betegnelse på en voldsom politisk kampanje i Kina som begynte april 1966 og tok sikte på en gjennomgripende endring av samfunnet. Offisielt ble den avsluttet oktober 1976 da de fremste ledere, den såkalte «firerbanden», ble arrestert.
Under kulturrevolusjonen fant det sted omfattende utrenskninger i kommunistpartiet, forvaltningen og kulturinstitusjonene; universitetene ble stengt. I kampen mellom de ulike fraksjoner innenfor partiledelsen lanserte sentralkomiteen sommeren 1966 en ny massebevegelse, de røde garder. Rødegardistene, som en tid ble kulturrevolusjonens fremste forkjempere, førte kampen ut i gatene og ut til alle provinsene.
Et av kulturrevolusjonens ytre kjennetegn var den store vekt som ble lagt på offentlig kritikk og ydmykelse av de personer som ble ansett for å være «fiender av folket»; helst skulle offeret komme med selvkritikk. Et annet typisk trekk i gatebildet i Kinas byer under denne perioden var veggavisene: store, håndskrevne plakater, som ble slått opp på lett tilgjengelige steder. De inneholdt oftest kritikk rettet mot navngitte personer. Sentralkomiteen vedtok 1981 en resolusjon om «visse spørsmål i partihistorien» der det ble fastslått at Mao Zedong hadde hovedansvaret for kulturrevolusjonen, som ble betegnet som en «katastrofe». Kinesiske myndigheter har aldri gitt noen samlet oversikt over dødsofre. Partidokumenter har slått fast at over 100 millioner mennesker ble mer eller mindre skadelidende, særlig under kulturrevolusjonens mest radikale fase, 1966–69. Se også Kina (historie).
Betegnelsen kulturrevolusjon er også blitt brukt tidligere i nyere kinesisk historie om politiske kampanjer og endringer innen samfunnslivet.