Gjennom århundrene har Lorraine omfattet sterkt vekslende områder. Navnet skriver seg fra keiser Lothars sønn Lothar, som 855 arvet den nordlige del av farens rike (Lotharingia, jf. det tyske navnet Lothringen), men dette området hadde verken naturlig samhold eller naturlige grenser. Fra 900-tallet ble Lorraine regnet som et av de tyske hertugdømmer, men de franske konger oppgav aldri sitt krav på lensoverhøyhet. 959 ble hertugdømmet delt i to: Nedre Lorraine, som omfattet det meste av Nederlandene og etter hvert gikk i oppløsning, og Øvre Lorraine, som i slutten av middelalderen ble alene om navnet. 1431 tilfalt Lorraine en ætling av det franske kongehus, René av Anjou.

Fra 1500-tallet ble Lorraine et stridens eple mellom bourboner og habsburgere, og Frankrike fikk stadig større makt der; det erobret bispedømmene Metz, Toul og Verdun og senere også en del av hertugdømmet Luxembourg, inntil hertug Frans Stephan (gift med Maria Theresia) 1735 avstod Lorraine til Stanisław Leszczyński, hvis arving var svigersønnen Ludvig 15. Ved Stanisławs død 1766 ble så hertugdømmet til den franske provins Lorraine, og den svake tilknytningen til Tyskland opphørte helt.

Etter den fransk-tyske krig 1870–71 måtte Frankrike avstå det meste av Lorraine med hovedbyen Metz, og landet ble nå en del av Reichsland Elsass-Lothringen. Det tyske styre ble imidlertid aldri populært der, selv ikke blant den tysktalende befolkningen, og ved Versaillesfreden 1919 kom Lorraine tilbake til Frankrike. 1940 ble det på ny annektert av tyskerne og sammen med Saar-Pfalz gjort til Reichsland Westmark, men 1944 ble det gjenerobret av de allierte og gikk tilbake til Frankrike (se Alsace-Lorraine).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.