fredsbevegelsen

Fredsbevegelsen. Antimilitaristisk valgplakat for Arbeiderpartiet fra 1932.

Av /NTB Scanpix ※.

Fredsbevegelsen. I 1970- og 1980-årene samlet fredsmarsjer mange deltakere. Bildet er fra en slik marsj som gikk fra København til Paris i 1981. Forrest går japanske buddhistmunker med en egen vimpel. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
De amerikanske delegatene til fredskonferansen i Haag i 1915. Nummer to fra venstre er Jane Addams.

Fredsbevegelsen. Anti-atomvåpenmerke, sammensatt av semafortegnene N og D (Nuclear Disarmament), se semafor.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Fredsbevegelsen er en samlebetegnelse på en sosial og politisk bevegelse som motarbeider hat og uvilje mellom ulike folkegrupper og stater, krig og militarisme, og som arbeider for fred, nedrustning og konfliktløsning. Den internasjonale fredsbevegelsen ønsker særlig å hindre at krigen er et middel for å avgjøre tvister mellom statene, og sette fredelig megling og voldgift i dens sted.

Opprinnelig var fredsbevegelsen tuftet på en prinsipiell pasifisme, men i vår egen tid er ikke fredsbevegelsen nødvendigvis konsekvent pasifistisk. I Norge er det flere organisasjoner som ser på seg selv som en del av fredsbevegelsen organisert i paraplyorganisasjonen Norges Fredsråd. Det internasjonale fredsbyrå (International Peace Bureau) tar på samme måte mål av seg å være en paraplyorganisasjon for fredsbevegelsen globalt.

Historien om fredsbevegelsen

Allerede i oldtiden ga flere forfattere uttrykk for tanker om en verden uten krig, i særlig grad flere av de stoiske filosofene. Lignende tanker oppstod i den tidlige kristne kirke og i løpet av middelalderen, hvor blant andre Dante lanserte ideen om en verdensomspennende stat som skulle sikre fred, som et sidestykke til det romerske rike.

Flere humanister skrev om fredssaken. På 1600-tallet skrev Hugo Grotius grunnlaget for det som senere skulle bli til folkeretten. Maximilien de Béthune Sully lanserte i 1638 en plan om en ny fordeling av landområdene i Europa, og i 1693 offentliggjorde kvekeren William Penn sitt Essay on the Present and Future Peace of Europe.

1700-tallets opplysningsfilosofi hadde en utpreget pasifistisk karakter. Flere av lederne i den store franske revolusjonen i 1789 var påvirket av pasifistiske ideer, og verker som Immanuel Kants Zum ewigen Frieden (1795) og Jeremy Benthams Plan for a Universal and Perpetual Peace (1789) målbar disse ideene.

Likevel var det først etter napoleonskrigene at det ble organisert fredsforeninger som kunne sette opp alternativer til den rådende politikken. De første ble etablert i 1815 i USA, og i 1816 ble det ennå bestående Peace Society grunnlagt i London. Alle disse utgikk fra kvekerkretser. Senere spredte bevegelsen seg til andre land.

Særlig etter den nordamerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 og den fransk-tyske krig fra 1870 til 1871 ble det etablert fredsforeninger. Den første fredsforeningen i Norge, Norges Fredslag, ble grunnlagt i 1885 under navnet Norges Fredsforening av 1885, med flere i samtiden kjente politikere og kulturpersonligheter blant medlemmene.

Internasjonalt ble det forsøkt å løse stridigheter ved voldgift, eksempelvis Alabama-saken i 1872. I 1899 ble den internasjonale domstolen i Haag opprettet.

Blant andre institusjoner som fikk betydning for fredsbevegelsen kan nevnes den norske Nobelkomité (etablert i 1897) og Carnegiestiftelsen for internasjonal fred (opprettet i 1910). I de siste årene før første verdenskrig bestod fredsbevegelsen av en pasifistisk bevegelse og en mer radikal antimilitaristisk bevegelse, som særlig vant tilslutning hos en del revolusjonære sosialister. Fredsbevegelsen arbeidet i denne perioden særlig for å få flere til å definere seg som militærnektere.

Første verdenskrig

Utbruddet av første verdenskrig syntes først å lamme fredsbevegelsen helt. Allerede høsten 1914 samlet imidlertid en del pasifister seg til arbeid for å få gjennomført sitt program ved krigens slutt, særlig i Storbritannia og de nøytrale landene i Europa.

I 1915 ble det ved et møte i Haag stiftet en internasjonal sentralorganisasjon for varig fred (Central Organization for Durable Peace), som arbeidet aktivt for en ny form for diplomati, der det sentrale virkemidlet skulle være økonomiske sanksjoner mot militært aggressive land. Selv om denne sentralorganisasjonen satte flere av premissene for debatten om hva som skulle skje etter at krigen var over, ble den lagt ned etter signeringen av Versaillestraktaten i 1919.

Blant statslederne uttalte først den amerikanske president Woodrow Wilson seg for fredsbevegelsens program. Fra USAs inntreden i krigen i 1917 ble dette programmet det offisielle mål for de alliertes politikk, og krystalliserte seg i kravet om opprettelse av Folkeforbundet.

Etter verdenskrigen var det en utbredt oppfatning om at noe slikt aldri mer måtte skje. Men Versaillestraktaten, som skulle legge grunnlaget for en bedre fremtid, viste seg å befeste nasjonale motsetninger. I tillegg til dette var den russiske revolusjonen en seier for teorien om væpnet revolusjon.

Antimilitarismen fikk derfor i mellomkrigstiden både en sosialdemokratisk og en kommunistisk retning. Den sosialdemokratiske holdningen var preget av motstand mot våpenbruk og opprustning for å unngå nye kriger («det brukne geværs politikk»). Den kommunistiske la vekt på motstand mot deltagelse i de borgerlig-nasjonalistiske armeer og krig mellom nasjoner, uten at man dermed gav opp væpnet klassekamp.

Andre verdenskrig

Med Andre verdenskrig kom imidlertid slutten for sosialdemokratenes antimilitarisme. Samtidig kjempet Mahatma Gandhi og hans tilhengere for et fritt India med ikke-voldelige midler. Han bygde blant annet på Henry David Thoreaus og Lev Tolstojs ideer om sivil ulydighet. Denne kampen førte frem og kom til å gi pasifismen ny vind i seilene.

Etter verdenskrigen ble det institusjonaliserte fredsarbeidet internasjonalt overtatt av FN. FNs fredsbevarende rolle svarte imidlertid ikke til forventningene. Under den kalde krigen var forsvarsalliansene NATO og Warszawapakten viktigere fredsinstrumenter enn FN.

Den kalde krigen

Fredsbevegelsen endret også karakter etter at trusselen om kjernefysisk krig ble mer aktuell og reell. Fra 1950-årene fikk kampanjen mot atomvåpen stor oppslutning i Vest-Europa, noe som blant annet ledet frem mot Prøvestansavtalen i 1963.

Forslaget om å utplassere nye atomvåpen i Vest-Europa fra 1979 (NATOs dobbeltvedtak) bidro til ny aktivitet i fredsbevegelsen, der organisasjoner som Nei til atomvåpen, Kvinner for fred og «Frys»-bevegelsen arrangerte mønstringer og fredsmarsjer i mange land.

«Frys»-bevegelsen hadde også støtte i USA, der den var blant de ledende i kampanjen mot den kjernefysiske opprustningen i Reagan-perioden, som manifesterte seg i romvåpenprogrammet SDI, «stjernekrigsprogrammet».

Disse organisasjonene og kampanjene opererte utenfor de tradisjonelle politiske kanaler, mens fredsbevegelsen i Øst-Europa i 1980-årene arbeidet innenfor rammene av offisiell politikk i kommuniststatene.

Etter den kalde krigens avslutning omkring 1990 ble mange av fredsbevegelsens paroler uaktuelle og aktiviteten sank, blant annet fordi det ble en reell nedrustning. Under den andre Golfkrigen i 1990 og 1991 spilte fredsbevegelsen ingen fremtredende rolle verken i Europa eller USA. Mange symboler og paroler ble imidlertid tatt fram igjen under opptakten til Irak-krigen 2003, som gav den internasjonale fredsbevegelsen et forbigående oppsving.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cortright, David: Peace: A History of Movements and Ideas, 2008, isbn 978-0-521-67000-5, Finn boken
  • Grünewald, Guido & Peter van den Dungen, red.: Twentieth-century peace movements : successes and failures, 1995, isbn 0773490655, Finn boken
  • Laity, Paul: The British peace movement 1870-1914, 2001, isbn 0-19-924835-4, Finn boken
  • Santi, Rainer: Hundra års fredsarbete : Internationella fredsbyråns och andra internationella fredsföreningars historia, 1992, isbn 951-9193-37-5, Finn boken
  • Weitz, Eric. A World Divided: The Global Struggle for Human Rights in the Age of Nation States (Princeton University Press, 2019).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg