fredsbevegelsen

Utbruddet av første verdenskrig syntes først å lamme fredsbevegelsen helt. Allerede høsten 1914 samlet imidlertid en del pasifister seg til arbeid for å få gjennomført sitt program ved krigens slutt, særlig i Storbritannia og de nøytrale landene i Europa.

I 1915 ble det ved et møte i Haag stiftet en internasjonal sentralorganisasjon for varig fred (Central Organization for Durable Peace), som arbeidet aktivt for en ny form for diplomati, der det sentrale virkemidlet skulle være økonomiske sanksjoner mot militært aggressive land. Selv om denne sentralorganisasjonen satte flere av premissene for debatten om hva som skulle skje etter at krigen var over, ble den lagt ned etter signeringen av Versaillestraktaten i 1919.

Blant statslederne uttalte først den amerikanske president Woodrow Wilson seg for fredsbevegelsens program. Fra USAs inntreden i krigen i 1917 ble dette programmet det offisielle mål for de alliertes politikk, og krystalliserte seg i kravet om opprettelse av Folkeforbundet.

Etter verdenskrigen var det en utbredt oppfatning om at noe slikt aldri mer måtte skje. Men Versaillestraktaten, som skulle legge grunnlaget for en bedre fremtid, viste seg å befeste nasjonale motsetninger. I tillegg til dette var den russiske revolusjonen en seier for teorien om væpnet revolusjon.

Antimilitarismen fikk derfor i mellomkrigstiden både en sosialdemokratisk og en kommunistisk retning. Den sosialdemokratiske holdningen var preget av motstand mot våpenbruk og opprustning for å unngå nye kriger («det brukne geværs politikk»). Den kommunistiske la vekt på motstand mot deltagelse i de borgerlig-nasjonalistiske armeer og krig mellom nasjoner, uten at man dermed gav opp væpnet klassekamp.

Med Andre verdenskrig kom imidlertid slutten for sosialdemokratenes antimilitarisme. Samtidig kjempet Mahatma Gandhi og hans tilhengere for et fritt India med ikke-voldelige midler. Han bygde blant annet på Henry David Thoreaus og Lev Tolstojs ideer om sivil ulydighet. Denne kampen førte frem og kom til å gi pasifismen ny vind i seilene.

Etter verdenskrigen ble det institusjonaliserte fredsarbeidet internasjonalt overtatt av FN. FNs fredsbevarende rolle svarte imidlertid ikke til forventningene. Under den kalde krigen var forsvarsalliansene NATO og Warszawapakten viktigere fredsinstrumenter enn FN.

Fredsbevegelsen endret også karakter etter at trusselen om kjernefysisk krig ble mer aktuell og reell. Fra 1950-årene fikk kampanjen mot atomvåpen stor oppslutning i Vest-Europa, noe som blant annet ledet frem mot Prøvestansavtalen i 1963.

Forslaget om å utplassere nye atomvåpen i Vest-Europa fra 1979 (NATOs dobbeltvedtak) bidro til ny aktivitet i fredsbevegelsen, der organisasjoner som Nei til atomvåpen, Kvinner for fred og «Frys»-bevegelsen arrangerte mønstringer og fredsmarsjer i mange land.

«Frys»-bevegelsen hadde også støtte i USA, der den var blant de ledende i kampanjen mot den kjernefysiske opprustningen i Reagan-perioden, som manifesterte seg i romvåpenprogrammet SDI, «stjernekrigsprogrammet».

Disse organisasjonene og kampanjene opererte utenfor de tradisjonelle politiske kanaler, mens fredsbevegelsen i Øst-Europa i 1980-årene arbeidet innenfor rammene av offisiell politikk i kommuniststatene.

Etter den kalde krigens avslutning omkring 1990 ble mange av fredsbevegelsens paroler uaktuelle og aktiviteten sank, blant annet fordi det ble en reell nedrustning. Under den andre Golfkrigen i 1990 og 1991 spilte fredsbevegelsen ingen fremtredende rolle verken i Europa eller USA. Mange symboler og paroler ble imidlertid tatt fram igjen under opptakten til Irak-krigen 2003, som gav den internasjonale fredsbevegelsen et forbigående oppsving.