Che Guevara og hans kone Aleida March omgitt av fotografer i Havanna, Cuba.

Che Guevara av Alberto Korda/Museo Che Guevara. Falt i det fri (Public domain)

Ernesto Guevara de la Serna, bedre kjent som «Che» Guevara, marxistisk geriljaleder, teoretiker og politiker. Han ble født i Argentina, men ble senere cubansk statsborger. Guevara var en av geriljakommandantene som veltet Fulgencio Batistas styre på Cuba i 1959. Han fikk etter maktovertakelsen flere sentrale verv, og deltok som samfunnsdebattant og ideolog.

Guevara dro senere til Kongo og Bolivia for å organisere nye væpnede opprør og slik å utfordre kolonialisme, imperialisme og kapitalisme; begge steder endte det med nederlag, og han ble drept i sistnevnte land i 1967.

Guevara er et forbilde for sosialistiske og antiimperialistiske bevegelser, og et populærkulturelt ikon, men har også mange kritikere. Mange av disse er motstandere av hans kommunistiske idealer og bruken av vold.

Che Guevara på et esel, i Alta Gracia, Córdoba i Argentina. Bildet er tatt i 1933.

Che Guevara i Cordoba av ukjent/Museo Che Guevara, Havana Cuba. Falt i det fri (Public domain)

Guevara ble født 14. mai eller 14. juni 1928 i Rosario, Argentina, som den første i en søskenflokk på fem. Hans far Ernesto Guevara Lynch og hans mor Celia de la Serna y Llosa hadde begge røtter i det argentinske aristokratiet, og en tippoldefar på farssiden av slekten ble regnet som en av Latin-Amerikas rikeste menn. Foreldrene var arvinger, men fikk etter hvert økonomiske problemer.

I en alder av to år ble han hardt rammet av astma, en tilstand som skulle følge ham gjennom resten av livet. På grunn av sykdommen flyttet familien til landsbyen Alta Gracia i Córdoba-provinsen i 1933. Han tilbrakte mesteparten av sin barndom her og i Córdoba by, bare fire mil unna, hvor de flyttet i 1943.

Ernesto ble oppdratt i et velstående miljø, men motsatt det som var vanlig, valgte foreldrene å sende ham på offentlig skole hvor han ble kjent med fattige barn. Politisk kan foreldrene beskrives som liberale. Men Ernesto kan ha blitt eksponert for marxistiske idéer gjennom slekten: Hans tante hadde tilknytning til det argentinske kommunistpartiet og var gift med en kommunistisk dikter.

Familien hadde også nær kontakt med flyktninger fra den spanske borgerkrigen, og Ernesto viste i 9-årsalderen stor interesse for konflikten. Da Ernesto var 12 år, ble faren engasjert i en antifascistisk forening som kartla nazister i Alta Gracia, og sønnen fikk være til stede under dette arbeidet.

Ernesto Guevara bemerket seg som en aktiv elev med talent for humanistiske fag. I ungdomsårene og studietiden leste og skrev han poesi, og han leste filosofiske, psykologiske og politiske tekster. Han var en ivrig idrettsutøver, og begynte tidlig med blant annet svømming, golf og rugby. Han drev dessuten med sjakk som barn, en interesse som ble ved ham resten av livet: Også etter at han ble en lederskikkelse på Cuba, deltok han i turneringer.

I 1948 flyttet familien til Buenos Aires, hvor Ernesto Guevara begynte på medisinstudiet. På dette tidspunkt var Argentina i rask forandring etter maktovertakelsen til Juan Domingo Perón, men Guevara var fortsatt ikke involvert i politisk aktivitet av betydning. Som student markerte han seg som rugby-spiller og som redaktør for et rugbytidsskrift, «Tackle». Han ble uteksaminert som lege i 1953, med allergier som spesialitet, men først dro han ut på flere lange reiser.

I 1950 gjennomførte Guevara en reise til Nord-Argentina på 4 500 kilometer. Et bilde av den unge Guevara blir gjengitt i en reklame for motoren Micrón som var montert på sykkelen han brukte. Året etterpå fungerte han som akuttsykepleier (paramedic) på frakteskip og fikk se atlanterhavskysten av Sør-Amerika og noe av Karibia.

I 1952 la Guevara ut på en seks måneder lang reise gjennom Sør-Amerika. Hans møte med legen Hugo Pesce i Peru, en disippel av den peruanske marxisten José Carlos Mariátegui, skal ifølge egne utsagn ha markert et viktig skille i hans liv.

I 1953 la Guevara igjen ut på reise i Sør-Amerika, denne gangen mot Caracas, Venezuela. Guevara endret imidlertid planer underveis, og fra Ecuador satte han kursen i retning Guatemala i Sentral-Amerika, for å bli kjent med de politiske og sosiale omveltningene under president Jacobo Árbenz. Han ankom Guatemala i desember 1953 uten penger. Han ble vitne til det USA-støttede kuppet mot den demokratisk valgte presidenten, og deltok en kort periode i motstandskampen.

Oppholdet i Guatemala, på til sammen ni måneder, forsterket hans tro på marxismen og behovet for revolusjon. Her ble han også kjent med eksilcubaneren Antonio Ñico López, som senere skulle sette ham i kontakt med Fidel Castro, og som også gav ham kallenavnet «argentineren Che». Dette fordi Guevara pleide å si «che», et ord argentinere bruker for å få noens oppmerksomhet (omtrent som «hei du») eller for å uttrykke overraskelse.

Guevara dro videre til Mexico hvor han oppholdt seg mellom 1954 og 1955. Der ble han introdusert for Fidel Castro, som planla en ekspedisjon til sitt hjemland Cuba for å styrte diktator Fulgencio Batista. Batista, som hadde vært en sentral maktfaktor i cubansk politikk siden 1930-tallet og folkevalgt president 1940-1944, hadde gjort statskupp i 1952.

Guevara deltok i geriljatrening med cubanerne i Mexico. I 1955 giftet han seg og fikk sitt første barn med Hilda Gadea, politisk flyktning fra Peru som han hadde blitt kjent med i Guatemala.

25. november 1956 forlot Guevara og 81 andre menn Tuxpan i Mexico i retning Cuba på yachten Granma, med mål om å styrte Batista. Guevara var med på Fidel Castros ekspedisjon som lege, men ble senere en av de mest populære lederne for geriljaen.

Ekspedisjonen gikk ikke etter planen. Ankomsten i det østlige Cuba ble av Guevara selv beskrevet som et «skipbrudd», og de 82 som var om bord på skipet ble tre dager senere utsatt for et overraskelsesangrep fra regjeringshæren. Mange ble tatt til fange og henrettet, og de gjenværende opprørerne ble spredt for alle vinder. Cubansk presse publiserte en falsk melding om at både Fidel Castro og Ernesto Guevara var døde, en beskjed som nådde Guevaras familie i Argentina.

En gruppe geriljasoldater fant imidlertid sammen igjen – blant dem Guevara og Castro-brødrene – og bygde opp en hær i fjellkjeden Sierra Maestra. Denne opprørshæren var nasjonalistisk og demokratisk orientert, ikke kommunistisk, men hadde medlemmer som var kommunister (som «Che»). Mye av geriljaens støtteapparat i byene var dessuten antikommunistisk, og det kom senere til spenninger mellom Guevara og disse miljøene.

5. juli 1957 ble Guevara forfremmet til leder for opprørshærens andre kolonne (som ble omtalt som «Fjerde kolonne» for å forvirre fienden). Denne kolonnen fikk etter hvert kontroll over et landområde, satte i gang produksjon av en «avis» kalt Den frie cubaner, samt krigsmateriell til opprørerne. Fidel Castro besluttet etter en stund at argentineren, i stedet for kolonnen, skulle lede en skole for rekrutter til geriljahæren.

Krigen spisset seg til i 1958, og i sommermånedene slo geriljahæren tilbake en offensiv fra regimet. Mot slutten av krigen fikk Che Guevara ordre fra Fidel Castro om å organisere en ny kolonne, nummer åtte, som i desember 1958 ledet angrepet på byen Santa Clara, i sentrum av den langstrakte øyen. På det tidspunkt var byen den siste bastionen til regimet til Fulgencio Batista, med unntak av hovedstaden Havanna.

Under det siste året av geriljakrigen ble Ernesto Guevara kjent med Aleida March, som han giftet seg med kort tid etter revolusjonen 1. januar 1959, de fikk til sammen fire barn. Før inngåelsen av ekteskapet inviterte han sin eks-kone Hilda Gadea og deres datter til Cuba for å jobbe for revolusjonen, noe hun aksepterte.

Che Guevara og Fidel Castro fotografert av Alberto Korda i 1961.

Che Guevara og Fidel Castro av Alberto Korda/Museo Che Guevara, Havana Cuba. Falt i det fri (Public domain)

Che Guevara i Bolivia, kort tid før sin død i 1967.

Che Guevara i Bolivia av ukjent/Museo Che Guevara, Havana Cuba. Falt i det fri (Public domain)

Etter revolusjonen fikk Guevara en rekke administrative og politiske oppgaver. Først som militærsjef ved festningen La Cabaña, ved inngangen til Havanna-bukten, hvor det under hans ledelse ble gjennomført et høyt antall henrettelser av personer som var anklaget for å samarbeide med det gamle regimet, og for forbrytelser som drap og tortur.

Senere ble han satt til å lede det cubanske jordreformsinstituttet (INRA) sin avdeling for industrialisering – en strategisk posisjon på et tidspunkt hvor de nye myndighetene hadde storstilte planer for industrireising. Han ble deretter sjef for nasjonalbanken og siden industriminister. Guevara gjorde seg bemerket som en uortodoks politiker med stadige angrep på byråkratiet, på pressen, og på ledelsen i selskaper som var blitt statliggjort. Han var sentral i en nasjonal debatt om sosialisme og økonomi («El gran debate») som pågikk i årene 1963-64, og tok del i frivillig arbeid.

Che betraktet revolusjonen på Cuba som begynnelsen på en revolusjonær frigjøringsprosess i Latin-Amerika og den tredje verden for øvrig. Fra Cuba tok han initiativ til eller bisto i organiseringen av opprørsbevegelser i en rekke land. En av disse ble etablert i hans hjemland Argentina, og han skal ha planlagt å slutte seg til soldatene i Argentina på et senere tidspunkt, men opprøret ble slått ned etter bare få måneder.

I 1965 forlot han regjeringen og dro i utkledning til Kongo, i det som skulle bli startskuddet for en afrikansk revolusjon. Etterpå betegnet han selv operasjonen som en «fiasko». Februar til juli 1966 oppholdt han seg i skjul i Tsjekkoslovakia, hvor han planla og forberedte et nytt militært fremstøt i Sør-Amerika. Selv om han tidligere hadde tatt farvel til det cubanske folk i et brev, besøkte han i hemmelighet Cuba i juli måned, og avsluttet der forberedelsene til en militær ekspedisjon i Bolivia.

Heller ikke hans geriljahær i Bolivia oppnådde sine mål, og 8. oktober 1967 ble han tatt til fange i en skole i landsbyen Higuera av bolivianske soldater. Om morgenen dagen etterpå ankom CIA-agenten Félix Rodríguez i helikopter for å observere fangen, Guevara ble henrettet kort tid etter hans avreise.

Guevara ble politisk radikalisert gjennom sine reiser i Latin-Amerika, som følge av møtet med regionens fattigdom og undertrykkelse. Han omtalte seg som marxist-leninist i et politiavhør i Mexico i 1956, og vi vet at han på dette tidspunktet hadde et positivt bilde av Sovjetunionen.

I årene etter maktovertakelsen på Cuba i 1959 og etter flere reiser til kommunistlandene, ble han mer kritisk innstilt, trass i at Sovjetunionen var blitt Cubas viktigste allierte. For Guevara var et sentralt mål å skape «det nye mennesket», som er altruistisk og solidarisk. Med Sovjetunionen delte han troen på at staten skulle ha en ledende rolle i økonomien, men var kritisk til Lenins NEP-politikk som innebar et kompromiss hvor man tillot visse kapitalistiske virkemidler under overgangen til sosialisme.

Han kritiserte også sovjetisk økonomi i sin egen samtid – under Nikita Krustsjov – og da særlig hvordan man brukte markedsmekanismer, materielle insentiver og bedriftsautonomi som redskaper for å få fart på økonomien. Etter Guevaras syn var dette kapitalistiske «våpen» som bidro til å skape og reprodusere konkurransementalitet, snarere enn å legge grunnlaget for et sosialistisk og senere kommunistisk samfunn. Guevara rettet også kritikk mot andre sider ved den sovjetiske modellen – for eksempel byråkratisering, ensretting av kulturlivet, og mangel på kontakt mellom styrende og befolkningen.

I det hele fulgte Guevara ingen bestemt retning innen marxismen, og fremmet også syn som brøt med de etablerte tradisjonene, noe som ikke alltid var populært. Han ble blant annet beskyldt for å være «trotskist» i Sovjetunionen, på det tidspunktet en svært negativ betegnelse. I 1964, på et tidspunkt hvor Cuba var avhengig av støtte fra Sovjetunionen, uttalte han at det var mye man kunne hente ut av Leon Trotskijs tenkning. Han var kritisk til «markedssosialismen» i Titos Jugoslavia, men mente også det var positive trekk ved modellen.  «Che» hadde stor tro på «frivillig arbeid» som virkemiddel for å styrke produksjonen, men også for å knytte samfunnets ledersjikt nærmere alminnelige folk og å skape en sosial bevissthet i befolkningen.

Utenrikspolitisk var han opptatt av den tredje verdens frigjøring og kritisk til Sovjetunionens doktrine om «fredelig sameksistens» med Vesten. De fleste latinamerikanske kommunistpartiene sluttet på det tidspunkt opp om denne doktrinen, og tok avstand fra væpnet krigføring. Guevaras foco-teori gikk ut på at en skulle gjøre væpnet opprør på flere steder samtidig – i tråd med hans oppfordring til «å skape to, tre Vietnam». Slik skulle man bekjempe imperialismen og kapitalismen. I likhet med blant annet José Carlos Mariátegui og Mao Zedong anså han at den fattige rurale befolkningen i Sør ville ha en sentral rolle i revolusjonen, motsatt tradisjonell marxisme hvor arbeiderklassen ilegges mest vekt og anses som den som må lede samfunnsomveltningen.

Etter sin død fremstod Guevara som symbolet på revolusjon i Latin-Amerika og som et forbilde for venstreradikale i store deler av verden. I Europa ble han et revolusjonært ikon særlig i forbindelse med studentopptøyene i Paris 1968. Hans tekster om geriljakrig og sosialisme skulle også bli gjenstand for omfattende debatt på internasjonal venstreside.

På Cuba var han lite omtalt de første tjue årene etter sin død, en periode preget av et tett forhold mellom Cuba og Sovjet. Med Fidel Castros «feilkorrigeringsprosess» i andre halvdel av åttiårene, som innebar en avstandstaken til enkelte sider ved den sovjetiske modellen, ble Guevara løftet frem som forbilde og tenker.

Slik Guevara har mange tilhengere, har han også mange kritikere. Disse er ofte motstandere av hans marxistiske grunnsyn og/eller hans voldelige strategi for maktovertakelse. Han har også blitt kritisert blant annet for sin deltakelse i et høyt antall henrettelser av motstandere før og etter den cubanske revolusjon, for sine økonomiske teorier og for homofobe holdninger.

Fotografen Alberto Kordas bilde «Guerrillero heróico», som viser geriljakrigeren kort tid etter den cubanske revolusjon har blitt ikonisk, og er flittig i bruk i politiske sammenhenger og vestlig populærkultur. Det blir også brukt i kommersielle sammenhenger, noe fotografen var motstander av. Også fotografier som ble tatt av liket til «Che» i Bolivia, hvor han fremstår som en Kristus-liknende figur, har bidratt til myten om Guevara.

Dagboken fra hans siste måneder i Bolivias jungel ble utgitt på norsk i 1968, og hans lenge ukjente Motorsykkeldagbok: fra en reise i Latin-Amerika kom på norsk 1995; denne dagboken ble filmatisert 2004 og ytterligere to nye spillefilmer om «Che» kom ut i 2008.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. februar 2014 skrev Roy Mortensen

Den kaldblodig morderen Che Guevara er uforståelig nok blitt et ikon for noen. Kanskje de ikke tenker seg om og bare napper til seg ei Che Guevara t-skjorte, kanskje noen bruker ham bevisst? I opplysningens tid bør vel Store Norske Leksikon kunne oppdatere sine opplysninger om Che Guevara. Mannen drev tross alt Cubas første konsentrasjonsleir (av tilhengere kalt arbeidsleir) der han blant annet kvittet seg av med politiske motstandere.

«Myten om Che Guevara sprekker. Han var lege, men også kaldblodig morder.» Aftenposten 2007 http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2037220.ece#.UvlczLRFBaG

12. februar 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Takk for kommentar. Det er dessverre per dags dato ingen fagansvarlig for denne artikkelen. Så fort vi har på plass en fagperson vil vi be vedkommende se på din kommentar og vurdere teksten.

Med vennlig hilsen
Marte Ericsson Ryste
Redaksjonen

19. november 2014 svarte Roy Mortensen

Vi skriver 19. oktober 2014. Har dere ennå ikke fått en fagansvarlig til å sette inn riktig informasjon om Ernesto «Che» Guevara. Jeg synes ikke det er greit at unge og eldre blir forledet til å gå rundt med et bilde av en massemorder.

19. november 2014 svarte Roy Mortensen

Skal være 19. november.

19. november 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Du har rett i at dette har tatt lang tid, beklager det. Vi tar tak i artikkelen igjen nå.
Vennlig hilsen
Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

2. desember 2014 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei,
Da har vår fagansvarlig for Cubas historie oppdatert artikkelen. Vi kommer til å oppdatere artikkelen ytterliger i løpet av våren. Dersom du har kommentarer til artikkelen, innspill på ting som bør med, kan du melde ifra - gjerne med henvisning til kilder. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.