dialekter på Sunnmøre

Den gamle sunnmørsdialekta hadde eit uvanleg rikt vokalsystem, med 15 ulike vokalar i tillegg til dei gamle diftongane. Gammalnorske lange og korte vokalar blei uttrykte ved forskjellige vokalkvalitetar. Det var skilnad på vokalane i å vike (verb) og ei vike (substantiv) og tilsvarande skilnad på å fyre og fyre (føre og framfor). I yngre mål er det i dag mykje samanfall mellom desse vokalane.

I gammalt sunnmørsmål fann ein også særdraget «halvemål» med bortfall av h- i framlyd: å øppa (å hoppa), ans (Hans), and (eihand), ogmed nyinnsett -h- i andre ord, som hinkje (inkje), håss (oss). Forklaringa på halvemålet ligg i setningsrytmen. Halvemålet blei brukt i setningar med sterkt trykk på visse ord. Fenomenet halvemål blir i dag borte i dei sunnmørske dialektene.

Dialektene på Sunnmøre har palatalisering av lange dentalar både i trykksterk og trykksvak staving: ballj, mannj, mannjenj. Dette særdraget blir i dag til dels borte hos dei unge, som då seier ball, mann og mannen (med vanlege dentalar). Det tradisjonelle sunnmørsmålet har som nemnt ikkje tjukk l eller retrofleksar, slik ein finn det i Romsdal. I dag vinn likevel retrofleksane av r + d, l, n, s, t innpass i delar av sunnmørsk, og særleg i byen Ålesund. Det skjer i ord som fæɖi (ferdig), suʈ (surt), gaɳ(garn), veʂ (vers) og andre.

Sunnmørsk har tydeleg uttale av begge konsonantane i ord som hand, kveld, land og ting.

Konsonanten d blir i sunnmørsk uttalt i fleire ord der han er fallen bort i andre dialekter. Det heiter på mykje av Sunnmøre en saud, en seid og æi bud (sau, sei og bu), og det heiter å træde en tråd og å vade i det vide og breide. På Nordre Sunnmøre står denne d-en helst berre etter u og au (bud og saud). I eldre sunnmørsmål kunne d-en bli uttalt som ð i visse ord (det vil seia ein uttale som frikativ d, «stungen d» som i gammalnorsk). Lyden fanst i ord som tråd og breid og andre. I dag blir d-en uttalt som vanleg dental plosiv.

Sterke og svake hokjønnsord har ulik ending i bunden form eintal (kløyvd hokjønn): bygda og viså. Sunnmørsk har som romsdalsk levande dativbruk: han sat på hesta og dei var i bygdinje.

Sunnmøre har trestava former i bunden form fleirtal av substantiva: kalvanje, hananje, skålenje, visenje.

På Søre Sunnmøre har endings-n-en falle bort i adjektiv og i bunden form eintal av hankjønnsorda. Det heiter gutì e galì (guten er galen) og portì e opì (porten er open).

Formene gjeld ubunden form eintal, bunden form eintal, ubunden form flertal og bunden form fleirtal. Dei oppførte dativformene gjeld bunden form eintal og bunden form fleirtal.

• hest – hestì – hesta – hestanje
• dativ: hesta – hestå
• time – timì – tima – timanje
• dativ: tima – timå
• hane – hanì – hana – hananje
• dativ: hana – hanå

• bygd – bygda – bygde – bygdìnje
• dativ: bygdìnje – bygdå
• vise – viså – vise – visìnje
• dativ: visìnje – viså
• vìke – vìkå – vìke vìkìnje
• dativ: vìkìnje – vìkå

• hus – huse – hus – husa
• dativ: husa – huså