Allerede i oldtiden ga flere forfattere uttrykk for tanker om en verden uten krig, i særlig grad flere av de stoiske filosofene. Lignende tanker oppstod i den tidlige kristne kirke og i løpet av middelalderen, hvor blant andre Dante lanserte ideen om en verdensomspennende stat som skulle sikre fred, som et sidestykke til det romerske rike.
Flere humanister skrev om fredssaken. På 1600-tallet skrev Hugo Grotius grunnlaget for det som senere skulle bli til folkeretten. Maximilien de Béthune Sully lanserte i 1638 en plan om en ny fordeling av landområdene i Europa, og i 1693 offentliggjorde kvekeren William Penn sitt Essay on the Present and Future Peace of Europe.
1700-tallets opplysningsfilosofi hadde en utpreget pasifistisk karakter. Flere av lederne i den store franske revolusjonen i 1789 var påvirket av pasifistiske ideer, og verker som Immanuel Kants Zum ewigen Frieden (1795) og Jeremy Benthams Plan for a Universal and Perpetual Peace (1789) målbar disse ideene.
Likevel var det først etter napoleonskrigene at det ble organisert fredsforeninger som kunne sette opp alternativer til den rådende politikken. De første ble etablert i 1815 i USA, og i 1816 ble det ennå bestående Peace Society grunnlagt i London. Alle disse utgikk fra kvekerkretser. Senere spredte bevegelsen seg til andre land.
Særlig etter den nordamerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 og den fransk-tyske krig fra 1870 til 1871 ble det etablert fredsforeninger. Den første fredsforeningen i Norge, Norges Fredslag, ble grunnlagt i 1885 under navnet Norges Fredsforening av 1885, med flere i samtiden kjente politikere og kulturpersonligheter blant medlemmene.
Internasjonalt ble det forsøkt å løse stridigheter ved voldgift, eksempelvis Alabama-saken i 1872. I 1899 ble den internasjonale domstolen i Haag opprettet.
Blant andre institusjoner som fikk betydning for fredsbevegelsen kan nevnes den norske Nobelkomité (etablert i 1897) og Carnegiestiftelsen for internasjonal fred (opprettet i 1910). I de siste årene før første verdenskrig bestod fredsbevegelsen av en pasifistisk bevegelse og en mer radikal antimilitaristisk bevegelse, som særlig vant tilslutning hos en del revolusjonære sosialister. Fredsbevegelsen arbeidet i denne perioden særlig for å få flere til å definere seg som militærnektere.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.