Bymålet i Bergen skiller seg sterkt ut fra de andre dialektene i Hordaland.

Bergensdialekten har infinitivendelse på -æ: å skrivæ, å kåmmæ, mens bygdene rundt byen har infinitiv på -a: å skriva, å kåma. Dialekten i Bergen har bare to kjønn i substantivbøyinga, det heter solen og månen, jenten og gutten. Preteritum av a-verbene har endelsen –æt: kastæt, fraktæt og så videre.

Sammenlignet med de andre norske byene har Bergen en spesiell historie. Se artikkelen Bergen – historie. Opp gjennom århundrene har Bergen tatt imot innvandring fra mange kanter, særlig fra Danmark, Tyskland, Skottland og Nederland. De nordtyske hanseatene har en spesiell plass i Bergens historie og dominerte livet på Bryggen og i resten av byen fra 1350 til 1700. Det nedertyske hansaspråket påvirket i høy grad talemålet i Bergen.

Utviklinga bergensdialekten gikk gjennom i hansatiden, skyldes likevel ikke at dialekten blandet seg med nedertysk. Endringene i dialekten oppstod mest sannsynlig i et tospråklig samfunn (Nesse 2003). Det hanseatiske mannssamfunnet på Bryggen var, som i de andre hansabyene, pålagt å holde seg for seg selv. Hanseatene fikk ikke gifte seg med norske kvinner, de hadde egne kirker, og skulle ikke arbeide sammen med bergenserne. Tross pålegget var det sosial kontakt mellom hanseatene og nordmennene i Bergen: Lederne for hanseatene ble stadig invitert til festligheter hos lensherrene på Bergenhus eller hos bergenske borgermestre, og tyske arbeidsfolk inviterte norsk ungdom til hagefester med dans og lutt-spill. Mye tyder på at samtalene mellom nordmennene og hanseatene foregikk på norsk og nedertysk (nordtysk) samtidig. Det oppstod ikke et tysk-norsk blandingsspråk, trolig fordi språkene ble brukt for å markere gruppetilhørighet, men språkene påvirket hverandre i ordforråd og grammatikk.

Den bergenske dialekten hadde tidligere hatt svært mye felles med de andre dialektene i Midhordland, men begynte fra tidlig på 1300-tallet å ta opp dagligdagse ord som betale, bukse, billeg, enkel, ekteskap, frukt, flink, bli, frykte, handle, handverk, håpe, lukt, måte, pris, prøve, rente, reise, snakke, skrive, sukker, plage, prate, prøve, vandre og så videre.

Flere hundre år seinere oppstod det også endringer i grammatikken i det bergenske talemålet. I situasjoner der språk møtes oppstår det ofte grammatiske forenklinger (Trudgill 1986, Kerswill 1994), dette skjedde også i Bergen. Den viktigste forenklingen i bergensdialekten som følge av påvirkningen fra nedertysk var at hunkjønnsordene og hankjønnsordene falt sammen til én gruppe. Grammatisk kjønn er noe som har en tendens til å forsvinne i språkkontaktsituasjoner. Grunnen er nok at det sjelden oppstår misforståelser om «feil» kjønn blir brukt (Nesse 2003).

Bergensk har to grammatiske kjønn: hankjønn og intetkjønn. På bergensk heter det solen og månen, sengen og veggen, ord som i andre dialekter vanligvis er hunkjønn.

Flertall av substantiv ender i Bergen som regel på -ar: guttar, jæntar, føttar, bøndar, husar og så videre.

I folkemålet i Bergen er de personlige pronomenene:

  • eg (e) – meg
  • du – deg
  • hann – hann
  • honn – honn eller hinnar
  • vi – oss
  • dåkkar – dåkkar
  • di – di

Eiendomsformer av pronomen: hannæs, honnæs, våres, dåkkars eller dokkæs, diæs eller di dær sin. Eksempel: de e hannæs far, de e honnæs søstar, de e di der sin ball.

Infinitiv av verb ender i bergensmålet på -æ og presens på ‑ar i alle verb med to eller flere stavelser: å kastæ – kastar, å levæ – levar, å finnæ – finnar og så videre. Verb av kasta-klassen får endelsen -æt i pretritum og i fortidspartisippet: kastæt – har kastet og fraktæt – har fraktæt og så videre.

Fortidspartisippene av de sterke verbene har ofte samme vokal som infinitiv: har bittæ, har skrivvæ, har flyggæ, har bryttæ. Mange har vokalen -o- i partisippet: har drokkæ, dottæ, forræ, loggæ, sottæ, tokkæ, men har funnæ og vunnæ med vokalen -u-.

Bergenserne er kjent for at de bytter om på verbene ligge og legge, sittæ og settæ. En kan høre utsagn som dette: «No har eg sottæ på kaffikjel’n å loggæ i åme’n».

Diftonger er bevart i ord som alæinæ, bæin, ræin, sæin, sjæi, sjæiv, stæin, grøut, bløut, løus, nøyte seg, røys, men forenklet i heme, mer, øge (det vil si øye), drøm og å rønne på. Diftongen er også forenklet i preteritum av sterke verb: å skrike – skrek, å bitæ – bet, å lygæ – løg.

Konsonanten -d blir etter vokal uttalt i langt flere tilfeller enn det som er vanlig i norsk. Det gjelder i ord som blad, spade, sidæ, tid, bøndar, hændar. Etter mønster av andre ord heter det også mændar (menner) og tændar (tenner). Konsonantforbindelsen hv- i norrønt har i Bergen blitt til kv, det heter kvit, kværr og i spørrreord ka, kæmm, kor, koffår, korliss’n og kordan.

Bruken av pronomenet sin i genitivskonstruksjoner har opphav i det nedertyske språket, og ble tatt opp i bergensdialekten på 15- og 1600-tallet. To ulike genitivskonstruksjoner var da i bruk: gutten hans bukse og gutten sin bukse. Det var den siste uttrykksmåten som gikk inn i bergensdialekten. I dag er det vanlig å si kona sin bil og mannen sin sykkel.

Sin-konstruksjonen har blitt kalt «garpegenitiv», noe som henspiller på opphavet i nedertysk. Garp var et uttrykk/ord en brukte om en tysker på Bryggen. Garpegenitiv er i dag vanlig i mange norske dialekter, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge.

Bergensk er blant de få norske dialektene der personnavn kan bøyes. I Bergen kan personnavn få samme bøying som vanlige fellesnavn, ved at det kan hete Karien og Peren, Piaen og Terjen og så videre. Ikke alle bergensere vil bruke slike former, og bruken kan også avhenge av den sosiale situasjonen. Man kan finne konstruksjoner med lignende innhold i østnorske dialekter når de sier han Olav og ho Kari.

  • Kerswill, Paul 1994: Dialects converging. Rural Speech in Urban Norway. Oxford: Clarendon, 1994.
  • Larsen, Amund B. & Gerhard Stoltz: Bergens bymål, 1912. 
  • Nesse, Agnete: Slik ble vi bergensere. Hanseatene og bergensdialekten. Bergen: Sigma forlag, 2003.
  • Paulson, Andreas: Ord og uttrykk i Bergens bymål, 1942.
  • Pettersen, Egil: «Bergens bymål» i Jahr E.H.: Den store dialektboka. Olso: Novus, 1990 (side 199–203).
  • Pettersen, Egil: Ka e' tiss? : bergensmålet gjennom tidene [...], 1996.
  • Pettersen, Egil: Bergensordboken : ord, uttrykk, vendinger og begrep i Bergens bymål, 2008.
  • Rundhovde, G.: «Målføra eller dialektane i hordalandsbygdene og i Bergen by» i Hartvedt, G.H., red.: Hordaland og Bergen (= Bygd og by i Norge), 1976.
  • Sørlie, Mikjel: Bergens eldste bymål [...], 1969.
  • Trudgill, Peter: Dialects in Contact. Oxford: Blackwell, 1986.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.