i antikken navn på kyststripen langs Syria, mellom Middelhavet og Libanon-fjellene, fra Karmel i sør til Elevtheros i nord. Befolkningen var semitter, i nær slekt med kanaanittene; selv kalte de seg kanaanitter. Utløpere fra Libanon-fjellene stykker Fønikia opp og gjør landeveisforbindelsen vanskelig. Derfor utgjorde landet ikke noen politisk enhet; de viktigste byene (Sidon, Tyros, Byblos, Arados, Berytos, dvs. Beirut) med sine oppland utgjorde selvstendige småstater, til sammen ca. 25, styrt av konger eller «dommere».
Handel og næringsliv
Innbyggerne så seg tidlig henvist til å søke forbindelser sjøveien, men det fører pass over fjellene til Syrias innland. Siden det dyrkbare landområdet var lite – kyststripen måler bare 50 km på det bredeste – var det nødvendig for fønikerne å satse på handelsvirksomhet da befolkningen økte. Fra ca. 1100 f.Kr. ble fønikerne det ledende handelsfolk ved Middelhavet. Etter hvert oppstod i byene et pengearistokrati, som dannet handelskompanier med fartøyer som seilte på Middelhavet og fra Rødehavet langs østkysten av Afrika. Skipstømmer fikk de fra sedertrærne. Mange steder ble det anlagt handelsstasjoner, og på nordkysten av Afrika ble Karthago grunnlagt som fønikisk koloni på 800-tallet f.Kr., etter sagnet av Dido, en kongedatter fra Tyros. En skildring av denne bys utstrakte handelsforbindelser finnes i Det gamle testamente, Esekiel 27. Det fantes atskillig industri i Fønikia, særlig ble metallvarer, glass og tekstiler fremstilt. Tekstilene ble farget med purpur, utvunnet av purpursneglen ved en prosess som fønikerne klarte å holde hemmelig. Tallrike litterære referanser og metertykke lag av snegleskallrester vitner om betydelig produksjon.
Kultur
Fønikerne var likevel i langt mindre grad selvstendige oppfinnere og produsenter enn mellomhandlere og utbredere av andre folks kulturfrembringelser; i Fønikia møttes kulturelle strømninger fra Babylonia, Egypt, Lilleasia og vesterlandene. Av største betydning ble det at fønikerne formidlet til grekerne det «vestsemittiske» alfabet, som kom til å danne grunnlaget for den greske skrift og dermed ble opphav til de europeiske alfabeter. Til Fønikias språk har man bare et mangelfullt kjennskap, bygd på noen innskrifter; det er likevel klart at språket er nær beslektet med hebraisk.
Alt i 3. årtusen f.Kr. stod Egypt i livlig handelsforbindelse med Fønikia, særlig med byen Byblos (fønikisk Gubla, hebr. Gebal), hvor man eksporterte trær fra Libanon. Fra Egypt kom håndverks- og industriprodukter, papyrusruller, næringsmidler m.m. I Fønikia har trolig egypterne lært seg skipsbyggingskunst; de kalte sine fartøyer Byblos-skip. De franske utgravninger i Byblos (fra 1921) har brakt for dagen fat med navn på egyptiske konger fra Det gamle rike og egyptiske arbeider med hieroglyfisk skrevne navn på kongene i Byblos. Fønikerne hadde en polyteistisk religion, beslektet med egyptisk, babylonsk-assyrisk og særlig kanaanittisk gudstro. Vær- og fruktbarhetsguden Baal ble dyrket i mange forskjellige varianter.
Historie
Mens Tyros siden ble den mektigste by, har formodentlig i en eldre tid Sidon spilt den mest fremtredende rolle idet fønikerne kalles for sidoniere både hos Homer og i Det gamle testamente. Med israelittene var det stadig forbindelse, som regel av vennskapelig art; eksempelvis kan nevnes pakten mellom Salomo og Hiram, kongen i Tyros (1 Kong 5). En annen konge av Tyros gav sin datter Isebel (Jesabel) som hustru til den israelittiske konge Akab; den religiøse innflytelse fra Fønikia som da fulgte, ansporet israelittiske profeter til bitter kamp mot det fønikiske hedenskap.
På grunn av sin beliggenhet og rikdom ble Fønikia et brennpunkt for stormaktspolitikken. Egypterne kom dit under sine krigstog nordover (Tuthmosis 3, Sethos 1, Ramses 2). Assyrerne og nybabylonerne kom dit under forsøkene på å trenge frem til Middelhavet og videre til Egypt (Salmanassar 3 og følgende konger). I 677 f.Kr. ble Sidon ødelagt, og 668 måtte Tyros kapitulere. Tyros kom imidlertid til krefter igjen, og først etter 13 års beleiring lyktes det Nebukadnesar 2 å erobre byen 573. Under kampene mellom Persia og Hellas stod fønikerne på persernes side. Aleksander den store måtte beleire Tyros i 7 måneder innen byen ble erobret og ødelagt (332). Den ble bygd opp igjen og hørte, som Fønikia for øvrig, i romertiden med til provinsen Syria. Imidlertid hadde verdenshandelen funnet seg nye veier, og konsentrerte seg i det østlige Middelhav om den egyptiske by Alexandria.