Inka. Fra den gamle Sacsaborgen med de fint sammenføyde murene. Borgen ligger i nærheten av Cuzco.

iStockphoto. begrenset

Inka. Scener fra inkaenes hverdag: Maiskornet såes (til venstre), med ulveham og slynge blir fuglene jaget bort fra åkeren (i midten), mann og kone høster inn kornet (til høyre).

Anon. begrenset

Inkariket, et quechua-ord som opprinnelig betegnet overhodet for det andiske imperiet ettertiden kjenner som inkariket. Betegnelsen ble også brukt om medlemmene av fyrstens familie, utvidet til å gjelde den eller de slektslinjer som var forbundet med fyrstehuset. Senere er inka blitt fellesnavnet for de quechuatalende folkene rundt Cuzco og for hele det imperiet som cuzco-folkenes ledersjikt administrerte ved spaniernes ankomst og erobring 1532.

Inkariket var den største statsdannelsen på de amerikanske kontinentene. Omkring 1530 strakte det seg fra den nåværende grensen mellom Ecuador og Colombia til Río Maule i Chile, et område omtrent like stort som Frankrike, Be-Ne-Lux, Sveits og Italia til sammen. Folketallet er vanskelig å fastslå med sikkerhet; en beregning går ut på at vel 4 millioner har befunnet seg under inkaadministrasjon, hvorav majoriteten i de tettest befolkede områdene i det nåværende Bolivia og Peru.

På begynnelsen av 1400-tallet var inkaene, eller det folket som senere gikk under dette navnet, en av flere høylandsstammer med en statlig organisasjon. Både stater og et imperium (Tiahuanaco) som omfattet flere stater, hadde eksistert i det første årtusen evt. Hele perioden ser ut til å ha vært karakterisert av sykliske erobringer og lokale maktforskyvninger der vanningsanlegg synes å ha spilt en sentral rolle.

Fra midten av 1400-tallet kan vi følge den egentlige erobringshistorien, som tar til for alvor med Pachacuti Inca. Sammen med sin sønn, Topa Inca, overvant han rivalstatene i høylandsområdet og utvidet territoriet nordover mot Quito. Under Topa Inca opplevde imperiet sin største tilvekst, men verken han eller hans sønn Huayna Capac var i stand til å erobre områder som økologisk var ekstremt forskjellige fra Sentral-Andes. Det sørlige gress- og slettelandet i Chile har åpenbart vært like vanskelig å holde på som de tørre steppene og skogene i Gran Chaco eller den tropiske regnskogen omkring Amazonas' kilder. De klarte for eksempel ikke å undertvinge jívaroene, som behersket dette området.

Inkaenes teknologi, organisasjonsform og irrigasjonssivilisasjon var tilpasset høylandets og kyststripens ressurser. Like viktige som disse naturlige begrensningene var forskjellene i politisk struktur. Et samfunn som har semipermanente tropiske landsbyer som sin største enhet, lar seg vanskelig inkorporere i en statsdannelse. Da var det mer hensiktsmessig å innlemme distrikter som på forhånd var organisert i større politiske enheter.

Forklaringen på inkaenes dominans og hurtige ekspansjon finnes åpenbart i de nevnte økologiske og politiske forutsetningene. Disse var like for alle statene; det inkaene brakte inn i tillegg, som en fornyelse innenfor et kjent mønster, var en systematisk konsolidering av det administrative apparatet gjennom organisert utbygging av et kommunikasjonsnettverk. En ny stat eller et erobret distrikt ble ikke behandlet som tributtområde, slik aztekerne gjerne gjorde, men innlemmet i riket. Inkaenes erobringspolitikk var total i sin målsetning. Garnisoner ble stasjonert i de nye områdene, veinettet utbygd og kurértjeneste etablert. Tidligere overhoder (curakas) fikk beholde sin verdighet så sant de ville innta sin plass innenfor imperiets byråkrati og eventuelt la seg tilknytte inkaenes fyrstehus gjennom ekteskapelige allianser. Men man vet også at inkaadministrasjonen forflyttet hele befolkninger som ble ansett som sikkerhetsrisikoer på sitt hjemsted. I stedet ble det sørget for at lojale undersåtter bosatte seg i den nye provinsen. For øvrig var det vanlig praksis at kolonister fra de sentrale, «gamle» områdene ble sendt ut til marginale distrikter.

Med kolonistene fulgte også quechuaspråket, solkulten og en streng inndeling av befolkningen i stender og yrkesgrupper og administrative enheter av bestemte størrelser. Foruten en firedeling av hele imperiet under lederskap av guvernører fra de fyrstelige slektslinjene, var distriktene delt i 10 000, 5000, 1000 og 500 mann. Denne inndelingen var av militær art, men gav også mulighet for kontroll med arbeidskraft til offentlige arbeider og med skatteinnkrevningen. I regnskapsførselen betjente man seg av den såkalte quipu, en knutebunt der tråder og knuter av forskjellig farge og form ble gitt ulike verdier.

I sin lovgivning, særlig på det sosiale feltet, foregrep inkaene institusjoner som andre steder først er blitt vanlige i vår tid. Loven foreskrev for eksempel at fattige, blinde, døve, krøplinger og andre som var ute av stand til å forsørge seg selv på grunn av alder eller sykdom, skulle underholdes av staten.

Men til tross for sin komplekse kultur og sitt høye teknologiske og organisatoriske nivå fikk inka-imperiet en særdeles brå undergang. I 1532 nådde spanierne under Francisco Pizarro frem til rikets sentrum, myrdet herskeren Atahualpa og gjorde brutalt slutt på hundre års blomstringstid.

Ved siden av mais og poteter dyrket inkaene søtpoteter, gresskar, tomater, jordnøtter, flere paprikaarter, coca, maniok og bomull. Etter hvert som de erobret stadig større områder, fikk de også kontroll over flere vekster, noe som førte til en mer intens sirkulasjon av varer og dermed økt velstand. Tamme marsvin og ender utgjorde et tillegg i kostholdet. For øvrig holdt inkaene både lamaer og alpakkaer, men disse tjente hovedsakelig som pakkdyr og ullprodusenter.

Av ull og bomull fremstilte inkaene tekstiler av høy kvalitet. De kjente omtrent alle veveteknikker. Likeledes var de dyktige gull- og sølvsmeder, og arbeidet også i kobber. Bronse var kjent, men av forholdsvis liten betydning. Når det gjelder pottemakerarbeider, kan det nok hende at forløperne så vel på kysten som i høylandet overgikk inkaene.

Imidlertid er det neppe noe indiansk folk som så suverent har behersket kunsten å bygge massive murer av stein, til dels kjempestein, som ble brutt langt fra byggeplassen og føyd perfekt sammen. I det hele tatt var inkaene fremragende arkitekter og ingeniører, noe garnisonsbyen Machu Picchu er et slående eksempel på. Ved siden av festningsverk og seremonielle monumentalbygg konstruerte de omfattende veianlegg med hengebroer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.