fra 1929 offisiell betegnelse på den ene av Norges to målformer av norsk, tidligere kalt landsmål. Nynorsk er formelt likestilt med bokmål (lov om målbruk i offentlig tjeneste av 1980).
Historikk
Da Ivar Aasen på grunnlag av dialektene utformet sitt norske skriftspråk, landsmål, midt på 1800-tallet, ble nynorsk først brukt om norske innslag i samtidens språk i det hele, og samtidig i motsetning til gammelnorsk, f.eks. av A. O. Vinje tidlig i 1860-årene og Arne Garborg i 1870-årene (i boken Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, 1877). Aasens skriftspråk ble foruten landsmål også kalt «det norske folkesprog». Men i løpet av 1880- og 1890-årene tok bl.a. Garborg og Rasmus Flo nynorsk i bruk om landsmålet. Sitt rettskrivningsforslag fra 1899 kalte de først «Framlegg til skrivereglar for nynorsken i skularne», men endret det til «landsmaale».
Se for øvrig norsk (språkhistorie).
I norsk språkhistorie er nynorsk også betegnelse for perioden etter ca. 1525, til forskjell fra norrønt (ca. 700 – ca. 1350) og mellomnorsk (ca. 1350 – ca. 1525).
Institusjoner
Viktige institusjoner for nynorsken er bl.a. Noregs Mållag, Det Norske Samlaget, Det Norske Teatret, Nynorsk kultursentrum, Dei Nynorske Festspela, Ivar Aasen-tunet og Nynorsk Pressekontor. Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringa (Nynorsksenteret) ble etablert 2005 og skal være et ressurssenter for nynorsk i grunnopplæringen.