Huskatt. Foto: www.infoto.no

Harald Harnang. begrenset

Tamkatten, Felis silvestris catus, underart av villkatt, rovdyrart i kattefamilien; regnes av og til som egen art og betegnes da bare Felis catus. Skjelettet viser små variasjoner mellom rasene, men skallens form og halelengde varierer. Vekten kan bli opptil 10 kg, men i sjeldne tilfeller hele 21 kg. På flere øyer finnes katter som helt eller delvis mangler hale. Mest kjent er manx fra øya Man; den kan mangle siste ryggvirvel, har høye bakben og hoppende ganglag. Halelengden kan variere fra helt manglende hale til lang hale. Katten er i dag det vanligste selskapsdyret i Norge og i Vest-Europa. Det er anslått at det er ca. 750 000 eide katter i Norge fordelt på ca. 400 000 husstander (pr. 2010).

Drektigheten varer 63–67 dager. Katter som går fritt, får i regelen to kull i året, med 3–5 unger per kull. Rekorden er 19, hvorav fire dødfødte. Kattene lever i ca. 12–15 år, men det er ikke uvanlig at de blir 18 år og noen svært få over 30. Ca. 80-90 % av katter som har eiere er kastrert eller sterilisert, noe Mattilsynet oppfordrer til for å unngå at uønskede kattunger blir født. 

Tamkatten stammer trolig fra flere ville kattedyr; afrikansk bushkatt, også kalt afrikansk villkatt eller falbkatt, Felis silvestris libyca, skogsvillkatt, Felis silvestris silvestris, jungelkatt, Felis chaus, sandkatt, Felis margerita og ørkengaupe, Felis caracal. Alle disse har 19 kromosomer som betyr at de kan pares med hverandre og få avkom. Benrester fra alle disse kattedyrene er identifisert i utgravinger fra de første jordbrukssamfunn i Jordandalen. Likevel regner en afrikansk villkatt som den viktigste stamfaren.

Domestiseringen av katt startet for ca. 9000 år siden da mennesket gikk fra å være samler til å bosette seg og dyrke jorden. Katten ble sett på som et skattet nyttedyr, som holdt gnagere borte fra korn- og matlagre. I Egypt oppstod en rik kattekult, som varte i århundrer. Katten var hellig og ble etter døden balsamert og ført til spesielle gravplasser. Godt bevarte kattemumier finnes i museene verden over. Tamkatter kom antakelig til Europa med etruskerne. Det finnes kilder som mener at det var vikingene som brakte med seg katten til Skandinavia allerede på 800-tallet, fra sine ferder til Miklagard (omtrent dagens Tyrkia). Vikingene brukte katten som handelsvare. Katteskinn kan anvendes til et slitesterkt, om noe tungt pelsverk. I tillegg til at katten holdt smågnagere unna matlagrene og var omtykte kjæledyr, ble skinnet brukt til å lage hansker og luer av. I lovboka til Magnus Lagabøte fra 1276 var verdien av ett katteskinn satt lik tre reveskinn. Siden ca. 1850 har katten vært gjenstand for selektiv avl og oppdrett, korthårede og langhårede raser er videreutviklet, og nye raser og fargevariasjoner fremkommer stadig.

Tamkatten er i seg selv en egen underart, men i organisert katteavl deles tamkatten inn i forskjellige varianter som vi kaller raser. Det finnes i prinsippet to hårlengder på katt: korthåret og langhåret, hvorav korthåret genetisk dominerer over langhåret. Pelslengde og pelstykkelse varierer mye innen hvert hårlag. Det finnes også krøllpelsede katter og hårløse katter. I de viktigste atferdsegenskapene finner vi typiske forskjeller mellom katterasene.

Det norske rasekattforbundet, Norske Rasekattklubbers Riksforbund (NRR), er medlem av det internasjonale katteforbundet Fédération Internationale Féline (FIFe), som anerkjenner følgende raser: exotic, perser, american curl langhår og korthår, maine coon, Neva Masqueradenorsk skogkatt, ragdoll, hellig birma, tyrkisk angora, tyrkisk van, abyssiner, bengal, britisk korthår, burmilla, burmeser, chartreux, cornish rex, devon rex, don sphynx, egyptisk mau, europé, german rex, japanese bobtail, korat, kurilsk bobtail langhår og korthår, manx, cymric, ocikatt, russisk blå, singapura, sokokesomali, sphynx, balineser, orientalsk langhår og korthår, peterbald, seychellois langhår og korthår, siameser, sibirsk katt, snowshoe, samt huskatt langhår og korthår. Fem andre raser er midlertidig godkjent.

Det vi i dagligtale kaller villkatter, er forvillede (ferale) tamkatter. Den europeiske villkatten, Felis silvestris silvestris, er litt større og kraftigere enn huskatten, og langt villere i gemytt.

Syn, hørsel og lukt er kattens viktigste sanser. Kattungen er imidlertid født ganske hjelpeløs. De første dagene kan kattungen verken se eller høre noe. Øregangen er lukket fram til fem dagers alder, og øynene åpnes i gjennomsnitt ved ni dager. For å finne melken, trenger kattungen egentlig bare hudsansen og luktesansen. Med hudsansen kan ungen føle seg fram på morens buk, og med luktesansen merker den når det er melk i nærheten. Hudsansen, eller berøringssansen, er et viktig ledd i kommunikasjon hos katter. En kattemor som skal signalisere sin tilstedeværelse overfor en kattunge de første dagene, slikker kattungen.

Det tar tid før kattungene får fullt utbytte av synssansen. Synet er grumsete inntil ungene er en måned gamle. Det er også derfor kattunger har blå øyne ved fødselen og ikke får den korrekte øyefargen før seinere. Deretter utvikler synet seg hurtig. Katten ser spesielt etter bevegelser av små objekter, og dette kan utløse jaktatferden.

Katten har en meget god hørsel. Den kan høre ultralyd opptil 50-60 kHz. På slike frekvenser kan katten høre mus som kommuniserer, og kattemoren kan kommunisere med egne kattunger slik at større rovdyr ikke kan lokalisere kattekullet basert på lyden. I den andre enden av skalaen har vi kattens maling, med en dominerende frekvens på 25-30 Hz, som andre katter kan høre.

Katten er kjent for å ha en god stedsans. Det finnes mange historier om katter som har funnet veien tilbake til det gamle hjemmet etter at de har flyttet til et nytt sted, eller mens de er på ferie mange mil hjemmefra. Vi vet ikke hvordan katten kan navigere, men det er trolig at den kan bruke noen av de samme metodene som andre navigerende dyr, eksempelvis basert på bruk av hjernens gitterceller.

Kattens naturlige biotop er skogsterreng med trær, bekkefar til å jakte langs og skjul i tett terreng. I ukjent terreng går ikke katter over åpent område da de kan være utsatt for angrep fra rovfugl eller rev. Katten er tilpasset et temperert klima som i Norge, men i kalde vintre trenger den godt ly. Ved å være ute om høsten, vil huskatten utvikle en god vinterpels. Korthårede rasekatter er ikke tilpasset norske vinterforhold.

Katten liker jord- og grasbunn. De kan sove eller hvile oppe i trær der de føler seg tryggere enn nede på bakken. Inne i hus vil katten foretrekke en myk pute foran peisen. Fordi dyr etterstreber å optimalisere miljøet sitt, vil de ha det litt varmere og litt mykere enn hva naturen vanligvis gir, men dette er ikke noe velferdskrav i katteholdet.

Katten er et typisk rovdyr, som liker å jakte på potensielle byttedyr, og når den ikke er på jakt, hviler den så mye den kan. Katter viser stor individuell variasjon i sin atferd. Noen katter er svært sosiale, mens den typiske katt heller foretrekker å være alene. Atferd overfor mennesker har sammenheng med kattens gener og erfaringer den har gjort med mennesker tidlig i livet. Det er klare rasevariasjoner i atferd, mens variasjonen mellom kjønn ikke er så stor.

  • Braastad, Bjarne O. (2012). Katten: Atferd og velferd, Vigmostad & Bjørke.
  • Heath, Sarah. (1995). Hvorfor oppfører katten min seg slik? : En håndbok i atferdsterapi, Aventura. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket.
  • Rogers, Katharine M. (2006). Cat, Reaktion Books. En bok om forholdet mellom katt og menneske fra det gamle Egypt til i dag.
  • Turner, Dennis C. og Bateson, Patrick, red. (2014). The Domestic Cat: The biology of its behaviour, 3rd Ed., Cambridge University Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.