, fordi protagonisten som regel er uerfaren og må samle kunnskap og erfaring for å løse oppdraget. Fortellingen er sett fra protagonistens synsvinkel og leder frem mot et punkt der helten har kunnskap til å endre verden.

Portal- og oppdragsfantasy utspiller seg hovedsakelig i fasen «forståelse». Kjerneeksempelelet på kategorien er C. S. Lewis’ Løven, heksa og klesskapet (1950). Kategorien er svært vid, og rommer de fleste klassiske fantasyfortellinger, også Ringenes herre.

Innforstått fantasy («immersive fantasy») er tar også utgangspunkt i protagonisten, men i disse tekstene tar protagonisten det fantastiske for gitt, og det presenteres derfor uten forklarende kommentarer. Magi har ingen nødvendig plass i slike tekster, verdensbyggingen hviler på rasjonalisme. Tidligere fantasyteoretikere skiller science fiction fra fantasy fordi science fiction opererer med rasjonelle, heller enn overnaturlige forklaringer på det fantastiske. De fiktive verdenene i science fiction baserer seg på ting som, gitt en fortsatt vitenskapelig og teknologisk utvikling, kan bli mulige i fremtiden. Gjennom innforstått fantasy nærmer Mendlesohn seg en innlemmelse av science fiction under fantasy. Fortellingene baserer seg på antagelsen om at de kan være eller bli mulige.

Innforstått fantasy plasserer seg i Clutes «hjemkomst»-fase. Kjerneeksempelet i kategorien er Laurell K. Hamiltons vampyrfortellinger, en slags politifortellinger der protagonisten bekjemper vampyrer.

Inntrengerfantasy («intrusion fantasy») dekker tekster der det fantastiske er noe ukjent som bryter inn og skaper kaos i en ellers kjent og trygg verden. Denne typen retorikk er typisk for skrekkfiksjon. I slike tekster er det tydelige grenser mellom det «virkelige» og det fantastiske, og grunnantagelsen er at det normale er preget av orden, som gjenopprettes når det fantastiske overvinnes eller trekker seg tilbake. Opptrapping av skrekk og overraskelse er typisk, og ofte introduseres nye protagonister for å opprettholde overraskelseselementet.

Inntrengerfantasy utspiller seg i Clutes fase «forverring». Edith Nesbits fortellinger er eksempler på hvordan det eventyrlige kan ha en inntrengerrolle.

Terskelfantasy («liminal fantasy») er en form som er ganske sjelden. Denne kategorien rommer tilsynelatende vanlige fortellinger som «føles som» fantasy. Litteraturteoretikeren Tzvetan Todorov kategoriserer det fantastiske som en midtkategori, mellom det merkelige og skremmende («uncanny») og det vidunderlige og underliggjørende («marvellous»). Det fantastiske kjennetegnes for Todorov av en nøling hos leseren – en tvil omkring tekstens overnaturlige elementer, i møte med en leser som er forankret i et rasjonelt verdensbilde. Tvil omkring det fantastiske er beskrivende for terskelfantasy: Selv om protagonisten i historien ikke reagerer på det fantastiske, får leseren en følelse av at noe er galt.

Kategorien utspiller seg i Clutes fase «noe er galt». Kategoriens kjerneeksempel er China Miévilles The Scar (2002).

En vedvarende karakteristikk ved fantasy som sjanger er at den er vanskelig å nagle fast i noen klar definisjon. Som litterær sjanger har fantasy røtter tilbake til den eldste litterære teksten vi kjenner, heltediktet om kong Gilgamesh, som ble skrevet ned omkring 2500 år fvt. I tillegg til episke heltedikt, trekker sjangeren veksler på mytiske fortellinger og forestillinger fra hele verden. Den har også røtter i folke- og kunsteventyrene og i middelalderens ridderfortellinger, spesielt romanse-syklusene om Alexander den Store, om den franske legenden Roland og om den britiske Kong Arthur.

Fremveksten av moderne fantasy ses i relasjon til opplysningstiden i Europa, da et vitenskapelig, rasjonelt verdenbilde ble offisielt rådende. Ideen om at verden lar seg forstå og kontrollere av mennesker førte til raske vitenskapelige fremskritt. Samtidig vokste det frem en ny litterær sjanger, gotikken, som fremholdt at følelsen av kontroll er illusorisk, og at skremmende, ukontrollerbare krefter gjemmer seg like under den offisielle, rasjonelle overflaten. Tidlige gotiske tekster er The Castle of Otranto (1764) av Horace Walpole og The Mysteries of Udolpho (1794) av Ann Radcliffe. Tidlig gotisk litteratur hadde en forkjærlighet for middelaldermiljøer, og denne preferansen gjør seg fremdeles gjeldende i mange fantasytekster.

Gotikken er i dag en undersjanger av fantasy, og mange fantasytekster har gotiske trekk. Sentrale gotiske motiver er at handlingen finner sted på mystiske, mørke, hemmelige eller merkelige steder (som mørke slott, gamle bygninger, kirkegårder og krypter), at skillet mellom nåtid, fortid og fremtid er uklart, at hovedpersonen trues av en skremmende, voldelig og sterkere kraft eller person, at grusomme hendelser er antydet heller enn detaljert skildret, og at sannhet og virkelighet trekkes i tvil. Gotikken er nært beslektet med skrekkfiksjon («horror»), hvor grusomme hendelser skildres mer detaljert enn i gotiske tekster. Kjente eksempler på skrekkfiksjon er Bram Stokers Dracula (1897) og Stephen Kings serie Det mørke tårn (The Dark Tower, 1982-2004).

En annen viktig kulturell motstrømning til opplysningstiden var romantikken, som vendte seg mot folkekultur, og dyrket fantasi og følelser som en motvekt mot rasjonalitetens ideal. Romantisk diktning, og spesielt den engelske poetiske tradisjonens skildringer av mektig og mystisk-mytisk natur (William Wordsworth, Samuel Taylor Coleridge), lever videre som naturbilder i moderne fantasy. Her står panteisme og panenteisme sentralt – ideen om at naturen er gjennomstrømmet av ånd og dermed «levende». I fantasy er naturromantikk også knyttet til begrepet «faery/fairy» – et eventyrlig rike befolket av vesener som står i nær forbindelse med naturen. En kjent tittel innenfor denne tradisjonen er George MacDonalds  Phantastes: A Fairy Romance for Men and Women (1858), der hovedpersonen plutselig våkner i Fairy Land, en salgs forhekset skog.

Naturmotivene er også inspirerte av den muntlige folketradisjonen som ble innsamlet og dokumentert under nasjonalromantikken på 1800-tallet. I møte med opplysningstidens vitenskapelige dyrking av det rasjonelle, tok fantasylitteraturen opp i seg elementer fra gammel folketro, muntlige fortellertradisjoner og religiøse forestillinger.

J. R. R. Tolkiens  Ringens herre regnes som det verket som fremfor noe definerte fantasy som moderne litterær form, og verket har hatt stor innflytelse på sjangerens utvikling. Tolkien var blant annet inspirert av George MacDonald, som skrev fantasy ut fra sin religiøse overbevisning, samt av William Morris’ fantasy-romanse The Well at the World’s End (1896). Tolkien var professor i engelsk språk og litteratur ved universitetet i Oxford. Han ønsket med Ringenes herre å skape et nasjonalepos for England basert på egne studier av landets eldre kulturhistorie. Det som fremfor alt var nytt hos Tolkien var det enorme arbeidet han la ned for å bygge en konsistent fiktiv verden, med konstruerte språk til fortellingens ulike folkeslag og en egen mytologi. Tolkien hevdet selv at Midgard ikke var en fiktiv verden, men en han hadde «funnet» gjennom studier av historisk og språklig materiale. Den usedvanlige detaljrikdommen, samt grundig kjennskap til det historiske materialet som teksten bygger på, er deler av forklaringen på verkets lange levetid og popularitet. Teksten er også inspirert av de gamle islandske sagaene. Den er skrevet i prosimetrum, som kombinerer prosa og vers ved å integrere sanger, deklamert av ulike karakterer.

Som sjanger har fantasy vist seg svært slitesterk. J. K. Rowlings bøker om trollmannslæregutten Harry Potter (1997-2007), er verdens mestselgende bokserie. Fortellingen har tematiske likhetstrekk med Gilgamesh-eposet, som også omhandler fantastiske heltebragder og streben etter å oppnå udødelighet.

  • Attebery, Brian. (1992). Strategies of Fantasy. Bloomington, Indiana: Indiana University Press.
  • Attebery, Brian. (2014). Stories About Stories. Fantasy and the Remaking of Myth. Oxford: Oxford University Press.
  • Clute, John & Grant, John (red). (1999). The Encyclopedia of Fantasy. London: Orbit.
  • Guanio-Uluru, Lykke. (2015). Ethics and Form in Fantasy Literature: Tolkien, Rowling and Meyer. London: Palgrave Macmillan.
  • Mendlesohn, Farah. (2008). Rhetorics of Fantasy. Middletown, Connecticut: Wesleyan University Press.
  • Mendlesohn, Farah & James, Edward (red). (2012). The Cambridge Companion to Fantasy Literature. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Levy, Michael & Mendlesohn, Farah (2016) Children’s Fantasy Literature: An Introduction. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Pringle, David (red). (2006). The Ultimate Encyclopedia of Fantasy. London: Carlton Books Ltd.
  • Skyggebjerg, Anna Karlskov. (2005). Den fantastiske fortelling i dansk børnelitteratur 1967-2003. Roskilde Universitetsforlag.
  • Todorov, Tzvetan (1975) The Fantastic: A Structural Approach to a Literary Genre. Itacha: Cornell University Press.
  • Williamson, Jamie (2015) The Evolution of Modern Fantasy: From Antiquarianism to the Ballantine Adult Fantasy Series. New York: Palgrave Macmillan US.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.