fredsbevegelsen

Fredsbevegelsen, har som mål å motvirke hat og uvilje mellom folkene; særlig vil den motarbeide krigen som middel til å avgjøre tvistigheter mellom statene og sette fredelig megling og voldgift i dens sted.

Opprinnelig ble uttrykket brukt synonymt med pasifismen, men den moderne fredsbevegelsen er ikke nødvendigvis pasifistisk.

Allerede i oldtiden var det tanker om en verden uten krig, særlig blant de stoiske filosofer. Lignende tanker oppstod i den tidlige kristne kirke og i middelalderen, hvor blant annet Dante lanserte ideen om en verdensstat, et sidestykke til det romerske rike.

Flere humanister skrev om fredssaken. På 1600-tallet la Hugo Grotius grunnen til folkeretten. Hertugen av Sully lanserte 1638 en plan om en ny fordeling av landområdene i Europa, og 1693 offentliggjorde kvekeren William Penn sitt Essay on the Present and Future Peace of Europe.

1700-tallets opplysningsfilosofi hadde en utpreget pasifistisk karakter. Flere av lederne i den store franske revolusjonen i 1789 var påvirket av pasifistiske ideer, og verker som Immanuel Kants Zum ewigen Frieden (1795) og Jeremy Benthams Plan for a Universal and Perpetual Peace (1789) målbar disse ideene.

Men det var ingen fredsbevegelse som kunne sette opp alternativer til den rådende politikk. Først etter napoleonskrigene ble det organisert fredsforeninger.

De første ble etablert 1815 i USA, og 1816 ble det ennå bestående Peace Society grunnlagt i London. Alle disse utgikk fra kvekerkretser. Senere spredte bevegelsen seg til andre land.

Særlig etter den nordamerikanske borgerkrigen 1861–65 og fransk-tyske krig 1870–71 ble det etablert fredsforeninger. Den første fredsforening i Norge ble grunnlagt 1885.

Internasjonalt ble det forsøkt å løse stridigheter ved voldgift, eksempelvis Alabama-saken i 1872). 1899 ble den internasjonale domstolen i Haag opprettet.

Av andre institusjoner som fikk betydning for fredsbevegelsen kan nevnes den norske Nobelkomité (1897) og Carnegiestiftelsen (1910). I de siste år før første verdenskrig fremstod det ved siden av den egentlige pasifistiske bevegelse en mer radikal retning, den antimilitaristiske, som særlig vant tilslutning hos de revolusjonære sosialister. Den søkte å virke for sitt mål gjennom nektelse av militærtjeneste og godtok bare den sosiale klassekamp.

Utbruddet av første verdenskrig syntes først å lamme fredsbevegelsen helt. Allerede høsten 1914 samlet imidlertid en del pasifister seg til arbeid for å få gjennomført sitt program ved krigens slutt, særlig i Storbritannia og de nøytrale land i Europa, og 1915 ble det ved et møte i Haag stiftet en internasjonal Organisasjon for en varig fred.

Blant statsmennene uttalte først den amerikanske president Woodrow Wilson seg for fredsbevegelsens program. Fra USAs inntreden i krigen 1917 ble dette program det offisielle mål for de alliertes politikk, og krystalliserte seg i kravet om opprettelse av Folkeforbundet.

Etter verdenskrigen var det en utbredt oppfatning av at noe slikt aldri mer måtte skje. Men Versaillestraktaten som skulle legge grunnlaget for en bedre fremtid, viste seg å befeste nasjonale motsetninger.

I tillegg til dette var den russiske revolusjonen en seier for teorien om væpnet revolusjon. Antimilitarismen i mellomkrigstiden fikk derfor både en sosialdemokratisk og en kommunistisk retning.

Den sosialdemokratiske holdningen var preget av motstand mot våpenbruk og opprustning for å unngå nye kriger («det brukne geværs politikk»). Den kommunistiske la vekt på motstand mot deltagelse i de borgerlig-nasjonalistiske armeer og krig mellom nasjoner, uten at man dermed gav opp væpnet klassekamp.

Den andre verdenskrig betød slutten for sosialdemokratenes antimilitarisme.

Samtidig kjempet Mahatma Gandhi og hans tilhengere for et fritt India med ikke-voldelige midler. Han bygde blant annet på Henry David Thoreaus og Lev Tolstojs ideer om sivil ulydighet. Denne kampen førte frem og kom til å gi pasifismen ny vind i seilene.

Etter verdenskrigen 1939–45 ble det institusjonaliserte fredsarbeidet overtatt av FN. FNs fredsbevarende rolle svarte imidlertid ikke til forventningene. Under den kalde krigen var forsvarsalliansene NATO og Warszawapakten viktigere fredsinstrumenter enn FN.

Fredsbevegelsen endret også karakter etter at trusselen om kjernefysisk krig ble mer aktuell og reell. Fra 1950-årene fikk kampanjen mot atomvåpen stor oppslutning i Vest-Europa, noe som blant annet ledet frem mot Prøvestansavtalen 1963.

Forslaget om å utplassere nye atomvåpen i Vest-Europa fra 1979 (NATOs dobbeltvedtak) bidrog til ny aktivitet i fredsbevegelsen, der organisasjoner som Nei til atomvåpen, Kvinner for fred og «Frys»-bevegelsen arrangerte mønstringer og fredsmarsjer i mange land.

«Frys»-bevegelsen hadde også støtte i USA, der den var blant de ledende i kampanjen mot den kjernefysiske opprustningen i Reagan-perioden, som manifesterte seg i romvåpenprogrammet SDI, «stjernekrigsprogrammet».

Disse organisasjonene og kampanjene opererte utenfor de tradisjonelle politiske kanaler, mens fredsbevegelsen i Øst-Europa i 1980-årene arbeidet innenfor rammene av offisiell politikk.

Etter den kalde krigens avslutning ble mange av fredsbevegelsens paroler uaktuelle og aktiviteten sank, blant annet fordi det ble en reell nedrustning. Under den andre Golfkrigen 1990–91 spilte fredsbevegelsen ingen fremtredende rolle verken i Europa eller USA.

Andre organisasjoner som arbeider for fredssaken, er i Norge Folkereisning mot krig (grunnlagt i 1937), en norsk avdeling av War Resisters' International. 1915 ble det dannet en norsk avdeling av Women's International League for Peace and Freedom (Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet).

Sentralorgan for den internasjonale fredsbevegelse er Det internasjonale fredsbyrå i Genève. Samarbeidsnemnd for norske fredsorganisasjoner er Norges Fredsråd. Se for øvrig fredsforskning og nedrustning.

• Anbefalt litteratur