Bedehus, kristne forsamlingshus. Tidligere var det mange bedehus i Norge, men tallet har vært raskt synkende. Mange av forsamlingshusene er i dag enten solgt, revet eller ikke i bruk. Andre er i aktiv bruk og er senter for kristne miljøer. Det regnes med at det i Norge er rundt 3000 bedehus og at rundt halvparten av dem eies og drives av organisasjoner med tilknytning til Den norske kirke.

Bedehusene har sitt opphav i den pietistiske vekkelsesbevegelsen, og kom i stor grad til å overta husmøtenes funksjon. Det første forsamlingshuset man med sikkerhet vet hadde betegnelsen bedehus var «Hauges Minde» i Skien, bygd i 1850. Bedehusene har hatt stor betydning for norsk lekmannsarbeid og for det lokale miljø utover bygdene. Særlig har kristen misjonsvirksomhet fått god støtte fra bedehusmiljøet.

I dag har bedehusene mange steder blitt samlingssteder for konservative kristne. Ikke minst gjelder dette bedehus med tilknytning til indremisjonen og for kristne som opplever at Den norske kirke har brutt med Bibelens ord.

Navnet bedehus er hentet fra Bibelen. I Markusevangeliet kapittel 11 vers 17 står det «Mitt hus skal kalles et bedehus –» og i Det gamle testamentet, Jesaja kapittel 56, vers 7, står det i den norske bibeloversettelsen fra 1930: «mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk». I nyere oversettelser brukes «bønnens hus», men den gamle betegnelsen brukes fortsatt om forsamlingslokalene.

I Sverige og i samiske miljøer som krysser den norsk-svenske grensen brukes betegnelsen «bønnenes hus». Der menigheter i Den norske kirke eier bygningene omtales de ofte som menighetshus. Kvekere kaller i all enkelthet sine møtelokale for «møtehus» og noen innvandrermiljøer bruker betegnelsen på engelsk «meeting houses». Enkelte steder brukes også betegnelsen kristelige ungdomshus og noen ganger kalles de misjonshus. Det siste er ofte tilfelle når husene eies av en misjonsforening.

Bedehusene oppstod på midten av 1800-tallet med utgangspunkt i pietismen. I en lang periode fylte bedehusene mange sentrale religiøse og sosiale funksjoner i norske bygder. Bedehuset i den lille bygda Saksumdal nært Lillehammer er et typisk eksempel. Historien til dette bedehuset gir et bilde av utviklingen av bedehusene i Norge.

Bygda fikk et bedehus i 1909. Bakgrunnen var en vekkelse i 1889 med to kvinner, Karoline Gundersen og Anna Eriksen, som ledere, og en ny vekkelse i 1890 med Kristina Angvik og Ane Haaland som ledere. De to siste reiste ut som misjonærer til Kina i 1893. Bygda fikk en Kina misjons-forening i 1904 og fikk også en egen indremisjons-forening. Grunnen til at det ble to foreninger var at Kinamisjonen ble en kvinneforening. Indremisjonen hadde mannlige ledere. Fra 1909 samlet alle seg i en forening og holdt møter på bedehuset. Bedehuset ble bygdas samlingsted og et av de første husene som fikk elektrisitet.

I 1924 delte organisasjonen seg igjen, men bedehuset fortsatte å være møtested, og et sted for møter med omreisende emissærer og besøkende misjonærer. I bygdehistorien blir besøk av en kineser med tolk nevnt som ett av de viktigste møtene. Bedehuset hadde jentegruppe og guttegruppe. Jentene drev med håndarbeid og guttegruppen med sløyd. Det de lagde ble solgt på basarene til inntekt for bedehuset og de to misjonene. For mange var det viktig kvalifisering og sosialt fellesskap i de to gruppene. Basarer til inntekt for blindeforeningen og andre foreninger, juletrefest og 17. maifeiring ble også holdt på bedehuset.

Den siste juletrefesten ble holdt i 1978, og i dag er bedehuset solgt som feriested til en privatperson. Kinamisjonsforeningen eksisterer ikke mer, men indremisjonen i Saksumdal har stadig medlemmer.

Mange av de aktive i bedehusmiljøene var kvinner. Ofte ble det startet rene kvinneforeninger og mange av dem fokuserte på ulike typer misjonstiltak og ofte også på å bygge opp skoler og helsetilbud på misjonsmarken. Miljøene rundt bedehusene ble viktige arenaer for kvinnelig engasjement og kvalifisering.

Det Norske Misjonsselskap (NMS), landets eldste misjonsforening, startet først med kun menn, men det oppsto raskt kvinneforeninger. Den første av disse kom i Lyngdal og ble startet av Gustava Kielland. I 1882 var det 830 misjonsforeninger for menn og 1700 for kvinner. Rundt 1900 var det rundt fire kvinneforeninger for hver mannsforening. Misjonsforeningene ble dermed viktige arenaer for kvinnelig organisasjonsarbeid og de la stor vekt på ulike former for diakonalt arbeid. I 1940 var det 4500 misjonsforeninger med rundt 112 500 medlemmer.

Bedehusene var som regel ganske enkle hus med kun det aller mest nødvendige av innredning. Det var enkle stoler og trebenker, men etter hvert kom det også utsmykning av møtelokalene. På de stedene der man brukte bedehusene til sløyd og håndarbeid til basarer, kom det også sløydbenker og utstyr. Ofte ble dette lagt til et eget rom.

I små lokalsamfunn fungerte bedehusene noen steder som bygdas samfunnshus med møter av mange slag. Ofte var det de samme som var aktive både i misjonsforeningene, idrettslaget, skytterlaget og 17. maikomiteen.

Det er mange årsaker til at bedehusene har fått mindre betydning. Tre hovedårsaker er urbanisering, økende mobilitet og sekularisering.

Da bedehusene ble bygget fantes det ofte få andre sosiale tilbud enn bedehusets møter. Fraflytting har gjort at innbyggertallet nå har sunket i mange bygder der bedehusene tidligere har vært sentrale samlingssteder. I tillegg hadde ikke folk bil, og de gikk til møtene. Nå er folk mer mobile, og i stand til å reise lenger for å samles. Dermed samles kristne på en annen måte enn tidligere.

Religiøse møter har også fått mindre betydning. Med økende sekularisering har tilslutningen til bedehusene gått ned.

  • Aagedal, Olaf (2003). Bedehusfolket: Ein studie av bedehuskultur i tre bygder på 1980- og 1990-talet. Doktorgradsavhandling. Trondheim: Tapir
  • Aagedal, Olaf (1988). Rapport fra Bedehusland. Oslo: Samlaget.
  • Birkedal, Erling (2012). Kirke for folk på gatenivå – Om kapellbevegelsen som kirkelig fellesskap, Kirke og Kultur, 2012 (01), side 74 – 86.
  • Hjortfos, Lis-Mari (2009). Laestadiankapellets/bönhusets historia i Gällivare. Drag: Árran – Lulesamisk senter
  • Kleppa, Johannes og Rasmussen, Alf Henry (2003). Reise i bedehusland: bedehusene i Rogaland. Bergen: Sambåndet forlag.
  • Kleppa, Johannes og Rasmussen, Alf Henry (2001). Reise i bedehusland: bedehusene i Hordaland. Bergen: Sambåndet forlag.
  • Laget (1996). "Troens hus" i lokalmiljøet (Grefsen, Kjelsås, Nydalen).På Jakt og vakt. Oslo: Laget
  • Ropeid, Andreas (1993). Bedehus i Rogaland: administrasjon og bruk. Oslo: Småskrifter i Norsk etnologisk gransking.
  • Tjeltveit, Njål (1992). Bedehus og ungdomshus: to hustypar i eit ideologiskt spenningsforhold. Ætt og heim. Stavanger: Rogaland historielag.
  • Ørbech, Kai (2006). Bedehus i Østfold. Oslo: Lunde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. mars 2009 skrev Sverre O. Lundal

Trur nok ikkje at Norges KFUK-KFUM vil sei at dei driv bedehusarbeid.

5. juni skrev Hans-Jørgen Wallin Weihe

Takk for godkjenning . jeg har sendt inn et bilde og jobber videre med dette. Jeg skal møte en fra den lokale indremisjonen - håper bildet er OK -
Flott om jeg kan bli ført opp som forfatter

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.